Monthly Archives: september 2012

Sirkus

Standard

 

Duften av deg:

sirkus

 

Alle mine favoritt-ting

sagmugg og sukkerspinn

elefanter, akrobater

tigerens rastløshet

trommevirvlenes rus

 

Timen hvor lysene slukkes under teltduken

Klovnen langsomt renser bort sminken

Prinsessen møter sitt mørke blikk i speilet

 

Morgengryet der den svevende damen

sakte tøyer sine lange ben

Dampen stiger fra våte hesterygger

 

Vi våkner i manesjen

 

Advertisements

Hjemme borte uavgjort

Standard

 

Greia er at jeg ble tatt med så mye «bort», i så lang tid og til så mange nye steder, uten at det etter hvert fantes noe «hjemme», at det til slutt var uavgjort om jeg hørte til noe sted. Og til noen.

Til slutt var jeg ikke lenger hjemme i meg selv, heller. Og etter at smertene kom, ble den veien helt stengt. Prøver å minne kroppen om at jeg ER den, jeg må få plass her, jeg også. Det tok mange år å oppdage at jeg var borte.

Plutselig har jentungen begynt å besøke meg, plutselig kan jeg kjenne henne i meg. Hun som hadde føtter som kunne løpe fort. Femåringens raserianfall som fikk veggene til å riste og skapdørene til å sprette opp. Hun som sang seg selv inn i søvnen med egenkomponerte sanger hver kveld da hun var enda yngre. Hun som lekte i lyng, i trær, som alltid ville bli ute og bade til leppene var blå, som bare kunne svømme under vann, med åpne øyne. Hun som lærte seg å lese, lærte å bli venner med hunden, katten, undulaten og skilpadden. Med de store firfislene i hagen i Afrika, med villkattungene og hønsene.

Hun er min hud, mine knokler; mine celler må være ladet med hennes minner. All den gylne gleden som fantes i hennes sterke, spinkle lemmer, må nå finnes et sted i mine.

Hun husker roen i mormor sitt kjøkken; bare de to.

Sittende ved voksduken med en kabal, mens radioen sendte værmelding fra fiskebankene (skjønte aldri helt hva de var…) og rådhusklokkenes slag inne fra København kl 12. Oppe i vinduskarmen alltid de samme tingene: porselenshunden jeg ikke fikk røre. Metallmannen, den glade vandrer, som jeg fikk leke med. På veggen den røde trekanthyllen med fine små pynteting i. Min favoritt: ballerinaen med den mistede armen.

Mormor som vasket opp, kokte kaffe, laget mat, rett ved siden av meg. Hennes nesten alt for myke, og svært rynkete, hånd rundt min på vei til butikken. Det var lang vei, og tid til å stoppe på lekeplassen. Tid til å gå innom kirkegården for å vaske skrubbsårene mine; jeg balanserte på murkanter, benker, steiner. Eller løp akkurat litt for fort i nedoverbakke.

Husker plutselig igjen meg selv på den store blå sykkelen som jeg ikke rakk opp til setet på. Fargen på valmuene i grøftekanten. Hvordan det høye gresset luktet når jeg lå i det, og stråene vaiet over ansiktet mitt.

Nå står hunden, ballerinaen og den grønne kaffeboksen som ikke lenger har noen duft, hjemme hos meg. Mormor er ikke lenger, til å huske den jentungen, si navnet mitt på mitt første språk, ta flis ut av fingeren min, lære meg charleston, snorke høyt om natten, eller lese boken om kattepiken for meg.

Men jentungen dukker plutselig opp i meg, i føttene mine: hennes hopping og dansing over stubbejordet. Øynene hennes titter opp på himmelen mellom gresstråene når jeg legger meg ned i skråningen. Trassen hennes når jeg har grått lenge nok og hissig gnir håret vekk fra ansiktet.

Hun besøker meg nå, den halvstore jentungen som red: følelsen av lærtøylene som sklir litt mellom fingrene, våte av svette. Hestens energi som en søyle opp gjennom armene, hendene. Ropet i kroppen i det jeg slipper den frem i fri galopp, oppover en uendelig skråning, kraften og friheten i hesten, i meg.

Kan vi finne hverandre igjen, jentungen og jeg, kan vi finne hjem?

 

All dressed up

Standard

Hope

the thinnest blade

enough to cut me wide open again

 

All the pain I could hold, but

hope is too heavy a burden

 

This physical quality of my emotions

like clothes

summer dresses: for warm light, warm skin, for being

red, green

black silk

 

The thinnest garments

barely covering sensuality

 

Leather for rage

 

No coat, no scarf warm enough for despair

 

A dress for hope?

Will it fit comfortably around the scars

fall in beauty on my frame

Match the colour of my eyes

raw from crying

but nearly ready

to reflect the light

 

Greyhound days

Standard

Here is an old poem; from over a year ago, I think.

How distant I feel to the glossy «mummy-magazines», they make me queasy with their fake, pastel version of existence.

Burn the magazines and be real, with your child, your lover, your life.

 

Greyhound days

They slip away more every day

The open spaces within my mind

 

Room for roaming

My wild leopards

Bush fires

Jungle sweat

 

Occupied by

Child, man, needs

Thoughts taking flight crash and burn

 

Dinner

Laundry

5.30 alarm

 

I need more

 

Where are my night thoughts

The darkness

What took them

– just time, domestic

 

Gone, the watching of tree patterns on the sky

Endless moments

Soul sky high

 

I need more

So, in a hard voice I tell the boy

Go away

Instant regret of mother heart

(that wild thing in me)

 

The walls fall in on my forest clearings:

The childhood fairytale

of dancing elves

The existence of princes

Joyful fear,

knowing dragons are in the caves

 

Dishwasher

School bullies

Stretching exercises of the soul

Finally, the boundaries are unseen

 

Oh yes, there has been

Fear, pain, boredom:

No lack of challenges

 

Racehorse days

Greyhound days

I try to catch even the shadow of my soul

Before sundown, exhaustion

 

Love is the jailor

Insane love, wild love

How fortunate I am

To be an invaded space

 

Dyp

Standard

 

Vi har det i oss, begge

Det mørke hullet

Bunnløse dyp

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Frykt uten ansikt, monstre

Skrekk forbi all kontroll

 

En dag fanget jeg i et glimt

et hopp

En ryggfinne løftet seg et øyeblikk

Glitrende, strålende

Fantastisk rar

 

Det er flyvefisk der

Sirener og haier

De mest ubegripelige sneglehus

 

I dypet vaier sjøgresset

Rundt sjenerte kreps

Farlige vidunderlige mirakler

I et glimt stormer sølvfisk  forbi

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Da jeg snudde blikket

nådde lyset meg

fra langt der oppe

 

Jeg har dem i meg

Bunnløse dyp

 

 

Atter en gang

Standard

 

Og atter en gang reiser vi oss

Kuttet, blåfrosne

Alle vakre bilder gjør vondt;

den tunge månen bak

trærnes skjøre silhuetter

fikk meg nesten til å briste

 

Skjuler smerten i hverdagens

matpakker, småprat

 

Natten, eller en vakker tone,

skjærer vekk alle skjul

og jeg er forsvarsløs igjen

 

Også dette vil gå over

også disse sårene vil bli

kampmerker, arr

Ikke seiersmarkering

her er alle tapende,

alle er tapte

 

Men stille viten i hjerte og sjel

at hvert kutt gjør meg mer hel

vi er her ennå