Ta deg sammen

Standard

Tenker at jeg trenger å ta meg sammen.

Surrer bort tiden, plukker opp et av mine prosjekter (som jeg var lidenskapelig opptatt av i går), ser på det og tenker «…..naaaaaah, det var vel ikke så veldig…..njeeeiii, tro’kke det liksom…». Sjekker face. Se der ja, alle andre får til ting. Mmnnhhhnn, desto større grunn til at ikke jeg er noe interessant, i joggebuksa mi, med tannreguleringen (skal kurere migrene og alt annet) og den lette lespingen som følger med. Pillespising, kiropraktorbesøk og talefeil er liksom ikke helt.…   helt….

(lytter til en favorittsang, inni hodet, Bonnie Raitt, Guilty:

how come I never do

what I’m supposed to do (….)

it takes a whole lot of medicine

for me to pretend that I’m somebody else)

og jeg vil så gjerne synge den sangen, og så klarer jeg ikke å ta meg sammen i dag, finne motet til å gjøre det, helt på alvor, spørre noen om å øve med meg. Ta deg sammen, da, Lotte!)

http://www.youtube.com/watch?v=5QuL0XgNZCY

Tror jeg har tatt sammen det som var å ta av, bare, er utsolgt i dag. Har vært i «ta meg sammen-land» i årevis, det er som en slags ekskursjon med usikker sluttdato. Til et litt uvanlig sted med feil SPA-fasiliteter, som om de hadde åpnet SPA i helvete, for det har de hørt er en god forretningsidé, men de vet ikke helt hva som skal til for å gi en god opplevelse for kunden. Sjefen der er jo ikke i servicebransjen, kan man si.

Ikke fruktjuice men morfin, liksom. Skjønnhetskirurgi; not so much  – operasjoner, jada, mange. Etterfulgt hver gang av en periode som Yoda: grønnaktig, kledd i morgenkåpe, lettere krumbøyd. Uttaler meg lettere uforståelig men med stor visdom.

Image 

Svømmebasseng, selvsagt: husker bassengtreningen for bekkenløse gravide; det var et show. Fikk taxi på statens regning, så litt luksus var det jo. Stable krykkene inni der og prøve å få sjåføren til å kjøre dit jeg faktisk skulle (enda jeg ikke hadde talefeil da, så klarte jeg visst ikke å si Munchs gate overbevisende nok, og havnet på Grønland). Døra inn til fysio’n kunne jeg ikke åpne (tung dør og bekkenløsning funker ikke), så da var det spennende å vente om noen kom ut slik at jeg kom inn før treningen var over. The force was not strong enough in this one.

Og så; flodhest i badedrakt og de mest sjarmerende hvite plastbadesko; kunne ikke risikere at damene falt på hekken (den var løs fra før), så det var påbudt. For ikke å forglemme badehette og sterkt vaggende ganglag. En flokk som duppet rundt med flyteelementer og gedigne badeballer inni badedraktene. En fin variasjon fra den oransje kjolen som var den eneste som passet etter hvert, for et syn nedover gaten; vaggende oransje telt, som kamuflerte støttebandasjene (siste mote i hudfarget stoff fra Medicus Plesner), med litt dårlig krykketeknikk. Hang i annenhver lyktestolpe og ventet på at kynnerne skulle gi seg. Og pussig nok har bikinikroppen min aldri blitt helt som før, tross at jeg ble kvitt badeballen….

Akk, det var tider, jeg levde virkelig ut min indre sexy mama da…… Er det noen gang jeg har vært glad jeg ikke er kjendis, er det vel da. Kjendisgraviditeter ser litt annerledes ut. Takk og pris at ikke paparazziene har forfulgt meg og tatt bilder når jeg har krabbet rundt på stuegulvet i sykehustruse siden jeg ikke kunne stå. Nettingtruse, yeah, men ikke på den kinky måten. Liggende på badegulvet i samme antrekk, riktig koselig: sønnen henter potteplanter og pynter rundt meg, mor har reist hit for å pleie meg, og sitter og mater meg med suppe.

Det er i grunnen mye vi ikke ser av andres liv, bak husveggene. Får meg til å tenke på nattvandringen rundt i de smale smugene i Puerto Mogan for noen uker siden; stille gange i sommerkjole og lette sandaler mot de røde flisene, bare meg og noen halvville katter og hunder, kakerlakker, lyden av sjøen og ja: snorking.

Rett ved siden av meg, høylytt snorking, bak en hvit murvegg i et annet land, som om jeg satt på hodeputen til denne mannen, som jeg ikke en gang snakker samme språk som (nå, med lespingen, er jeg egentlig et naturtalent for spansk) og så på ham, kanskje det var den eldre mannen jeg så tidligere i kveld, bærende på en hel kasse med hvitløk? Fascinerende – hvor trenger man så mye hvitløk? Det gjør meg glad å tenke på.

Et skudd av lykke i meg, verden – å være der ute i den igjen – å se håndverkere på takene, bestemødre som kjefter nede i smuget, jeg henger på armene i vinduskarmen på soverommet og suger til meg hver duft, hver skygge palmetreet kaster på nabohuset, hver lyd fra havet, hver stjerne som tennes over meg om kvelden. Venter på at fjollefuglen skal komme flyvende over landsbyen, hver natt, med sine magiske lyder fra et fremmed sted.

Verden ER der og jeg har tatt meg sammen og tatt meg sammen og kjempet meg ut i den igjen, hver gang. Jeg er ikke lenger Wall-E hele tiden, vandrende rundt på dette underlige ekskursjonsstedet der det bare er vrakgods og søppel. Jeg tok doktorgrad, for pokker, med ikke-sovende astmababy og faens bekkenløsning. Og har gjort uendelig mange andre kule ting, MED denne kroppen og med det merkelige syke-landet som jeg lever i, rett ved siden av det vanlige landet, tett nok på til at dere hører lydene når dere går en stille tur.

Og titt inn gjennom vinduet, vink til meg hvis jeg krabber rundt: kan hende jeg synger for dere.

 

Yoda sier: “Powerful you have become, the dark side I sense in you. “

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s