Markveien

Standard

 

Det er et eller annet med hvordan gaten, Markveien, forsvinner. Jeg står ved lyskrysset og venter på grønt, og måten Markveien foran meg blir bare husrekker som omfavner lys, vekker noe gammelt i meg, et tidligere liv, London, var det virkelig meg? Hvor ung må jeg ha vært, og hvordan kan minner være så uvirkelige dersom de virkelig er mine.

Noe med Markveien – bare lys

Den forsvinner ned, bare vinterlys og en skitten gråhet, ladet med liv, som bringer tilbake London. Første gang jeg smakte indisk takeaway, noe med verden, noe med hvem jeg var som jeg ikke vet om jeg er lenger, hva var det? En fylde inni meg av det som skulle komme? Eller bare av muligheten for at det kunne komme, av at jeg ikke trodde noe vondt skulle skje.

Men det kan jo ikke stemme, jeg var jo så redd? Nettene på Bislett hvor jeg våknet i redsel, vissheten om at jeg var et offer, skulle bli det igjen. Det var ikke frykt, det var visshet om at jeg ikke hadde beskyttelse, så det kom til å skje igjen, eller kanskje at det var noe med meg som gjorde at alle visste at de kunne gjøre hva de ville med meg.

Men når var London? Før Bislett? Måten tidene jeg lever og de personer jeg er, eksisterer nærmest parallelt, slik at jeg kan observeres, beskrives samtidig som modig og livredd, utforskende og krypende sammen i frykt. Så hvordan man skal kunne gi et bilde av hvem man ER? Egentlig er? Begge fasetter, alle fasettene, er sanne.

Bislett var egen leilighet, det var min røde herresykkel som brakte meg overalt, det var det første Kaffebrenneriet i Oslo rett utenfor, en søndag morgen. En latte kan tøyes lenge når man har dårlig råd.

Og London var mange ganger; besøk, bosted. Morgenene på vei til jobb, gående i gatene, alltid med min London A-Z i ryggsekken. Statuen av Peter Pan ved Serpentine. Orangeriet med den vakre, lukkede hagen ved siden av; jeg fikk visst råd til å drikke te der inne en eneste gang.

Døren til rommet på backpackerstedet på Earl’s Court, som ikke kunne lukkes ordentlig, lyset som alltid gikk på badet (hadde et stearinlys smeltet fast på kanten av badekaret). De skiftende beboere fra Australia, Sørafrika, Nederland; på lange reiser. Bare jeg ble lenger enn noen dager. Frokost før jobb, med radioen på, i fellesrommet ut mot gaten. Store sorte plastposer med rundstykker i. De dyrebare, korte samtalene til Norge, i en telefonboks på fortauet.

Noe med hvordan husene ser ut, eller står, i London, de der lave slitte rekkene, med alle mulige butikker, IT-hjelp, renseri, takeaway. Rød murstein.

Følelsen, en slags ren følelse av at noe var mulig, at noe ventet, alt ventet på meg. Skulle oppdages.

Oppdageren.

Du sier jeg er en eventyrer.

Ja

Når forsvant piratskipet mitt? Eller forresten, ikke pirat, det bildet er for enkelt, for banalt. En slags HMS Beagle – er det riktig? Eller ligger ikke bildet utenpå meg på den måten?

Hvordan møtte jeg byen første gang, var det i frykt, i spenning? Restaurantbesøk med faren min og hans venn, rødt skjørt – rød topp – jeg ble plutselig sett annerledes på. Kvinne. Og attraktiv. Eller farlig. Eller lokkende. Det stemte for meg å være ute på restaurant, ute mellom mennesker. Bestille mat, drikke drinker, le. Utforske. Mennesker.

Hva mer? Lyset over bygninger. Parker. Noe med hvordan menneskene, bilene, beveger seg der. Hva de er på vei til, barnehager, jobbintervjuer, bakeren, bekymring over hvorfor livet føles så stagnert, køen ved bussholdeplassen, moren i businessdrakt med barnetrille gjennom parken på skrå.

Hva var det jeg ville ut og finne? Spiller det noen rolle om man aldri har sett noe annet? Det er noe med Borneo, igjen. Jeg VET at Borneo fins, så det er nødvendig for meg å få kjenne det mot huden.  Det var nødvendig for meg å se Sydkorset, se måten trærne, de innfødte trærne på New Zealand, står i skogen.

Måten Grand Central Station ligger så underlig mellom skyskraperne. Følelsen av å kjøre buss gjennom Paris, Gare du Nord.

Oi, disse togstasjonene, hva betyr de?

Toget fra Poughkeepsie inn til Manhattan, eventyret. Landskapet, de små stasjonene. Hvem er de som bor der?

Hva er det jeg utforsker nå?

Noe mer innvendig. (Eller er det en rolle jeg inntar, nå, skrivende på en kafe? Er dét bare en jeg gjerne vil være, den følelsen av å være en del av verden?) Noe ytre i så fall?

 –  det er noe med det fotografiet av meg fra Norfolk Island, er det 1991, der jeg kommer av lettbåten etter en tur ut over korallrevet, hvit shorts, singlet, løst hår, glad ansikt. Noe med en form for naivitet, men ikke dumhet: en åpenhet for livet –

   (stemmen din: «Ditt vakre, glade, ansikt, vått»)

Det er ikke ytre. Det er som når jeg bøyer knærne på scenen og henter stemme.

Vingene mine; glitrende av stener henger de på vesken i en liten krok, er alltid med. Jeg stryker en finger langs den sterke vingeroten, kan kjenne berøringen langs skulderbladet mitt samtidig. Det glitrer nærmest hemmelighetsfullt i pyntestenene. Jeg tenker på Ellen som sendte meg vingene i posten, en gave ut av det blå. Som sa: Lotte uten filter.

En uendelig takknemlighet. En som tror på meg.

Hvor stor er jeg, innvendig?

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s