Monthly Archives: februar 2013

F – ordet

Standard

Jeg øver meg på å kalle meg selv F-ordet ……. Og hvordan føles det å skrive …….(synge, danse)………? Vel, se her: 

 

F-ordet

 

Åh, hva er jeg

den rytmen som oppstår

det er meg

den er innenfor det smertende hylsteret

utenfor rammene av min usikre kropp

men båret av alle cellene mine

som ikke bryr seg om arr, om appelsinhud

 

de mumler i sitt eget væsketrykk

og finstemte elektriske utladninger

det blå lyset i dem

boblende av aktivitet

til sammen en gigantisk konstruksjon

som kan beveges nedover gata

kan løfte en kopp til munnen

og frydes over varm melkekaffe

mot tungen

 

men det er bare konstruksjonen

plattformen

en Transformer

bevegelsene er klønete,

sett mot sprangene stemmen kan gjøre,

eller ordene dansende ut av hendene

 

Dét er meg

Impulsen

Pulsen som blir synlig

Ved pianoet

Ved arket

 

All min lengsel

Ved deg

Men er ikke dét noe annet

den skapelsen vi skaper

 

Likevel

Fra samme rot, kilde, pøl

Lava og fabeldyr stiller seg pent på rekke

For å marsjere opp i hodet mitt

Der tingene skjer

Yes, ma’am, vi er klare

 

Og jeg bærer pisken i hånda

Det svarte, myke læret

Hvisker langs skrittene mine

Sirkusdirektøren som går

langsomt rundt på manesjens kant

Stilettene klikker

 

Tigeren på tribunen løfter hodet og ser

Jeg sender inn villhestene

Rett fra slettene, med strå i manen

Ville, pelskledde, i galopp

Ingen polerte teltdyr

 

Jeg sender inn elefanten

den skal ikke opptre

Grå ro

 

Jeg inviterer inn hagegnomen

Småmumlende ber han om et møte

En agenda

 

Trapesfrøkna der oppe

i rosa trikot,

svinger litt ufokusert etter bena

Ingen ser

Det er andre luftlag

 

Mitt perlebesatte sirkusdirektørkorsett

Silkesvart

Røde lepper

 

Jeg beordrer lys under tribunene

Der står Venus

prøver å trøste seg med barndommens candyfloss

Der sitter den gjennomsiktige

med for tynne vinger

Lyset fortsetter å flakke

tross mine ordre

 

Må jeg be,

eller slutte?

Bare fortsette skrittene?

 

Rive av stilettene

Og la rødpyntede føtter danse

Håret flomme uten flosshatt

Ryggraden sno sin grønne slange

Lyse ut av meg i ren fryd

 

Shamanen i meg smiler

Slår vandrestaven, frodiggrønn, mot bakken

Så alle kilder springer igjen

Så Venus bæres på ryggen av tigeren

Så den gjennomsiktige begraver

fingrene i pelsen dens

og går ved siden av

 

Føttene litt fargeløse ennå

Men det begynner å bli noe

mellom havet og dem

 

Er det flere under der?

Selv en snømann dukket opp, sist

Gud vet hva den gjør i lava

Men han har blikk for trapesfrøkna

som rødmende danser yndefullt

under teltets tak

 

Bandet spiller opp

Og der var jeg jo igjen

Innenfra og ut

 

Åh, sett opp skilt

Sett opp en selvlysende rute

Tenn gatelyktene

Nei, bålene, vardene

Flammeblåsende, småglødende drager

langs veien

 

Mitt dyrebare land

er ingenting

er alt

 

Advertisements

Ankertau

Standard

 

Vi er alle drømmer

og drømmere

 

Ved kjøkkenbenker og vaskebøtter

Bøyd over skjermer

 

Noen av dem får plass i en kaffekopp

noen aldri noe sted

 

Om natten eksisterer landet

 

Går du ut om morgenen?

snø og skjærer mot himmel

Skal kaste søppelposen

skal tilbake inn til plikter

 

Vasketøyet

øyendråper og gymbager

 

et sted er en flik av en gammel drøm

det var en gresk øy en gang

du var ny

og ingenting var brukt opp enda

 

kan det ha vært en helt annen?

For hvordan er det mulig

Å gå fra det til dette

Det er noe som ikke stemmer

Men vi visste det ikke

alle de dagene som dukket opp

 

De der smale brune leggene, sandaler

To venninner på moped

støvete strandvei

middag under nattehimmel

Og sånn skulle det jo fortsette

det var det som var meningen

 

Restskatt og tyngdekraft

Og hvor er jeg med åpne øyne under vannet

Husker ankertauet mot fingrene

svimlende meter ned gjennom det klare vannet

seilbåten svevde mot himmelen langt der oppe

Hvor er hun jenta i blå bikini

 

Blikket hennes er helt bakerst i speilet

 

 

Evolusjon

Standard

 

La meg gå

Hvorfor er det jeg som må bygge bro

 

Når jeg ikke leter

Er jeg der

 

Når dere går

Er jeg der

 

Når jeg lar være å forstå

Er jeg der

 

Hel

kan jeg noen gang bli hel

 

var jeg hel

eller ble jeg født med

det enorme sorte hullet

tvers gjennom sjelen

 

der alt lyset som er meg blir borte

i det alt for betydningsfulle mørket

Der halen min sitter fast

halen, det eneste som noen gang

lot meg danse

 

men jeg tror jo ikke egentlig

på det selv, plutselig

 

Den siden av broen

Der er jeg en gnom

Verdens ondeste hagegnom

laget av dopapir og misunnelse

Den har aldri sett en havfrue i sitt liv

og forholder seg mest til Nytt på Nytt

 

Når eksisterer den andre siden?

Er det et Peter Pan-land

der barn jorden rundt må tro på Tingeling

for at jeg skal få lov å være hel

Eller egentlig, være komplett

 

Mosaikk

hver vakre juvelflise er føyd sammen med sin nabo

av gull, av fryd

 

Å være bygget av et gasellebein,

en halv havfrue og to leoparder

er helt naturlig

 

med et grønt hjerte, fullt av batmansignaler

i midten

 

 – gjør jeg narr av meg selv igjen, nå?

 

Er det så farlig om man har en elv tvers gjennom?

Er det ikke det dere har sagt, hele livet,

og som jeg høflig har latt som jeg trodde?

Til elven hulte meg så mye ut

at jeg måtte drukne

Bli til hav

og drukne meg selv

om og om igjen

 

Måtte la meg selv få bein

til å krabbe opp på land

 

Evolusjon

Slik blir jeg til stadig nye livsformer

Amøber og enhjørninger

i ufredelig sameksistens