Monthly Archives: juni 2014

Men in Black 4

Standard

Flashende lysglimt, og helt riktig, jeg husker knapt hva jeg heter, langt mindre om jeg har sett et romskip, etter en fire-fem ganger med dét, fyrt av en centimeter fra mitt vidåpne øye. Som er virkelig vidåpent; dryppet med dobbel dose av de pupill-utvidende. Etter utrolig sviende bedøvelsesdråper og fargedråper. Øynene er klisne og hovne og i speilet (hvis jeg hadde orket å se, med så åpne pupiller) er øynene helt svarte; det blå i min iris er utvisket av gigantiske sorte hull rett inn.

Øyelegen, alien nr 2, ikke Will Smith, mumler, «ser du rett på det grønne krysset?». Ja for pokker, det har jeg gjort i en halvtime, og ikke blunket heller, bli ferdig da! Og så over i den andre maskinen igjen, flakkende rødt lys her og jeg kjenner migrenene stiller seg i kø, overstadige av begeistring over artilleriet av overstimulering som de to øyelegene fyrer av inn i min forsvarsløse filterløse hjerne. De sender meg fra rom til rom, snublende (jeg ser ikke og enhver antydning av lys gjør ekstremt vondt) og pirker og lyser med stadig nye ting. Det er fullt mulig at jeg faktisk har blitt kidnappet av aliens og blir eksperimentert med, særlig siden de begge mumler på gebrokkent norsk, ikke svarer på spørsmålene mine om hva som foregår, eventuelt svarer de på noe annet enn det jeg sier.

Til slutt sier hun, alien nr 1, «glasslegemet i høyre øye har løsnet. Du må følge med på synsfeltet ditt, slik (viser øvelse veldig raskt), og hvis det blir svart må du til sykehus med en gang».
Eeeehhh… what?

Og så «Jeg setter deg på dråper mot grønn stær». What ???
Jeg spør, hvor lenge da? «Resten av livet. Dråpene er ubehagelige første uken, verre andre, kanskje bedre tredje, du må bare gjøre det og venne deg til at øynene blir såre og tørre. Du er jo ung og vi må prøve å beholde synet ditt».
Famler, spør «hva kommer det av? Kan det kureres? Eeeehh… alien, hva er det du sier?»

Alien 1 ser på klokka og sier «jeg gir deg dråper for ett år, kom om tre uker for kontroll». Alien 2 ser jeg ikke noe mer, etter flere runder i hans rare maskiner med flashy lights og hukommelsesutvisking sa han bare «sett deg på venterommet. Så du på det grønne krysset?»

Jeg prøver å finne skranken (ser fortsatt ikke og lyset hamrer på hjernecellene gjennom mine vidåpne pupiller) for å bestille time. Sykesøsteren er fullstendig likeglad med at jeg står der, men etter en stund får jeg en time som jeg prøver å skrive i boken, men jeg ser ikke sidene (den kjente formen av den i vesken mot fingrene mine, jeg får halt den opp). Skriver noe på en side, tror jeg.

Kommer ned i bilen, vet ikke hvordan, bare at det er ekstremt vondt, jeg holder hånden over øynene og stuper inn i den glovarme bilen, drar en genser som ligger der over ansiktet. Må ha vinduene åpne for det er så varmt og jeg har jo hetetokter (fortsatt, hele tiden, etter den påtvungne overgangsalderen begynt for to år siden, sprøytene jeg fikk som oppvarming til operasjon nr fem for endo’en, og som startet de første jævlige synsforstyrrelsene, crazy eyes). Men det står en russisk dame, enda en alien? utenfor vinduet og snakker kjempehøyt, jeg føler meg så uendelig sårbar uten syn og med en genser over ansiktet og, oppdager jeg, med tårer som renner og jeg hører et hulk. Må bare lukke vinduene og sitte i solsteken, uten å se selvfølgelig finner jeg knappen. Kommer ikke herfra, hvordan kjøre uten å se? Venter, gråter, prøver å forstå, ønsker å våkne fra denne drømmen. Langsomt, langsomt lirker jeg ansiktet frem, åpner øynene inni håndflatene først, au au au. Svarte digre øyne. Venter igjen. Desperat, etter en time, svetten ruller ned over kroppen og jeg er ydmyket og ubekvem og alene og sitter på en jævla parkeringsplass på Skårer i solsteken og jeg skulle jo jobbet videre med foredraget akkurat nå, hva skal jeg gjøre? Famler i gensermørket frem de ødelagte solbrillene i hanskerommet. Langsomt frem med ansiktet igjen, håper intenst at ikke solen blinker i noe: girspaken, et speil, – dette er som vanlig hverdag med crazy eyes bare 100 ganger forsterket. Finner en gummistrikk og får med lukkede øyne surret solbrillene fast i brillene (kan ikke bruke linser lenger pga crazy eyes). OK. Åpne. Lyset gjør sykt vondt. Jeg ser, en del. Ikke så mye på høyre, der glasslegemet har ramla ut eller gitt opp ånden eller hva det var. Der er det nå hele tiden uklart og hjernen min har blitt koko av det gjennom de tre ukene det har vart. (alien 1: «det behandles ikke, du venner deg litt til det, husk å sjekk synsfeltet»).

Øynene gjør vondt som om aliensene har trykket på dem. Hva vet jeg. Revers. Kjører langsomt, med skeive solbriller, høyre øye lukket, og et hvitglødende raseri kvernende gjennom hele kroppen. Nåde den som kommer i veien for meg nå. Må bare vekk. Fra de gebrokne stemmene som flasher lys i hjernen min og sier at øynene mine holder på å ramle ut eller eksplodere eller faktisk begge deler. Skal katten trenes til førerkatt, nå da? (tenker på den bekjente som nylig sa at jeg kunne jo bare gå på to sultekurer samtidig, siden jeg syntes det var leit at siste pilleforsøk mot en av de andre sykdommene medførte mange raske kilo på ukledelige steder, og en kjip depresjon. Jeg får vel høre at jeg bare kan få meg førerhund – slik som utsagnet om at jeg bare kunne spise kalk, da jeg fikk vite om den nedsatte benmassen grunnet helvetessprøytene. Ja da. Kan jo det. Kan jo bare ta meg sammen. Ta meg en valium, ta meg et stev, men ikke noe mat).

Huset, finner nøkkelen, snubler til et sted jeg kan ligge, finner en ullgenser som heldigvis ligger der, får dratt den over ansiktet.
Og jeg som er så redd for mørket. Jeg som er så redd for ikke å kunne se det som eventuelt nærmer seg.
Hva nå?

I dusjen, det er dagen etter, gjøk og sisik, trost og stær. Kommer nå.

Jeg begynner å ransake meg selv. Er det noe spesielt med meg, en lukt, som bare dén kjenner – døden, eller ondskapen, eller rettere sagt likegyldigheten – den som ikke bryr seg om liv og min sprøe lille svimle livsglede uten store armbevegelser og sirkelsag på albuene, uten den kjempestore selvfølelsen som får den til å sprette frem på scenen, skyfle de andre unna.
Er jeg merket, slik som grisene med fargespray på ryggen, gikk blant de andre oppfetningsgrisene, merket for neste gang slaktebilen kom?

Merket, slik at det ene etter det andre bryter sammen, bryter meg ned.

Jeg ser på føttene mine, knærne, klærne. Er det noe jeg gjør eller ikke har gjort? Feil farger på klærne eller på veggene. For lite ambisiøs, for hardtarbeidende på feil ting, for lite fantasifull, for lite handlekraftig eller modig, sitter feil på stolen, sover på feil side av sengen, spiser hvete eller drikker melk,

oseaner av mulige feil på meg og de må være grunnen. Til nok en dom, nok en kjølig diagnose, nok en resept, nok en liste med tegn på forverring som jeg må holde øye med for ellers kan jeg miste synet eller noe annet, «jeg kan ikke operere deg for endo’en igjen før du er invalid av smerte, det sitter for vanskelig til». «Prøv disse pillene i noen måneder mot migrenen, blir bivirkningene for ille må du jo slutte». «Hvis flere av de kulene må fjernes kan vi like gjerne fjerne begge brystene istedenfor at jeg hakker deg i fillebiter flere ganger».

Nok en beskjed om at det blir ubehagelig men du må lære deg å leve med det. Du venner deg til det.
Jeg å finne noe. Noe som endrer meg. Noe som kan fjerne merket, om ikke annet, fra tankene mine.

Lager te og et glass vann. Tar noen beslutninger: avlyser foredrag i morgen (får ikke skrevet det for jeg ser knapt PC’en), selv om jeg vet at det vil på et senere tidspunkt snike seg inn tanker om at jeg ikke er god nok, er feig, svak, ikke burde ha denne jobben, etc etc.

Skriver ferdig utkast til det brevet jeg har vegret meg for å skrive. Sender det til de andre.

Jeg går ut litt, barbent, med bare et skjørt på meg. Sitter på kanten av solsengen og smører ansiktskrem varsomt rundt mine ømme lukkede øyne. Rister det våte håret, grer olje i det med fingrene, kjenner sollyset mot anklene. Bøyd hode og jeg ser de tynne skalpellarrene på brystene, fra biopsier. De større operasjonsarrene. Vi er gamle venner, vi, sier jeg til brystene. Varme og myke er de ennå.

Skriver en epost, kan jeg komme på magedans i dag hvis jeg klarer?
Prøver, prøver, fortsetter å prøve. Tror jeg. Litt til. Tror jeg.

Stillingen min der, bredbent, minner meg om TRE-læreren. Bevegelsesterapeut. En fisk spretter med halen i meg. Det kunne jeg jobbe som, med min mye ødelagte hjerne og kropp. Tenk å få jobbe som det. Er dette slik en drøm, et ønske, føles?

Apotek igjen i morgen, da. Er på fornavn med ham som jobber der. Hans førstefødte blir vel oppkalt etter meg. Tilbringer mer tid der med å hente ut stadig nye medisiner som skrives ut av en rådløs spesialist/alien nr tre eller fire, enn jeg gjør på et vettugt sted som, jeg vet ikke, kontoret, stuen, badet, havet.

Øynene begynner å kunne se. Jeg setter på DVD, trommene er velkjente, dansen begynner, jeg beveger armene, bena, puster, kjenner at jeg svetter etter hvert, kjenner at jeg lever, kjenner at det gjør vondt. Redde meg selv.

Neste kveld. Tar dråpene for første gang. Ja, de svir. Resten av livet. Sjekker synsfeltet. Det er der.
Dråpene gir økt lysfølsomhet (DET trengte jeg) og hodepine (det også).

Jeg vurderer. Slalombriller? Motorsykkelhjelm med mørkt visir? Darth Vader sin hjelm? Hva vil kle meg?

Reklamer