Monthly Archives: mars 2012

Å lære kinesisk i Paris

Standard

Jeg bodde to måneder i St. Cyr L’ecole, et tettsted ved Versailles-parken utenfor Paris. Da jeg dro dit, var jeg kvalm av frykt, for å dumme meg fullstendig ut, for at det nå endelig skulle bli avslørt hvor dum jeg er.

Det var om vinteren, og hver morgen gikk jeg tidlig fra hybelhuset til bussholdeplassen, oftest sammen med mitt nye bekjentskap, Fu Ping fra nord-Kina. Han hadde kommet noen måneder før, og viste meg hvor man kjøpte busskort, og hvor den billige matbutikken var. Morgenene var kjølige, som våren her i nord. Den første bussen kjørte meg inn til Versailles, hele veien langs parkmuren rundt den enorme Versailles-parken. De stille morgengatene som holdt på å våkne og morgenhimmelen, med fugler tegnet på, ga etter hvert en ro som jeg sjelden har i morgentrafikken bak rattet her. Hver morgen kom den samme slitne damen på, med to små, trøtte gutter, den enes astmahoste ga meg sånn hjemlengsel.

Laboratoriet som jeg arbeidet ved, ligger ute på landet, med skog bak (ville små hyacinter vokste der). Jeg reiste dit for å gjennomføre en serie eksperimenter som kunne gjøres med en metode denne laben hadde. Jeg fikk dele kontor med tre andre, som vennlig lot meg låne Mac’en sin (min PC kom seg ikke på nett..), hjalp meg i min umettelighet etter nye franske ord, og snakket om musikk og natur og bøker med meg. De fleste snakket svært lite engelsk; og jeg overhodet ikke fransk. Jeg lærte mange blomsternavn av en dame. En annen, som ble min gode venn, og som har besøkt meg i Oslo, lot meg tålmodig telle mange ganger i kaffepausen, og ertet meg med at det var som å hjelpe hennes 6-årige datter. Av Christophe, som jeg skulle jobbe mye med på laben, hørte jeg om oppussing, og han lærte meg navn på fugler, og at mitt navn betyr en spesiell type, svært stygg fisk (da jeg reiste, fikk jeg gave til «lotte of sea»); han snakket overhodet ikke engelsk, men vi pekte og mimet og lo. Han likte å snike seg inn og få folk til å skvette. Alle engasjerte seg hverandres eksperimenter, og det var nervepirrende, men stimulerende, å bli sett på mens jeg jobbet, og å bli utspurt nysgjerrig om teorien bak mine eksperimenter. Motargumenter ble gitt, men jeg ble også spurt om mine tanker om andres arbeid. Skummelt.

Mens jeg var der, og jeg er litt stolt av min andel i det, ble det en morgenrutine at vi hilste på alle språk; det danske god morgen fra meg og «la petite danoise» (jeg var «le grand danoise»). Arabisk hilsen (som jeg har glemt!) fra de to libanesiske jentene, et ni hao fra Fu Ping, og selvsagt bonjour, eller bon matin . Vi lærte allesammen disse hilsnene. Nede i kjelleren jobbet stille Ludovic, som ikke turte prøve på engelske ord, men som med beste vilje tolket mine bestillinger (på feil-fransk) på tavlen der man skrev opp dyrkningsmedier og utstyr man trengte. Vi snakket sammen  noen ganger tidlig om morgenen, jeg var ikke så skummel likevel når jeg satt alene på laben og noterte resultater fra dagen før. På tidlig kveld hilste alle «a demain» forbi alle kontordørene på vei hjem, en varm glede for en skandinav på vei hjem til en stygg liten hybel.

Jeg lærte meg å kjøpe sjokoladecroissanter på fransk, med høflige svar tilbake når jeg ble ønsket god kveld, noe som skjedde i alle butikker, og på bussen.  Jeg hadde god tid til hjemturen; familien min gjorde sine kveldsrutiner hjemme i Norge, uten meg. Jeg hadde med min lille franske ordbok overalt, og spurte og grov til alle; hva heter det, hva betyr dette. På alle bussholdeplassene hang det en reklame som sa: » c’est maintenant ou jamais», og det fylte meg med fryd å oversette uttrykket fra min lille bok der jeg satt på vei hjem i mørkningen.

Om søndagen, når jeg ikke var på laben, tok jeg toget inn til Paris og oppdaget gatene, trærne, elven, lysene i takleilighetene ut mot Ilê St Louis, de rolige, støvete plassene med benk og bok. Friheten og frykten ved å være helt alene. Gleden ved å bestille et måltid og et glass vin på et brasserie, og la øynene og ørene lytte, leve. Og på toget hjem til Versailles med sine rike storfamilier, så jeg først Paris-forstedenes grelt fortvilte boligblokker, og nærmere hjemme, bålene langs togskinnene, der barn lekte utenfor bølgeblikkskurene de bodde i.

På disse månedene lærte jeg noen få gloser på kinesisk (hei, ananas) og arabisk. Jeg lærte å si og forstå mange franske uttrykk, raskest laboratorieuttrykkene jeg trengte, etter fryden ved å ha lært meg selv «det er nå eller aldri». Jeg lærte å spørre svært høflig, lærte å smile og hilse på vei inn i en butikk. Jeg kommer alltid til å huske latteren vi alle brøt hjelpeløst ut i, min kinesiske venn, butikkmannen og jeg, da den kinesiske tungen under ingen omstendigheter kunne uttale «farin». Og hvordan jeg lærte å lage kinesiske dumplings fra bunnen, og vi serverte et kinesisk festmåltid for laben. Jeg lærte om uendelig mye vennlighet fra fremmede; som ba meg hjem, som kjøpte pokemon-kort jeg kunne sende til sønnen min etter å ha hørt at jeg ikke fant slike noe sted. Jeg ble ikke kalt dum av noen.

Det er nå eller aldri.

rare candy

Standard

 

When I belong

When you need me

Loved

 

Rare candy

 

When I dare

To be right here

Joy

 

Rare candy

 

When I think

I can make it

Strong

 

Rare candy

 

Sometimes I believe

I know how it feels

To dare

The life in me strong like sap

Leaves rustling

Branches reaching up, up

 

Oh, the pure strong moments

Rare candy

 

 

 

 

 

Cage

Standard

Cage

(to cage a wild animal is a sin)

What if maybe I built the cage myself

With screens so I couldn’t see

You handed me the mirror

So I had to see

How small I’ve made me be

It’s been a good place to hide

Magic invisibility

Aside
how quickly the weekend passes…. I’d so many plans; wash the car (poor little dirty gocart), clean the house, organize all the loose threads of everyday life. Pick up something at the post office. Cut my hair. Organize winter clothes. What did I do? Laundry. Had a great champagne evening at our friends house. Read the start of a new, obviously great novel (oh joy, two sentences and I’m hooked). Tune my guitar. Write down a text that showed up in my head while brushing my teeth. Danced a bit. Sat in front of the fire with my man (a whole three minutes with no interruption). Babysitting a cat and a boy. Give in to three bouts of migraine in the middle of it all. Take a lot of pills. Talked to lovely friends. Cook a wonderful dinner this evening :o)))
Dirty car, dirty house, fantastic life.

øyeblikksbilde, november 2011

balanse, 16. januar 2012

Standard
Balanse i tilværelsen, eller mangel på balanse, og hvordan man finner den, eller kjenner den igjen når den er der? Blir mer forvirret jo flere gode råd jeg leser. Skal man lytte innover og være tilstede i nuet, eller skal man løpe rundt og gjøre en masse utviklende aktiviteter, eller skal man holde kjeft og gjøre det man må og ellers være fornøyd dersom man ikke har koldbrann eller miltbrann eller noe annet ubehagelig tilsvarende. Imens er det komodovaraner på TV, et barn med kvalme i saccosekken, og mangel på tiltakslyst hos moren, som jo EGENTLIG vil en hel masse men bare egentlig ikke orker og blir dritt-sur av det…? Hvor er de store vyene, det filosofiske overskudd og de uttrykksfulle dansebevegelsene? Eller lysten til regelmessig kondisjonstrening og fondssparing, fordi det er bra for meg? Just do it, yeah right!!!! (hadde veldig lyst å banne saftig der, men dere får forestille dere det…)
Aside
Hente ved når jeg akkurat har stått opp er pyton. Nei, jeg har ikke på klær, og ja det er -12. Hvor er prinsen på den hvite hest? Eller, en hvilken som helst fjomp på et esel, bare han eller hun hentet ved, laget kaffe, masserte føttene mine og ga meg en klem. (dette er selvsagt ikke nok egentlig, men jeg forutsetter i denne fantasien at Mac Flurry allerede har gjort alt husarbeidet …). Og gjorde meg frisk og rask. Er SÅ LEI.. :0(((. Gi meg livet mitt tilbake please.

morsdag 2012

Aside
Drikker teen som har blitt kald. Morgentenker. Prøver å forstå de innviklede forbindelsene i min egen hjerne; minner, handlinger og impulser som er like kompliserte som solstormer, sorte hull og nye stjerner som fødes ute i (inne i?) verdensrommet.
I hver og en av oss utfører cellene sine ørsmå handlinger, tilsammen er de en eneste stor, pustende organisme – oss. Som uten tanke på alt det lever, spiser, sørger, løper, kjefter, og ser på paradise hotel. Og iblant står og ser på stjernebilder en vanlig kveld, og gir ungen sin en klem, etter å ha vært urimelig.
Ja ja. Hjernen min er rar. Og vasketøyskurven venter.

stjernehjerne