Monthly Archives: april 2012

Syk

Standard

 

Jeg går sakte under i en bølge av det som ikke er der

Av den mening jeg ikke får fylt opp utslittheten med

Av den kraften som løper rundt inni meg uten bein til å komme ut i verden

Jeg går sakte og gradvis på veggene,

Mens jeg hele tiden passer på å gjøre det uten brå bevegelser

som vekker beistet

smertene

de våkner av seg selv og jeg drukner igjen

er oppe for en pust iblant

ser dere meg da, stråle av liv, lykke, ønsker?

Der har du sykdom som varer og aldri tar slutt

Der har du galskapen som truer rundt hjørnet

Ikke få meg til å skvette

Mine egne demoner er evig nok

(sept. 2011)

Advertisements

Å være redd og teit

Standard
Jeg leste akkurat det som står på facebooksider hele tiden, «hva tenker du på?» og mens jeg pusset tenner, begynte jeg å tenke på hva jeg tenkte på akkurat nå, hvis jeg skulle si det helt enkelt;
Jeg er så redd for at jeg aldri kommer til å bli frisk.
Eller friskere, frisk nok. Frykten forfølger meg hele tiden, og om natta… Grøss. Hva skjer med jobben? Hva skjer med økonomi, hva skjer med meg???
Og jeg er så lei av å late som om det går bra; overfor meg selv, overfor andre… Men når er det fasade, når er det kamp for å tro det selv, når er det utslag av min egen personlige måte å møte motgang på? Jeg vet ikke. For samtidig som jeg er lei, er det jo en del av måten jeg mestrer disse årene på, og en egenskap jeg setter pris på hos meg selv, at jeg er så glad, levende, når jeg kan? At jeg ikke vil se ut som «udskidt æblegrød» (sorry, dette danske uttrykket er uerstattelig) hvis jeg klarer å la være, selv om jeg er kvalm, har skjærende vondt, eller kvalmende eller gnagende vondt, eller merker den overveldende trøttheten, synsforstyrrelsene, eller den kjipe, maktesløse følelsen migrene-afasi gir for en ord-person som meg.
At jeg synes det er gøy å dele humor eller noen ettertenksomme ord på sosiale medier, og ler høyt og godt av andre sine innslag, smiler av koselige nyheter og hverdagsglimt fra venner og familie der. Og så leser jeg en venninne sin oppdatering, hvor hun modig og vakkert deler at hun er forferdelig nedfor, trenger hjelp og tanker fra venner, og er lei for å «poste» (sorry, jeg er Facebook-skadet) dette, siden det er negativt. Og jeg finner meg selv skrivende at jeg pokker meg føler meg tom for guts og pågangsmot etter en dårligere periode…mens jeg kjenner at jeg synes det er en eller annen ugrei følelse ved å skrive det, vise seg slik. Det er ikke første gang jeg gjør det, og det føles skremmende/vanskelig/ulurt.
Men hva er poenget med sosiale medier hvis alt de brukes til er å vise hvor vellykket man er? Jeg er ikke vellykket, hele tiden. Jeg vet knapt hva jeg selv mener det er å være vellykket. Det svinger vel mellom mainstream-weekendbilag-vellykket, med det rette interiøret som er designstatement men passe stylet henslengt, med eksteriøret der det skal være («man må bare prioritere trening, kosthold og tid til egenpleie i en travel hverdag, det skylder man seg selv») og pensjonssparing, glødende erotikk og mindfullness på plass, til kreativ-kred-vellykket med selvrealisering for full pinne, til jeg-er-sterk-nok-til-å-slepe-en-kajakk-til-Nordpolen-vellykket, med friske røde kinn og superkrefter og powerbars til frokost, lunsj og middag, og en ulltruse som vrenges hver onsdag.
Jeg fristes til misunnelse av alle de formene for vellykkethet samt mange fler, og etterstreber dem vekselvis, et sted inne i min personlige livsløgn. Samtidig som jeg kjemper mot meg selv, og for verdien i å vise hvem jeg er, også når jeg er motløs og giddaløs og redd og u-stilig og ganske så kjedelig, rett og slett.
Jeg vet nemlig at jeg deler av tiden er usympatisk, egoistisk, feig, lat, hissig, ulogisk, urimelig, stygg, uoppdragen og …. Masse mer. Jeg vet at jeg det meste av tiden er syk. Alt dette, samtidig med at jeg vet at jeg deler av tiden er søt, klok, flink, modig, sprek, frekk, omsorgsfull og…masse mer. Akkurat som alle andre, hver med sin egen krydderblanding av egenskaper. Og jeg vet at debatten rundt hvorvidt man «skal» tenke negativt eller positivt, gjør meg direkte aggressiv iblant. Hva vil det si da?? Man MÅ dykke ned i, og forholde seg til vonde følelser. Man MÅ komme opp fra dem igjen. Man må tillate seg passe lite selvkontroll til å være en hel person, men nok til ikke å stjele biler og rope skjellsord hver gang man har lyst til det.
Bortsett fra at man egentlig ikke MÅ noe som helst; for essensen er jo at det bare spiller en rolle for oss selv, vi er nemlig helt alene om akkurat vårt liv; vi er helt, helt alene om å være akkurat den personen vi er, og om å skulle sjonglere og sjangle og danse oss gjennom de følelser vi får. Vi dør alene. Og aleneheten skremmer livsskiten ut av meg, i hvert fall.
Det må være det som driver meg til å nevne, hviske, rope, skrive, synge, og på en god dag: fortelle en lang stund til en kjær venn, hva jeg føler og tenker og frykter. Vær så snill, møt meg der jeg er, ta imot meg, kjenn deg igjen i noe av det, og så tar vi følge et lite eller stort stykke av veien, som sjelevenner, som bekjente, som korte møter, eller som anonyme lesere/lyttere. Mennesker.
Hva tenker du akkurat nå? Jeg er redd.

Graffiti

Standard

I wrote this poem over a year ago, and I am still very fond of it, without knowing exactly why. I’ve known a lot of physical pain, and pain seems to be part of my life for the long haul, something I’m trying to get to grips with. I’ve  also known so much kindness, and I hope I give some of that back, to people I know and those I don’t know. More and more, I realise the impact meeting someone can have, even for a short time, as long as the connection is real. A conversation, a hug, a friendship, fun and laughter. Love.

 

Graffiti

 

Sometimes I think I can see

The footprints of pain that was here

Traces on my body from enduring

For a long time, that was all there was

Cells, vessels and curves imprinted

 

What  does pain look like

fire, ice, knives

I know its sound, I think

Cackling and howling

I hear it whispering when it’s tracking me down

 

Free me

Please just free me

From the pain graffiti

 

Does the body know now

How to let it go?

Its memoirs so harshly printed

Every letter hammered in place

Graffiti on my bones

How can I trust the body that is me

 

Free me

Please just free me

From the pain graffiti

 

Does love, does kindness

Leave traces too

I want prints of your hands to stay

Fluorescent waves, firework tracks

My body will glow in the dark

 

Your eyes as they watch me sometimes

In a glimpse knowing me,

A piece of my core understood

Your gaze leaves forever marks

Lovely wing marks fluttering over my cheeks, hips, hands

Love graffiti

 

Free me

Please just free me

With your love graffiti

 

 

 

 

Se Sydkorset, og lyset over Kjeller

Standard

På loftet har jeg en kasse med bilder, notater, brev og skjell, alt sammen fra tidlig på 1990-tallet.  Det kom til Norge i en stor trekasse, sendt med båt fra New Zealand, sammen med, blant mye annet rart, noen (viste det seg) utslitte klesplagg, og mange glass med hjemmelaget, uspiselig (viste det seg) kiwisyltetøy.

Syltetøyet sto jeg på kjøkkenet til min søster og kokte, mens jeg iblant så ut av det lange, smale vinduet over benken. Jeg husker en annen kveld et tordenvær lå rett over huset; den voldsomme skjønnheten i lynene gjennom det vinduet. Landskapet utenfor var fullstendig flatt; huset var et lite, uisolert landarbeiderhus i dette jordbruksområdet i Bay of Plenty som minnet om en stor, flat tallerken. Mot horisonten bak var det fjell, mens huset, papirfabrikken, og nærmeste lille by lå på denne uendelige flaten. Det nærmet seg slutten på et halvt års opphold på NZ, og syltetøyet var en rimelig måte å lage suvenirer på. Kiwiene var billige; dette var et fruktdyrkerområde. Med hjelp av søsteren min fikk også jeg jobb en måneds tid med å beskjære kiwiplantene. Det var vinter, og om morgenen når vi startet var det iskaldt, mens solen ga varme midt på dagen, ned mellom de lange grenrankene over hodene våre. Selv om jeg fikk bruke det ene elektriske teppet i huset (men kun litt hver kveld, strømmen var kostbar), våknet jeg hver morgen med sammenkrøkete fingre som måtte bendes opp. Grepet om sekatøren hele dagen, kombinert med kulda, fikk fingrene til å stivne i et klogrep hver natt. Klærne mine la jeg i fotenden under dyna, og kledde på meg det jeg kunne uten å stå opp. Når jeg kom ut av  dusjen, kunne jeg se pusten min… Det var en etterlengtet glede å fyre i den lille peisen.

Jeg ankom NZ med en ryggsekk, returbillett og tjuetusen kroner, spart opp gjennom ett års arbeid hjemme i Oslo, som sekretær på dagen, barjente på teater noen kvelder, helgevakter i glassbutikk, kanskje fortsatt vaskejobb? Husker ikke. Billetten fant jeg i London; i tiden før internett reiste man på billig vis dit hvis man ville overseas, det var i reisebyråene der de billige billettene var.

En del av tiden på NZ fikk jeg lov å tilbringe i et stort, gammelt hus nord i Auckland. Tante Lil og onkel Neal, som jeg aldri hadde truffet før, inviterte meg hjem til seg. Boligområdet deres lå nær en fantastisk strand, en rolig bukt nedenfor skogkledde, bratte skrenter. Da de bygget hus mange år tidligere, var det nesten ikke andre boliger der, bare skog og jorder. På mine gåturer langs stranden traff jeg kun noen få ganger et enkelt menneske. Dette landet hadde så uendelige strekninger med plass, med tilsynelatende uberørt natur. Dette var kombinert med brutal og ukontrollert forurensing noen steder; elven bak huset i Bay of Plenty rant helt klar der vi plukket bjørnebær i krattet, men stinkende og tyktflytende etter papirfabrikken i Kawerau.

På kjøkkenet til Lil i Auckland lærte jeg å koke grønnsaker i mikroovnen så de forble sprøe og fargerike, og hjalp med matlaging og innkjøp mens vi snakket og snakket. Jeg fikk jevnlig kjøre med dem til bruktbokhandelen, enkelte av bøkene står i hyllen her i huset vårt i dag («Tirralirra by the river», «The blackwater lightship»), de fleste ble byttet inn igjen, penger hadde jeg lite av. Neal fortalte meg om familiens tid i Rhodesia, dit min skotske onkel tok med min finsk-danske halvtante med skip mange år tidligere, bygget jernbane og fikk barn. I fotoalbumene i dette huset fikk jeg møte ukjente deler av min danske familie i sort-hvitt; unge damer kledd elegant i moten fra 1930-årene, lent mot biler med den tidas runde former. Jeg fikk mitt eget rom i det rolige huset, og det var varmt der hver kveld…

Et stykke nord for Auckland lå de vakreste, villeste sorte lavastrender mot vest. Disse to eldre menneskene tok meg med dit en morgen, noen timers tur i bil, som endte nede på en helt øde, sort, milelang strand, bare klipper bak, og uendelig hav knusende inn etter å ikke ha møtt land siden så langt unna som det var mulig å forestille seg. Lyset over vannet her glemmer jeg aldri. Men er mine bilder i hodet ekte? Husker jeg det slik det var, eller ville en annen besøkende huske det på en annen måte?

Når jeg blir en gammel dame, husker jeg nok også fortsatt første gang jeg så Sydkorset en stjerneklar natt, sittende på baugen av en båt som var under konstruksjon, han som pusset opp viste den stolt frem. Det var en fest hjemme hos noen, hvem var de? Jeg har glemt ansiktene og navnene, men aldri opplevelsene og at jeg fikk være del av det. En barbeque, med enkel mat, med en keg med øl, med typisk «kiwi» laidback og vennlig stemning. Enkle boliger med lite pynt og oppussingspreik, folk med enkel imøtekommenhet og nysgjerrighet på landet jeg kom fra, på andre siden av kloden. Huset til Doreen i Rotorua, der jeg også fikk bo; tamarindtrærne i bakhagen til kusine Kirsten og mannen hennes, der jeg bodde lenge, LP’ene med Little Feat hjemme hos deres venn Dennis, og yndlingskoppen min der, med seilbåter på, som jeg fikk med i gave da jeg reiste. Koppen ble knust i fjor av uvørne håndverkere; jeg gråt. Så mange minner om vennlighet, og om andre landskap, om fremmede trær og fugler, om lyden av språket, om rideturer og camping ved havet.

I livet mitt nå, går jeg ofte tur ved huset vårt her i Norge, og ser hver gang nye nyanser i lyset over åsryggene ved Kjeller. Det er bare et jorde, ved et tettsted utenfor Oslo, men trærnes silhuetter mot himmelen bak, og måten fargene skifter på med årstidene, snakker til sinnet mitt like mye som Sydkorset, ternene som danset rundt over klippekantene på Norfolk Island (en historie helt for seg!) og den sorte lavasanden nordvest for Auckland gjorde. Og jeg er takknemlig for at jeg har lært det språket.