Enden av veien

Standard

Alt stopper langsomt opp inni meg; som en klokke som ikke er trukket, som klokken på stueveggen hjemme hos mormor og morfar. Alt blir bare stillhet innvendig, venter jeg? Håper jeg? Jeg vet ikke selv. Jeg har sluttet å slåss, men vet ikke om det er fordi det nå blir fred, eller fordi jeg ikke har flere krefter. 

Fortsatt kjører sykdommene i vei med sine symptomer; fortsatt kommer stadig nye bivirkninger fra behandlingene, men plutselig er det som om det ikke bryr meg, at det skjer et annet sted. Er jeg for tom til å være lei meg? Holder jeg på å dra min vei?

Det føles som om jeg har kommet til enden av veien i dag. Nå er det ikke mer, ikke flere muligheter. Nå må jeg bli bedre, og starte opp livet jeg kjente igjen, eller så… Hva da? Jeg vet ikke hva det betyr, annet enn at da må jeg gi opp å tro at livet kan bli igjen slik som jeg hadde bygget det, og jeg aner ikke hvordan det da blir. Så mye jeg lærte meg å gjøre, å være.

Dersom dette ikke virker, er det over. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men i dette øyeblikket er det slik det er. Kanskje jeg bare ikke har mere igjen i meg, til å slåss, til å holde håpet om å bli meg selv igjen, levende. Inni meg er det ikke krefter til mer; flere medisiner, operasjoner, behandlinger, andres meninger, håp. 
Kroppens eldgamle kunnskap jobber i meg, muskler, skjelett, organer strekker seg, knaker og gjør vondt, leter etter balansepuntet fra før smertene tok over. Kroppen leter etter fred, et skjult sted for frihet.
Blomstene i hagene dufter helt vilt, sommeren kjører på full gass. Jeg beveger meg i fullstendig stillhet gjennom den, isolert, mens kroppen min desperat leter etter en utvei, etter løsningen, etter fred fra sorg og smerte og alt som er tapt i et uforståelig univers av maktesløshet.
Jeg overveldes av fortvilelsen der jeg går,  en vanlig julionsdag med biler, pensjonister på tur, shoppingsentre. Absurd å gå i sommerkjole med hete tårer i øynene, jeg skjuler ansiktet fra forbipasserende biler. Absurd med skjønnheten i de ærverdige villahagene rundt meg (en lang rad av peoner; wow, jeg vet hvor lang tid det tar, årevis, før de blomstrer, de må ha stått der så lenge, lenge, hvorfor rører den tanken meg?) mens kroppen er ugjenkjennelig av medisiner og ikke lenger heller husker hvordan den beveget seg, da.
Jentungen som løp av gårde i lyngen, på eventyr i skogen sammen med sin svarte hund, ordløst språk. Som svømte under vann, uten å bry seg om at hun ikke kunne svømme i overflaten. Alltid åpne øyne under vannet, den skjulte verden. Som lekte i det høye gresset i timer av gangen, som husker lyset ned mellom stråene, den nøyaktige blåfargen til kornblomstene.
Det er nå det må snu, ellers må jeg snu. Mot det ukjente.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s