Store og små forventninger

Standard
Leste om hun kringle – bloggedama, en svensk jente i USA som lever av å blogge om mote og livsstil. Drikker cocktails på fester og viser seg i designkjoler. Unge jenter elsker livet hennes og vil være som henne, står det i artikkelen. Det treffer meg på en litt trist måte. Jeg mener, hvor mange kommer til å oppleve en sånn tilværelse, og hva slags forberedelse på et liv er det da? Å tro at det er det eneste som er verd å etterstrebe?
Vi hadde satset alt vi turte økonomisk for en blokkleilighet i en lite fancy forstad. Lånte 110 % av leilighetens verdi, og var stolte av å klare oss selv. Husker at det gikk i suppeposer fra innerst i skapet den siste uka før lønn. Noe av det beste jeg visste, var å skeie ut med en kaffe latte på kaffebar i blant. Møbler var arvet fra familie, og fritida ble livet opp med ting som ikke kostet allverden, sykkeltur og skogstur med venner eller middager hjemme med dem. Høres utrolig prektig ut, men det var ikke det som var greia; vi røykte, drakk og herja, vi, men bare når vi hadde råd, og designermerker var ikke i tankene. Å være kul, sexy, stilig, ja absolutt, men ikke som det eneste målet i livet. Jeg mener, alle jobbet eller studerte med ett eller annet mål for øyet, om et livsinnhold som ikke var at andre vil bruke samme neglelakk som deg fordi du er kul.
Men hvordan skal noen kunne finne det tilfredsstillende å starte som vi gjorde, hvis de lever inne i den fancy bloggverdenen? (jeg innser at dette også er en blogg, men jeg prøver ikke å leve av å se kul ut). Da er vel ikke utsikten til en middag bestående av potetmos fra rimarema nok til å rettferdiggjøre at man står opp hver dag, at man holder det gående gjennom de dagene som jevnt over er slitsomme, kjedelige, sinnsopprivende, skremmende, deilige, alt det som en del vanlige dager er.
På bildet krysser hun en bygate, travle NYC, og jeg blir straks litt misunnelig på hennes åleslanke lår i jeans, flommende, perfekte hår, og generelle lekkerhet. Hun bærer selvsagt en designerveske (regner jeg med; jeg har ikke peiling på vesker, mine lidenskaper omhandler helt andre ting) og en take-away kaffe (DET kan jeg også få til!!). Jeg ønsker meg ikke hennes liv – men jeg er voksen, eldre enn henne, er et annet sted i livet. Ville jeg ha ønsket det hvis jeg var 18 år, 20 år, nå?
Jeg vet at jeg ikke forventet de tingene da jeg var 18 og 20. For meg så ikke verden slik ut, men det eksisterte kanskje da også? Designerklær, skjønnhetsbehandlinger, heseblesende tempo, cocktails om kvelden, vakre mennesker, som det eneste saliggjørende. I den verdenen var det aldri en dag som var litt kvisete, hvor håret er litt fett og man egentlig er ganske uinteressant, men det allikevel viser seg at noen gidder å se en episode av Home and away sammen med en. Med potetgull fra Rimi, og brus.

I den verdenen fins vel heller aldri følelsen av seier etter å tjent inn nok penger på vaskejobben ved siden av studiene til å gjøre noe skikkelig gøy? Den dype gleden ved å ha bestått en jævlig eksamen etter måneder med lesing, øving, kløning, evige kollokviegrupper der vi pugget i fellesskap. Finnes lykken ved at en du er forelsket i, tenner skikkelig på deg, selv om du ikke har designtruse og botox i panna der? I min verden er det litt mer sånn at det blir veldig mye gøyere når man ikke tenker veldig mye på hvordan man ser ut (bildene skal uansett ikke på Facebook…) i enkelte situasjoner……

Hvor skuffet blir man egentlig når det helt vanlige, kjedelige, spennende livet treffer en?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s