Monthly Archives: januar 2013

Om

Standard

..og så er jeg ikke lenger helt den jeg var, da jeg begynte å skrive…. Vil endre beskrivelsen av meg selv, men stopper hver gang. Finner ikke.

Hvordan kan jeg beskrive hvem jeg er, slik at det er sant? Vet jeg i det hele tatt selv hvem jeg er lenger?

Denne underlige følelsen av løsrevethet som overvelder meg, av å drive ankerløst utover i stjernehimmelen, som astronauten som mister forbindelsen og ser metallkroppen hun fløy opp hit med gli langsomt bort, mens hun selv blir del av satelittenes glemte flokk.

Kommer ingen vei med noen ting, klarer ikke å gjøre dem til virkelighet, klarer ikke å gjøre meg selv til virkelighet.

Ser ut av vinduet; på kjøkkenet, i bilen når jeg kjører, og er løsrevet fra sammenhengene. Skjønnheten eller styggheten rundt meg betyr ikke lenger noe når jeg ikke er del av den.

Hvordan beskriver jeg meg selv når jeg noen ganger ikke er sikker på om jeg fins?

Vintersolhverv 2012

Standard

 

 

På denne mørkeste dagen. Står og ser; fanget av øyeblikket da solen på vei ned, videre, forbi, forgyller disen, skyene, dette hastige livet med biler og urolige hjerter i rett-før-jul-fart.

Dette året har tatt meg lenger inn i mørket enn det som er mulig.

Hele jeg strekker seg i bønn: gi meg noen lyse år, også. Vær så snill.

 

Jeg stopper opp midt i veien, må bare se og se den rosa himmelen, hard frost og kalde trær.

Kirkeklokkene, tungt, langsomt.

Vårt korte, lange, uforutsigelige liv.

 

I vinter, som før, mater jeg de ville fuglene. Mens jeg står der, halvveis til postkassen, distrahert av himmelen, hører jeg dem plutselig småprate. Midt i kulde, mørke, lys.

Om noen timer skal vi tenne fakler, stearinlys og bål. Legge ut tepper og puter, og sitte i det kalde mørket og merke stjernene dreie. I mørket kommer forhåpentligvis venner; noe i meg sa at i kveld skulle jeg ikke være alene, jeg skulle be dem være hos meg, tross utslitthet, smerter, tårer og komplett huskaos. Det dypeste instinkt: samles rundt bålet. Helt fra før vi var påkledde, kalde, utdannede. Bål, toner, sammen. 

 

Drar

Standard

Jeg skrev dette diktet i opprør da noen hadde forsøkt å oppdra meg, og jeg ble ustyrtelig lei meg. Jeg som trodde vi var venner.

Jeg har blitt forsøkt oppdratt både før og siden. Det lammer meg, gjør meg rasende, og veldig lei meg, redd.

Det er etter jeg fikk en funksjonsnedsettelse, ble syk, (hva heter det da?? Det er bare meg) at det skjer, at da er det plutselig andre regler for meg, jeg får av enkelte ikke «lov» å gjøre ditt eller datt – og det er sikkert rimelig godt ment. Men belærende, ugjennomtenkt, og litt mudrete i agenda.
Feilen er at for å gjøre godt så må det ligge en åpenhet, et spørsmål, i tilnærmingen. Det kan være mye man ikke forstår når man ser hverandre utenfra! Så spør, vennlig og åpent…. 😊

Å si at man bør holde seg varm når man har forkjølelse som varer kort og går over, er innafor. Man får ikke brakkesjuke av en dag med hvile. Å si til en som har kronisk bekkenleddsyndrom (eller noe annet) i femten år, at hun ikke får lov, at hun er dum, ved å teste barnets stumpeski med ham, i ett minutt på flatmark, fordi hun kan falle og få et blåmerke, og gjøre bekkenet verre noen dager, er ikke innafor. Hvis de gjorde det samme og fikk vondt i ryggen, hadde de ment det var greit.

Jeg er ikke dum som skaper et liv tross annerledes begrensninger. Vi heier på folk i OL og Paralympics, gjør vi ikke? De har hatt mer enn ett blåmerke. Og ved langvarig sykdom kan man velge sofaen og senga og bare pillene, eller man kan utforske, og noen ganger strekke lenger og noen ganger kortere, slik jeg gjør, hva som gir LIV. Akkurat som de uten sykdommer gjør. Jeg er ikke annerledes!

Sykdommene kom da jeg var tolv. Nå er jeg snart førtifem. Og jeg hadde det gøy da jeg prøvde stumpeski 😊. Jeg fikk være en normal mor en liten stund.

 

 

Drar

Ikke oppdra meg

Det er så mye som drar

I meg

 

Du ser meg ikke når jeg har dratt

i fosterstilling

Sorgen vant

 

Og selv når du ser meg

leke

Tror du at det er kun dét jeg gjør

Og vil straks korrigere

 

Ikke oppdra meg

Jeg prøver så hardt å ikke dra

Likevel ser du meg ikke

 

Sårbarheten

min evne til å gå fullstendig i stykker

har oppdratt meg

 

Fortsatt lar jeg den

dra meg opp

 

Havfruetær

Standard

 

Jeg har havfruetær

De fins ikke

Så hva er jeg da?

 

Jeg ga bort halen min

for et liv på land

Borte fra de ville dønningene

som hver natt vugget

armene mine, strøk gjennom håret

Filtrerte lyset fra verden

 

Tærne mine leter alltid

Men klarer ikke alltid helt å føle

Kanten av stupet

På vei ned eller opp

 

Jeg har en gasellehofte

Fikk den som erstatning

Der det ble tatt en stor bit av meg

Offer for et liv

 

Det første jeg oppdaget var halen

Tung, varm, levende tigerhale

Den mørke dusken leser bakken

Mens potene sakte

elsker fottrinnene sine med jorden

 

Jeg har en demon i øynene

Den vil mye

Eller har den bare sett for mye

 

I det andre landet løper jeg

Midt i flokken av skyggeleoparder

 

Her sitter jeg til tider mest på pidestallen

Og håper på armer, ben

prøver å holde på hodet

 

Jeg har svalefingre

frie

kjærlige ninjaer

Ville sprang over himmelen

er deres eneste måte å glemme

at de ikke får bære hjertet ditt

 

Hjertet mitt er grønt

sitter på skogbunnen

og sender sitt batman-signal opp på himmelen

uansett vær

 

det hender at det ligger på bunnen av elven

men hittil har jeg

fortsatt kunnet se det flakkende signalet

rett ved siden av månen

 

Dit opp må man fly