Monthly Archives: august 2014

Beskyttelse

Standard

mortality

De to mødrene med barnevognene på Java ved Sankt Hanshaugen. Jeg står i kø. De er litt travle, eller bestemte? De skal ha soyalatte-greier og uten fett og dekaffeinert og økologisk og med ekstra ett-eller-annet….. eller hvordan det var.
Hva tror de det beskytter dem mot?

De vil ha den mørke, sterke drikken som stimulerer sansene deres – men de vil ikke føle den fullt ut, vil ikke vite hvor sterkt kicket egentlig er. Hva med kysset? Vil de ha det? Raseriet, drivkraften, pasjonen? Vil de ha det?

Vi er alle født ville, og så bruker vi livet til å prøve å glemme det.
Vi prøver å ha handlingene med oss videre; men temmet, under kontroll, eller i verste fall prøver vi å legge bak oss det villeste, ikke anerkjenne det.
Småversjoner av mørket vårt, hva blir det? Fyllekula? Gourmetmåltidet som tar for mye krefter, som du aldri egentlig satt ned og spiste fordi du skulle perfeksjonere det? Det sexy undertøyet som ikke vekker noe i noen av dere, mens du innvendig blir tent av synet av underarmen til kollegaen din, måten han smiler på?

Livskraften, skjønnheten, det vakre mørket i meg. Lengslene, råheten.
Universet som dreier langsomt omkring meg, hviskende om tomhet og mørke.
Drømmene mine, som plutselig virker så små og magre mot livets svimlende korthet og krav.

Hva får oss til å stå opp? Hva får barnet mitt til å gå på skolen hver dag, er det lojalitet mot min autoritet, er det et ønske om å tro oss når vi sier at det er veien til livet?

Det er, så klart, privilegert bortskjemthet i et I-land å kunne gjøre opprør mot konformitet, mot blind utdannelse. Han kunne ha kjempet for et måltid, mot å bli tatt som barnesoldat.

Men også i vår temmede kultur fins kreft, overgripere, bilulykker, dysleksi, angst. Livet er i sin essens fullstendig risikabelt, dømt til å gå til grunne.

Smerten er en visshet, vi er skapt til å kunne føle den. Som beskyttelse, paradoksalt nok. Hvis ikke jeg sanser ødeleggelsen, blir jeg ødelagt. Trekk hånden vekk fra den varme platen. Forlat det smertefulle vennskapet.

Min egen kropp som har vært åpnet opp, og har blitt sydd igjen, så mange ganger, naturstridig, livsstridig, men som samtidig er utstyrt med reparasjonsevne utover det forståelige.
……. folks ønske om å tenke ut, påpeke, hva jeg har gjort feil, som har blitt syk slik. Fordi hvis det er min egen feil, da er de beskyttet. Da kan det aldri bli dem som får teppet rykket ut under bena mens de er i farta og alt er på plass i livet. Jeg må ha sittet feil på kontorstolen, tenkt for mye på feil ting, spist feil mat, ikke pustet avslappet nok, ikke trent nok, ikke realisert mitt fulle potensiale nok, ikke tenkt positivt. Må ha gjort noe som ikke alle andre gjør, eller ikke gjort det jeg skulle, som de gjør……

Skal vi ikke være glad det ikke er slik at vi har den fulle kontroll over vår skjebne? For et tyngende ansvar. Ingen av oss er skapt perfekte – dersom perfekt betyr å unngå feil, tilkortkommenhet, risiko.

«De går rundt som åpne sår. Minner oss om sider av oss selv som vi ikke vil se».

(Vebjørn Sand på God morgen Norge, desember 2013, om de narkomane, i et prosjekt med =Oslo).

Og jeg er jo en av dem. En av dem som går rundt som en påminnelse om at livet kan vise sin brutalitet når som helst det vil, helt tilfeldig. At vi er biologiske skapninger, maskiner, dyr. Som er fullkomne, sett på den måten at det er mirakuløst hvor kompliserte strukturene og funksjonene våre er, det er en overveldende skjønnhet i hvordan molekylene beveger seg slik de skal i hver fullpakkede celle i kroppen. Men fullkommenheten vår er ikke perfekt på den måten at den ikke kan uforklarlig slå feil, slutte å virke helt optimalt, slutte å virke. Den påminnelsen gjør meg til noe som du unnviker.
Du unnviker også alt det andre jeg er, alt det levende, glade, nære, sårbare.

Spor i hjernen, i kroppen
Er hver gang et valg?
Og så gjør man som før?
Tenker nakken min: åh ja, nå skal armen løftes, da må jeg hjelpe til

Om kroppen kunne glemme alt
Glemme fortiden
Sette seg selv fri
Være lang
Være i flyt
Være i hvilebevegelsebalanse
Sveve flyte juble løpe elske le

Beskyttelsen jeg alltid søker
Vi gjør så godt vi kan
Vil bare vite at du kommer til å være der
Men du er jo ikke her nå engang

Jeg sto i rulletrappen på Gardermoen og hadde kjøpt kaffe på Starbucks og alt utenfor var grått, gråhvitt, og det har det vært hele vinteren, det er aldri sol. Oppdaget hvordan jeg automatisk passet på lommebok og mobiltelefon og hvordan jeg la merke til at personen bak meg på trappen var inntil bena mine. Tenkte på beskyttelse og den teksten om beskyttelse som jeg aldri klarer å skrive ferdig. Tenkte på at det er jo det jeg leter etter hele tiden. Jeg passer på hele tiden. At ingen skal stjele fra meg, det er de helt banale tingene, men jeg leter jo hele tiden etter beskyttelsen. Det gjør vi vel alle sammen.

Og så innser jeg jo nå at du er jo ikke der, du er ikke her og det er ikke noe å lete etter.

Det er jo ingen beskyttelse mot det som skjer med meg nå, det jeg opplever i kroppen og det jeg opplever med deg. Ingen kan fjerne smerten, redde meg, ikke jeg heller. Det var ingen beskyttelse da. Mot å være et barn som ikke visste, mot å havne i makten til voksne menn.
Mot kroppens prosesser som brenner og skjærer døgnet rundt nå. Mot at kreftene mine blir borte.
Mot at du ikke elsker meg nok. Eller er det ikke slik det er?

Det er der, der, jeg hele tiden leter, slik har livet blitt. At jeg vet at det ikke fins beskyttelse og det å leve likevel er jobben. Leve selv om jeg skal miste og lide og dø. Det kan ingenting beskytte oss mot.

Så vi polstrer oss med illusjoner om at smør med omega-3 gjør underverker, nok knebøyninger hindrer kreft, nok SPA-turer redder kjærligheten også i de mørke nettene eller kanskje helst de kjipe tirsdagene.

Da jeg var rundt 20, klarte jeg ikke å se nyheter. Volden mot, mellom, mennesker i Rwanda eller den Sentralafrikanske Republikk eller utenfor gatedøra mi i Oslo. Drepte barn, voldtatte barn, kvinner, menn. Barnehjemsbarn uten menneskelig kontakt eller mat. Alle vekket meg om natten, jeg måtte sette meg opp i sengen i mørket for å få puste. Dyremishandling.

.… jeg kjøpte en hettejakke for et par år siden, den er grå, deilig myk og ganske tynn i stoffet. På ryggen står det med store, tydelige bokstaver: MORTALITY.
Jeg klarte ikke å la være å kjøpe den.

Jeg liker å gå med den, gikk med den nesten hele tiden en stund, og strammet hettesnorene sånn at teksten på ryggen skulle være tydelig. Jeg hadde en følelse av en slags trass, en stahet som handlet om at jeg ikke ville skjule sårbarheten min, eller ikke bare sårbarhet men sårethet, faktisk. At jeg er «såret», jeg er syk, slått i bakken.

Mer enn det: at jeg nekter å late som om jeg ikke er det.

Mer enn det: at jeg har forstått med kroppen min og med sjelen at jeg er helt ubeskyttet. At jeg kommer til å dø. At det er helt sikkert. Jeg trengte å bære på kroppen det ordet som jeg nå vet gjelder meg.

Og enda mer enn det: en trass som handler om å kreve å få være alle fasettene av meg selv samtidig, tror jeg. At jeg vil bli møtt som den «friske» og levende, glade eller sure, profesjonelle og lekende. Og at jeg prøver å si høyt at det ikke utelukker hverandre: den desperat gråtende lidende sørgende ødelagte kroppen og sjelen er også meg. Den dansende svette glade, den som synger med ru stemme og power, den som styrer et møte med konstruktive løsninger og kunnskap, den som sover som et barn på stranden eller stryker varsomt med hånden.

Inni meg eksisterer de.

Det finnes ingen beskyttelse, bare lev.

Advertisements