F – ordet

Standard

Jeg øver meg på å kalle meg selv F-ordet ……. Og hvordan føles det å skrive …….(synge, danse)………? Vel, se her: 

 

F-ordet

 

Åh, hva er jeg

den rytmen som oppstår

det er meg

den er innenfor det smertende hylsteret

utenfor rammene av min usikre kropp

men båret av alle cellene mine

som ikke bryr seg om arr, om appelsinhud

 

de mumler i sitt eget væsketrykk

og finstemte elektriske utladninger

det blå lyset i dem

boblende av aktivitet

til sammen en gigantisk konstruksjon

som kan beveges nedover gata

kan løfte en kopp til munnen

og frydes over varm melkekaffe

mot tungen

 

men det er bare konstruksjonen

plattformen

en Transformer

bevegelsene er klønete,

sett mot sprangene stemmen kan gjøre,

eller ordene dansende ut av hendene

 

Dét er meg

Impulsen

Pulsen som blir synlig

Ved pianoet

Ved arket

 

All min lengsel

Ved deg

Men er ikke dét noe annet

den skapelsen vi skaper

 

Likevel

Fra samme rot, kilde, pøl

Lava og fabeldyr stiller seg pent på rekke

For å marsjere opp i hodet mitt

Der tingene skjer

Yes, ma’am, vi er klare

 

Og jeg bærer pisken i hånda

Det svarte, myke læret

Hvisker langs skrittene mine

Sirkusdirektøren som går

langsomt rundt på manesjens kant

Stilettene klikker

 

Tigeren på tribunen løfter hodet og ser

Jeg sender inn villhestene

Rett fra slettene, med strå i manen

Ville, pelskledde, i galopp

Ingen polerte teltdyr

 

Jeg sender inn elefanten

den skal ikke opptre

Grå ro

 

Jeg inviterer inn hagegnomen

Småmumlende ber han om et møte

En agenda

 

Trapesfrøkna der oppe

i rosa trikot,

svinger litt ufokusert etter bena

Ingen ser

Det er andre luftlag

 

Mitt perlebesatte sirkusdirektørkorsett

Silkesvart

Røde lepper

 

Jeg beordrer lys under tribunene

Der står Venus

prøver å trøste seg med barndommens candyfloss

Der sitter den gjennomsiktige

med for tynne vinger

Lyset fortsetter å flakke

tross mine ordre

 

Må jeg be,

eller slutte?

Bare fortsette skrittene?

 

Rive av stilettene

Og la rødpyntede føtter danse

Håret flomme uten flosshatt

Ryggraden sno sin grønne slange

Lyse ut av meg i ren fryd

 

Shamanen i meg smiler

Slår vandrestaven, frodiggrønn, mot bakken

Så alle kilder springer igjen

Så Venus bæres på ryggen av tigeren

Så den gjennomsiktige begraver

fingrene i pelsen dens

og går ved siden av

 

Føttene litt fargeløse ennå

Men det begynner å bli noe

mellom havet og dem

 

Er det flere under der?

Selv en snømann dukket opp, sist

Gud vet hva den gjør i lava

Men han har blikk for trapesfrøkna

som rødmende danser yndefullt

under teltets tak

 

Bandet spiller opp

Og der var jeg jo igjen

Innenfra og ut

 

Åh, sett opp skilt

Sett opp en selvlysende rute

Tenn gatelyktene

Nei, bålene, vardene

Flammeblåsende, småglødende drager

langs veien

 

Mitt dyrebare land

er ingenting

er alt

 

Advertisements

2 responses »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s