Wild horses, wild heart

Standard

image

Innser brått at i dag er det et år siden min nettside oppsto, da jeg i ett raskt øyeblikks spontanitet laget den, etter å ha oppdaget at det tar ca fem minutter å lage sin egen side…. Og man kan fylle den med HVA MAN VIL!!

Tigerdrage oppsto.

Dragen kom først, på kroppen min, min trøstetatovering etter den «store» operasjonen og ikke minst etter de grufulle månedene jeg ventet, der de overveldende smertene langsomt smeltet meg om til noe annet enn det jeg kunne forestille meg. Min drage; symbol på frihet, på å fly mot himmelen med styrke.

Tigeren var der allerede, langsomt oppdaget i de vanskelige tidene. Drømmeglimt om natten: jeg reiste meg opp fra gulvet ved å gripe fatt i pelsen på skuldrene dens. Jeg lente meg mot den for å klare å gå; og jeg lærte at den var meg, alltid hadde vært det.

Et mylder av andre skikkelser, dyr, i meg, i det landet på den andre siden av broen som skaper bilder, skaper lengselen etter å gi dem virkelighet.

Det gjør vondt å lese den første teksten om igjen. Det gjør vondt å vite om alt det som kom etterpå, og fortsatt ER,

og om alt det som allerede hadde vært; å få teppet rykket ut under bena av voldsomme smerter i samme tid som du også skal venne deg til at du holder på å bli noe nytt; bli forelder til et barn. Det heter så prosaisk bekkenløsning. ÅH, følelsen av de skarpe benkantene som gnurer mot hverandre inne i senteret av meg hver gang jeg prøver å reise meg om natten, de MÅ klikkes på plass for at bena skal fungere. Fortvilelsens tårer den natten jeg ikke lenger var i stand til å løfte føttene over dørterskelen inn til badet; høygravid, tissetrengt, naken, på krykker. Maktesløshet, ydmykelse. År etter år.

Og selv det var jo ikke begynnelsen; det første migreneanfallet, de første endometrioseanfallene (selv om det skulle gå år før det ble forstått), kom med det å bli kvinne. Tenk det. Alle de sykdommer jeg har, er uløselig forbundet med selve det at jeg er (var?!) kvinne. Tenk hvis jeg hadde vært en mann?. Hvordan ville jeg ha vært? Hvor mye av meg er formet av at jeg har levd et kvinneliv, formet av de fysiske djevlene som den kvinnelige kropp for meg medfører?

Forresten: Selv nå kvier jeg meg alltid for å fortelle hele historien, jeg gjør det aldri; det føles alltid absurd å prøve å forklare alt sammen; ingen kan da ha så mange ulike sykdommer på en gang, og hvem orker å dele den byrden med meg? Jeg trekker alltid fra en masse når jeg forteller, tør ikke stole på at noen orker å høre ferdig setningen; slik blir det som har rammet meg til en slags skam, som om det var min skyld.

Hvor annerledes ville jeg ha vært dersom jeg ikke hadde hatt følge med sykdommer siden jeg var tolv? Hadde jeg funnet et annet liv, fulgt andre veier, hadde jeg oppdaget bildene og ordene og musikken og lidenskapen inni meg? Disse drømmetingene fra det andre landet har brutt seg vei gjennom meg, gjennom all min frykt og skam, og gjør det fortsatt, som lava gjør; brutal mot sin mor.

Det blir jeg hverken friskere eller sykere av, men jeg blir mer meg. Blir også mer urolig, mer «driven» (deilig ord. Hva heter det på norsk? Drevet? Ser for meg sånne elektriske kvegdrivere, kjenner støtet mot rumpa. Au).

Ville jeg ha fulgt min sterke impuls til nysgjerrighet, reising, mer? Ville jeg ha vært en mye bedre, mer omsorgsfull, mer tilstedeværende, lyttende, høytlesende mor? Ville jeg ha fått til en karriere som forsker, eller ville det sporet aldri oppstått; det startet på grunn av nok en sykdom, den voldsomme dyreallergien som oppsto mens jeg utdannet meg til dyrlege. Enda et sporskifte; glemt (fortrengt?) nå, men en voldsom krise da det oppsto. Skulle jeg forlatt utdannelsen, drevet rundt en stund, lett etter svaret?

For sent. Så mye er for sent. Så mye av meg er mistet, ikke bare organer og tid (dager, måneder, år. De var, for faen, skulle vært, mine), men en form for tro, en ukuelighet, som jeg frykter aldri å få tilbake.

Vissheten om smerte ble brent inn i meg, merket ble endelig, i løpet av fjorårets grusomhet. Før det trodde jeg alltid at den en gang ville slippe taket i meg, men noe i meg ble til slutt brukket. De kalte det å ri inn hester «to break them in» før (kanskje ennå, i cowboykretser?), og fra den fantastiske bokserien av Mary O’Hara fra mellomkrigstidens Wyoming, sitter bildene i hodet mitt av de skjelvende, svimerkede, kastrerte, blødende hestene i paddocken, med ville øyne, med en gryende forståelse av at ingenting er slik de trodde det var. De hadde løpt, på sletter, med fjell der villskap og ørner bodde rundt dem; de hadde blitt fôret i en stall, men de visste ikke om pisken, om maktesløsheten som skulle komme.

Broken.

Men fortsatt vill. Bare broken. Fortsatt med et hjerte som vil løpe, som vil se, som er større enn noen gang. Fortsatt med en hud så følsom at et fluebein fremkaller rykninger, med våkne sanser, hele tiden, for himmel og for rovdyr, også de med to ben og som noen ganger gir mat og kos.

Oi, hvor havnet denne teksten… et annet sted enn jeg trodde. Men hva trodde jeg egentlig? Plukket bare opp en tanke og dro av gårde.

Jeg har visst blitt mer kompromissløs.

Hardere.

Reddere.

Mer nytende.

Villere. Vill sorg.

Mer kvinne eller mindre kvinne? Har blitt skåret i alt jeg har/hadde av kvinnelige «attributter» (herlig ord), flere ganger hvert sted, har fått fjernet flere av dem. Våknet en natt av at jeg satt på sengekanten og gråt; «jeg er ikke halvveis i en kjønnsskifteoperasjon», sa jeg, om og om igjen. Innså langsomt at jeg føler meg kastrert. Har drømt natt etter natt om at kroppen min holdt på å dø, våknet av at jeg lå og lette med hendene etter meg selv. Kjente kjøttet løsne fra knoklene. Har sett meg selv vissen, et skjelett.

Men er jeg mindre kvinne? Hva er det kvinnelige? Sitter det i østrogenplastrene som jeg motvillig klasker på meg selv, og som sitter og samler lo (irriterende!) på mine lår, min mage, på rumpa? Sorgen over brått ikke lenger, aldri noen gang mer, å lage mine egne hormoner, er stor. Men er bevegelsene mine mer eller mindre feminine, tankene, minnene, stemmen, blikket… hva er det som gjør at jeg vet jeg er kvinne, at du som ser på meg, vet det?

Hva er en feminin bevegelse? Sist jeg danset for noen og vi snakket om det; jeg fortalte om den mannlige magedanseren jeg visste om, som er teknisk helt briljant, men jeg vet ikke hvordan jeg opplever uttrykket i dansen hans; ikke egentlig som feminint, eller maskulint… likevel regnes magedans som kvinnelig, jeg selv opplever det dypt feminint å bevege meg på den måten, men hvordan ville jeg opplevd det hvis jeg var mann?

Dobbeltheten i å være kvinne, for meg; jeg nyter som en kvinne. Men jeg lider også som en kvinne, og fordi jeg er kvinne. Lidelsene mine satt, og sitter for alltid, i stor grad i selve de definerende organer og styringssystemene i meg. Burde jeg hate eller dyrke min egen femininitet? Jeg har alltid sett på meg selv som mindre pen, og med relativt strenge og maskuline trekk. Etter å ha fått brutalt herpet det definerende kvinnelige i meg, føler jeg meg nå veldig feminin.

Er kvinnelighet, og også følsomhet, svakhet? Det ble jeg fortalt gjennom år, av en maktperson. Nå vet jeg at om jeg er noen ting, så er det sterk. Sårbar. Dyr, menneske, natur.

Advertisements

2 responses »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s