Helena

Standard

 

Hennes sinte ansikt på TV, «jeg vil ikke snakke om det, du kan ikke hjelpe meg, gå vekk» (vi ser på TV-serien, hun er syk) – før ansiktet hennes brister i frykt, i smerte over sykdommen, jeg går bort og lager kaffe, men tårene bare kommer likevel.

Du sier «jeg tenkte på deg da jeg så det, sånn må det være for deg». Og jeg kjenner det plutselig, du ser meg, helt inn, i glimt?

Og jeg kjenner det; hvor mye jeg hele tiden skjuler, hvordan man kan venne seg til å være fortvilet, hvordan ansiktet skjuler det fra dere, inntil hennes ansikt, Helena Bergströms sterke, vakre trekk, plutselig speiler min kamuflerte, uønskede sorg og lidelse, og jeg ikke klarer å holde det tilbake.

Hvorfor må dagene være en kamp for å klare å la være å legge meg på et mørkt rom, nettene på leting etter hvile? En langsom kamp å spise; kvalmen har så mye power. Pillene og sprøytene utøver sin kjemi og endrer noe i meg for en stund, smerten blir bærbar. Men meg, det er jeg ikke, i den kjemien. En dempet, verkende, sliten kopi, der sansene er forpint hyperfølsomme og overvelder meg, men samtidig numne av medisinen. Blodflekker på klærne, ser jeg etterpå; de sprøytene gjør så vondt å sette, hvorfor må de svi sånn?

Den klemmen, hånden din som stryker fingeren min og sier «du er kald» – gleden (takknemlighet?) står skjelvende rett ved fortvilelsen, de er søstre.

Timene i akuttrommet med fallende blodtrykk, grenseløs smerte, hjelp meg, hjelp meg. Alle gangene med blåsvarte sår etter skalpellene og saksene. Lukten av brent vev under våkne operasjoner. Årene med å gå langsomt i stykker inni kroppen.

Hvordan kan man venne seg til dette? Når vil kroppen slippe minnene? Hvordan er det mulig at jeg skjuler det så godt at jeg selv ikke lenger forstår hvorfor jeg ikke får sove, så godt at dere faktisk ikke ser det?

Dén smerten er iblant den største.

Jeg ser henne dø i neste episode. Men det er ikke det som knekker forsvaret mitt. Det er hvordan kroppen hennes uttrykker smerten i timene før, som svarer på det min egen kropp bærer på; for alltid, virker det som. Dét ansiktsuttrykket, den måten som hendene hennes famler over brystet og magen, det er mine hender over min kropp, det fins ingen lyd for en slik smerte, den tar over alt man er og jeg skulle ønske jeg ikke visste dette.

 

Advertisements

2 responses »

    • Takk for tipset, Marianne……. Jeg er jo god til å lage lyd – men dette er kanskje en jeg ikke vil lage :-/ ? Hm.
      Men jeg kjenner at jeg ble interessert i seminaret!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s