Monthly Archives: juli 2012

Fortsett å svømme

Standard

 

Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.

Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.

Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.

Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.

Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?

Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn og vennefamilien. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos, venneprat. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!

Husker den første turen, oss alene, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten;  et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll….  Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!

Nå; trøsten  ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.

Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.

Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.

Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.

Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»

Advertisements

Things I’ve lost

Standard

Memory stick (pink)
Note book (purple)
Favourite cardigan (black)

Quite a few illusions (?)
The rock solid self-assurance I had for about five minutes around the age of 18 (?)
The extra car key (black)
The golden power of my limbs at age five (golden)

The skill of hanging upside down from a tree branch (definitely golden)
Several umbrellas (mostly black?)
My sleek, firm 16-year-old skin (freckled)
My need to be right always (ugly)

Gloves; my own, my baby sons (multicolored)
Some friends (were they?)
Boyfriends; my desire overwhelming, theirs negligible? I don’t know.
The blue angora jumper I once thought held the key to someone discovering that I, too, am indeed desirable (discovering the fascinating inner self which I find it hard to trust, myself)
My wimp-ness to pain: I swallow it up in large quantities. Puncture my breasts, pull my pelvis apart, step on my head.
Two beloved cats. When moving, alone, with my divorcee father, they disappeared. Couldn’t cope with a new, strange neighborhood, an unfamiliar, always scary, house. (Who could?)
My power over what was done to me.
Myself. In glimpses.

It is late.
But too late to find again some parts that were mine;
No.

Veier

Standard

 

Noen av veiene inn i min sjel

 

Er rolige sommergrusveier

 

markjordbær i grøftekanten

 

Underveis til iskiosken

 

med hele dagen til rådighet

 

Solvarme på armene, i nakken

 

doven summing i luften

 

 

 

 

Noen av stiene går

 

mellom mørke graner

 

Ladet stillhet der

 

raslingen av en stygg, tørr kvist

 

varsler unaturlig høyt

 

 

 

 

Noen veier er ubarmhjertig asfalterte

 

Containere fulle av søppel

 

av granater

 

kan kjøres uten bremser,

 

uten ettertanke

 

til hovedstadens sentrum

 

 

 

Noen veier er hjulspor

 

som strekker seg

 

grønt og frodig mot horisonten

 

Der du og jeg kan gå side ved side

 

Våre delte tanker og ord

 

spretter som glade hunder rundt bena våre

 

fuglene følger hverandres bevegelser i lek på himmelen

 

og blikkene våre forstår

Enden av veien

Standard

Alt stopper langsomt opp inni meg; som en klokke som ikke er trukket, som klokken på stueveggen hjemme hos mormor og morfar. Alt blir bare stillhet innvendig, venter jeg? Håper jeg? Jeg vet ikke selv. Jeg har sluttet å slåss, men vet ikke om det er fordi det nå blir fred, eller fordi jeg ikke har flere krefter. 

Fortsatt kjører sykdommene i vei med sine symptomer; fortsatt kommer stadig nye bivirkninger fra behandlingene, men plutselig er det som om det ikke bryr meg, at det skjer et annet sted. Er jeg for tom til å være lei meg? Holder jeg på å dra min vei?

Det føles som om jeg har kommet til enden av veien i dag. Nå er det ikke mer, ikke flere muligheter. Nå må jeg bli bedre, og starte opp livet jeg kjente igjen, eller så… Hva da? Jeg vet ikke hva det betyr, annet enn at da må jeg gi opp å tro at livet kan bli igjen slik som jeg hadde bygget det, og jeg aner ikke hvordan det da blir. Så mye jeg lærte meg å gjøre, å være.

Dersom dette ikke virker, er det over. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men i dette øyeblikket er det slik det er. Kanskje jeg bare ikke har mere igjen i meg, til å slåss, til å holde håpet om å bli meg selv igjen, levende. Inni meg er det ikke krefter til mer; flere medisiner, operasjoner, behandlinger, andres meninger, håp. 
Kroppens eldgamle kunnskap jobber i meg, muskler, skjelett, organer strekker seg, knaker og gjør vondt, leter etter balansepuntet fra før smertene tok over. Kroppen leter etter fred, et skjult sted for frihet.
Blomstene i hagene dufter helt vilt, sommeren kjører på full gass. Jeg beveger meg i fullstendig stillhet gjennom den, isolert, mens kroppen min desperat leter etter en utvei, etter løsningen, etter fred fra sorg og smerte og alt som er tapt i et uforståelig univers av maktesløshet.
Jeg overveldes av fortvilelsen der jeg går,  en vanlig julionsdag med biler, pensjonister på tur, shoppingsentre. Absurd å gå i sommerkjole med hete tårer i øynene, jeg skjuler ansiktet fra forbipasserende biler. Absurd med skjønnheten i de ærverdige villahagene rundt meg (en lang rad av peoner; wow, jeg vet hvor lang tid det tar, årevis, før de blomstrer, de må ha stått der så lenge, lenge, hvorfor rører den tanken meg?) mens kroppen er ugjenkjennelig av medisiner og ikke lenger heller husker hvordan den beveget seg, da.
Jentungen som løp av gårde i lyngen, på eventyr i skogen sammen med sin svarte hund, ordløst språk. Som svømte under vann, uten å bry seg om at hun ikke kunne svømme i overflaten. Alltid åpne øyne under vannet, den skjulte verden. Som lekte i det høye gresset i timer av gangen, som husker lyset ned mellom stråene, den nøyaktige blåfargen til kornblomstene.
Det er nå det må snu, ellers må jeg snu. Mot det ukjente.