God jul, ‘a

Standard

vintertrær

Gutten, kanskje 12? Mørk, pen, som Mariann sine gutter. Holder telefonen opp mot munnen: «jeg fikk ikke sagt det i stad, men god jul, ´a»

Han runder hjørnet av Arbiens gate klokken 11 en fredag rett før julaften. Lyseblå vinterhimmel, lett dis, biler, julesjokolade i vinduene, slaps på fortauet, slaps på de velkjente Ibsen-sitatene jeg nå forbinder med å komme hit, til akkurat denne døren, den ringeklokken, den buede trappen og den gamle snirklede heisen.

Et glimt av ren glede over gutten, vi krysser hverandre der jeg er på vei ut, ferdig for denne gangen. Kan kjenne gleden over ham, over trærne mot den disige himmelen. Grenmønsteret ligner på lunger, et mer intrikat nettverk enn vi er i stand til å skape med hendene men som er skapt i kroppen vår, helt av seg selv. Tenker på kniplinger jeg har sett, våre forsøk på å lage noe like finmasket og detaljperfekt.

Tenker på at enda en gang har jeg turt å stå i følelsene, holdt ut å kjenne ubehaget, strukket meg for å forstå, jobbet for en bedre fremtid.

Nei. For et bedre nå.

Ikke for en bedre meg, men for å være friere, tryggere.

Alt det jeg har oppnådd så langt; må huske på det når jeg blir frustrert over å grøte rundt i tankesirkler og snirkler.

Har tenkt i natt på at selvutvikling (et krøkkete begrep altså) er jo litt selvmotstridende på én måte; man strever for å forandre på seg selv – men strever mot det mål å klare å kjenne at man er bra nok akkurat som man er…..

Men. Å bearbeide demoner, spøkelser, drive ut det som ligger i stivnet frykt, er vel kanskje hakket forbi selvutvikling i strikt ukeblad-new age-betydningen. Og definitivt ikke sånn kose-stearinlys-og fine ord på skilt overalt-søtt. Det er mer frykt, svette, tårer, mot.

Og alt det strevet. Tenk at vi bruker så mye energi på de tankene. All den indre kampen, er jeg god nok, vil de le av meg, vil du forlate meg, går dere når dere oppdager hvordan jeg egentlig er.

Og så er alt vi har garanti for, uansett øyeblikk, hvor gjerne vi enn vil tro at vi har allverdens tid. Vi har jo det – også – men ikke med sikkerhet. Jeg har øyeblikket med gutten og telefonen, jeg har varmen fra klemmen jeg snart skal få og duften og kilingen av hennes hår, morgenlydene fra kattungen som er ekstatisk av glede over å se meg og dermed river ned alt i nærheten, pastellfargene på bygårdene i Dalsbergstien. Og lageret av all min historie, alle øyeblikks sansninger gjemt overalt i meg, som jeg henter frem når jeg setter pennen mot arket og skriver «Jeg husker….» og så venter spent på hva som kommer.

Klokken er 13 og allerede har hjernen prosessert kattunge og brødskive og mor-oppførsel og latte fra Pascal og lysegul morgenhimmel og dype dykk innover i sjelen og utover i kroppen. Artikkelen er sprenglest for å rekke korrektur før ny innsending, e-poster er behandlet, pust er sluppet ut. Hvor mange signaler er sendt rundt omkring oppi hjernen der? Det er fullstendig magisk. Dagen er bare halvgått.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s