Monthly Archives: juni 2012

Child in a tree

Standard

From the orchard, 2012I was a child in a tree. 

My worlds (imaginary and real) existed between the branches and leaves of the gnarled apple trees in your parent’s orchard.

You, my soul friend, were my partner. What glamorous, courageous beasts we were. Always riding the blackest, wildest horses, and every prince we wanted, would kneel to our glorious princess force.
In the real world reigned insecurity, loss, hidden grief, but with you I explored power, adventure and sensuousness; remember how we stroked each others arms, enjoying the tickling sensation, like puppies?
How I wish we could be forever young, in that summer light. With our secret language, and the envy of our older sisters. Although often jealously spying on us, they never did uncover our magic world. The dragons we searched out, the adventures we took, the summer buzzing around us unnoticed. But, I am sure, my soul absorbed forever the essence: bumble bees, all shades and nuances of green in that old apple yard. Time lost in joy.
Later on in the day, we’d go find the real horses and gallop about; find the kittens in the hay loft, where one had to know which parts of the floor were rotten. My feet knew.
I was fearless for moments at the time then. Sometimes I think I can feel what that was like.
Remember, many many years later at my wedding, how you told the adventure of our childhood world to all the guests and placed the crown on my head? My strong, shining friend. How I admired you, envied you your certainty, your easy entitlement to love and belonging. How I never knew why you would choose me.
Are the trees still swaying in that orchard? Maybe our souls, a part of them, are still dancing on the branches and riding the blackest stallions out into the mountains. So wherever you are now (in everyday school runs, office routines, midlife?) we are the world’s conquerors once again. When I’m a very old lady, I’ll still have a piece of me being quietly part of the tree; in the drop of water on a twig, or the glint of light stroking a leaf, we are, dear, forever young.

Glimt fra kroppen uten kontroll

Standard

I fem minutter var hun min.

(Levi Henriksen forteller i Dagbladet om da han som barn fikk en klem av sine drømmers mål, den etterlengtede jenta) .

En klem (en ordentlig klem): varmen i møtet kropp mot kropp, dine armer rundt meg, mine armer rundt deg. Berøringens mirakel. (Berøringen som forresten også, når forholdet er feil, plutselig kan tydeliggjøre avstanden. En digresjon). Idet jeg leser ordene hans («I fem minutter var hun min») fylles jeg av ren sødme. Hvem av oss lengter ikke etter det? Vær min, la meg være din. I fem minutter, eller gjennom en middag, en natt, et liv.

Jeg er her hvis du er her. (Oversettelse av en møte-hilsen på swahili, sett i boka Å møte hverandre, av M. J. Wheatley). Er den ikke fantastisk? Dét er det klemmen gir meg, den gode klemmen, når jeg føler meg aller mest alene, trist, motløs. Eller; glad over å møte en kjær, en venn, klar for nærhet! Det magiske i å gi slipp på kontrollen, bare lene seg inn i den andres pust og ro, og i det øyeblikket være møtt, være sammen. Så kan klemmen utvikle seg videre til en god prat, fantastisk erotikk, eller «bare» et rolig øyeblikk som kan gi jording til en hel dag.

I disse dager har jeg tenkt mye på kroppen; på den fysiske opplevelsen av å være en kropp. På sansenes språk inn i følelsene, i identiteten. Tenker minst like mye på kontroll; over seg selv, over kropp, følelser. På resignasjon.

Hvor dukker denne sammenhengen opp i hodet mitt, mellom det kroppslige og kontroll? I det siste har begge disse temaene, hver for seg, blitt synligere for meg. Kanskje jeg bare plutselig har levd lenge nok, så opphopet erfaring (kjennes ut som om jeg har fått så j… mye av det i det siste) munner ut i en forståelse av noe nytt. Eller rettere sagt, gammelt.

Kroppen; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Nytelsen dukker opp med sommerværet, det enkle i å være avkledd, varm, med huden i bris og sol og vann, en slags primærtilstand? Er et fysisk vesen i så mye større grad enn den innpakkede vinterpersonen.

Lengselen som våkner i meg ved synet av en kropp i dans, letende ut i rommet med bevegelsen….., uttrykket i hendenes posisjon…, overgivelsen i overkroppen…. de forteller mine følelser, som ikke kan sies med ord. Kunne jeg bare si det med slike bevegelser. Hadde jeg bare fortsatt den kontrollen over kroppen; mistet av sykdom. Eller kanskje nettopp det mistede egentlig er muligheten for å slippe kontrollen, slippe nok til å lete frem dette fantastiske uttrykket??

Det minner meg om et intervju jeg leste i stad, med Slash (gitarist i Guns n’ Roses); leter evig etter det magiske øyeblikket der han er ett med gitaren, med publikum. Kan aldri vite når det øyeblikket kommer. Jeg tolker det som at han må slippe kontrollen og slippe seg inn i intensjonen sin om å treffe noen der ute med sitt fysiske uttrykk. Han liker ikke å synge og er ikke god med følelser – det er gitaren som kan fortelle og gi kontakt.  Sier Slash, med dopkroppen, tatoveringene, solbrillene. Jeg tenker det er det samme som danserinnen sier. Med sin grasiøse, sunne, trente, uttrykksfulle kropp.

Kontroll; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Det er betingelsene vi får. En  kropp som kan uttrykke, nyte og leke, men som også kan bli syk, redd, skadd. Og i ytterkantene av disse opplevelsene får vi vite aller mest om hva det vil si å være menneske; der hvor vi et øyeblikk kun er fysiske vesener.

Jeg er her.

Transparent

Standard

This was the first thing I wrote since youth, a couple of years ago. Sitting in bed after surgery and a long illness before that, torn apart by pain and weariness.

Am there again,  today. Man, do I ever need stamina.

I hope to hear this being sung once. Hope to sing it, myself.

Transparent

Transparent

Worn thin

Can be torn by anything

A  worn white curtain

Rough at the edges

Seen it all felt it all

Stained by time and life

 

Pull a thread

Make a hole

I’m still here

 

And the breeze moves through

The light shines through

Hang on a little longer

 

Shaking with pain

Scared as hell

Saved by breath going in

Cry coming out

 

I’m worn thin

Can be torn by anything

But the breeze moves me

And the sun shines through me

I’ll hang on a bit longer

 

Will I ever be the same

Scars and aches all over

Can I never be the same

I’m stars and kicks too

 

Easy cut through

Just takes two words from you

My skin so thin

Can be torn by anything

But the breeze moves me

And the light shines through me

I’ll hang on a bit longer


Store og små forventninger

Standard
Leste om hun kringle – bloggedama, en svensk jente i USA som lever av å blogge om mote og livsstil. Drikker cocktails på fester og viser seg i designkjoler. Unge jenter elsker livet hennes og vil være som henne, står det i artikkelen. Det treffer meg på en litt trist måte. Jeg mener, hvor mange kommer til å oppleve en sånn tilværelse, og hva slags forberedelse på et liv er det da? Å tro at det er det eneste som er verd å etterstrebe?
Vi hadde satset alt vi turte økonomisk for en blokkleilighet i en lite fancy forstad. Lånte 110 % av leilighetens verdi, og var stolte av å klare oss selv. Husker at det gikk i suppeposer fra innerst i skapet den siste uka før lønn. Noe av det beste jeg visste, var å skeie ut med en kaffe latte på kaffebar i blant. Møbler var arvet fra familie, og fritida ble livet opp med ting som ikke kostet allverden, sykkeltur og skogstur med venner eller middager hjemme med dem. Høres utrolig prektig ut, men det var ikke det som var greia; vi røykte, drakk og herja, vi, men bare når vi hadde råd, og designermerker var ikke i tankene. Å være kul, sexy, stilig, ja absolutt, men ikke som det eneste målet i livet. Jeg mener, alle jobbet eller studerte med ett eller annet mål for øyet, om et livsinnhold som ikke var at andre vil bruke samme neglelakk som deg fordi du er kul.
Men hvordan skal noen kunne finne det tilfredsstillende å starte som vi gjorde, hvis de lever inne i den fancy bloggverdenen? (jeg innser at dette også er en blogg, men jeg prøver ikke å leve av å se kul ut). Da er vel ikke utsikten til en middag bestående av potetmos fra rimarema nok til å rettferdiggjøre at man står opp hver dag, at man holder det gående gjennom de dagene som jevnt over er slitsomme, kjedelige, sinnsopprivende, skremmende, deilige, alt det som en del vanlige dager er.
På bildet krysser hun en bygate, travle NYC, og jeg blir straks litt misunnelig på hennes åleslanke lår i jeans, flommende, perfekte hår, og generelle lekkerhet. Hun bærer selvsagt en designerveske (regner jeg med; jeg har ikke peiling på vesker, mine lidenskaper omhandler helt andre ting) og en take-away kaffe (DET kan jeg også få til!!). Jeg ønsker meg ikke hennes liv – men jeg er voksen, eldre enn henne, er et annet sted i livet. Ville jeg ha ønsket det hvis jeg var 18 år, 20 år, nå?
Jeg vet at jeg ikke forventet de tingene da jeg var 18 og 20. For meg så ikke verden slik ut, men det eksisterte kanskje da også? Designerklær, skjønnhetsbehandlinger, heseblesende tempo, cocktails om kvelden, vakre mennesker, som det eneste saliggjørende. I den verdenen var det aldri en dag som var litt kvisete, hvor håret er litt fett og man egentlig er ganske uinteressant, men det allikevel viser seg at noen gidder å se en episode av Home and away sammen med en. Med potetgull fra Rimi, og brus.

I den verdenen fins vel heller aldri følelsen av seier etter å tjent inn nok penger på vaskejobben ved siden av studiene til å gjøre noe skikkelig gøy? Den dype gleden ved å ha bestått en jævlig eksamen etter måneder med lesing, øving, kløning, evige kollokviegrupper der vi pugget i fellesskap. Finnes lykken ved at en du er forelsket i, tenner skikkelig på deg, selv om du ikke har designtruse og botox i panna der? I min verden er det litt mer sånn at det blir veldig mye gøyere når man ikke tenker veldig mye på hvordan man ser ut (bildene skal uansett ikke på Facebook…) i enkelte situasjoner……

Hvor skuffet blir man egentlig når det helt vanlige, kjedelige, spennende livet treffer en?