Melancholia

Standard

Da jeg kom tilbake hit for noen dager siden, blomstret epletreet, det lille skeive treet som står helt feil plassert nesten oppe på verandaen. Blomstene, deres frodige form, milde duft og rosahvite nyanser, er uten tvil vakre. Jeg ser bare bladene som har falt fra blomstene og ligger spredd over gulvet, løsrevet ett og ett.

Hele spekteret av grønnfarger fyller hageflekken og ligger som en tynn hinne over jordet bak huset. Vakkert. Himmelen, klar blå, dirrer av lydene av nytt liv. Jo vakrere det er, jo mindre klarer jeg annet enn å føle hvor kort tid det er igjen av det, hvor raskt vi stuper mot kulde og mørke. Visne blomster, rødstrupen som fløy mot vinduet og brakk den lille nakken sin. Helt stille lå den i hånden min, perfekt skapt og levende for få sekunder siden.

Det kan være så mørkt midt i lyset at lyset kun gjør vondt, kun viser frem og håner den som sitter der inne.

Jeg burde være glad, burde juble i sommervarmen og fryde meg hvert sekund av det, før det blir borte. Slik alle andre gjør. Avisforsider fulle av høytrykk, is, og lykkelige mennesker hånd i hånd. Facebookoppdateringer med jubel over sommer. Hva i helvete er det med meg? Sitter det noen andre et sted og prøver like hardt å være lykkelig i nuet, slik vår mindfullness-tid krever?

Vil tilbake til feriedagene der tiden forsvant, der varmen og havet, en vannflaske og en bok var nok, jeg var bare en kropp i det gylne ettermiddagslyset, sittende med bar hud mot sanden, eller flytende på ryggen i vann som silke.

Vil ikke gruble, bekymre, mestre, prøve å stålsette meg til neste gang det er nødvendig. Være sterk og tålmodig. Vite at rett rundt hjørnet, kamuflert av en vakker sommerdag, venter mer kulde, smerte og angst.

Hva er det med meg?? Hvordan havnet jeg her?

Et sted i hodet mitt synger Van Morrison melancholia. Kanskje han har følt som meg en gang.

Advertisements

4 responses »

  1. Han har helt sikkert følt som deg engang!
    De som aldri har det, er fattige.
    De som gjør det hele tiden, er triste.
    De som gjør det av og til, slik at de ser kontrastene i tilværelsen, er, som deg, innsiktsfulle og kloke!

  2. Jeg har akkurat sett Martin vinne the Voice – han hadde en supermelankolsk og nydelig sang – alle de andre hadde «up-beats». For å sitere en god venninne: «Who says pain can´t be beautiful». Veldig fint skrevet!!

    • Takk! Det rare er når jeg ikke klarer å plassere hvor den pain’en kommer fra, akkurat her og nå. Men, jeg innser at det er noen ganger rett og slett slitasje. Metalltretthet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s