Monthly Archives: januar 2015

Forundringskompetence

Standard
Snømorgenkiler

Snømorgenkiler

Det snør ute og fingrene mine på rattet er kalde, vantene er de tynne, for i går ga jeg bort de andre, jeg kan se mine røde kalde hender som trekker dem på mannen med de brune hendene, han ligger på den isete bakken og vi venter på sykebilen. Han sluttet å puste mens han lå der, bare plutselig. Jeg så de hvite litt for små vottene på hendene hans da de løftet båren inn og øynene hans så på oss.

Livet er så tett på hele tiden.

Snøen i dag er lett, med små fnugg, stille, dempende.

På radioen snakker veterinæren (jeg husker ham, har jobbet med kona hans) mens han obduserer en elg og forklarer til reporteren: “nå legger jeg et snitt fra bakerst på tungen og ned gjennom luftveiene slik at vi kan undersøke dem” og jeg fylles av en frydefull nysgjerrighet og av mange minner. Det der har jeg også gjort, ganske så mange ganger. Utrolig å se inni kroppen, se strukturen av den fysiske skapning vi er, selv om de mikroskopiske hemmelighetene og molekylenes intrikate bevegelser inni cellene er usynlig for meg.

Forundringskompetence – det var et helt nyt ord og det var hvad min tante skrev til mig at jeg har (og pludselig skriver jeg dansk).
En evne til å se, også mens alt annet drar i meg. Jeg har gjort dette lenge, det er min overlevelse, har vært vei gjennom så mye de siste årene. Min glede, min opplevelse av livet. Og så fikk jeg et ord for det, mitt helt eget ord.
Rart, i går leste jeg om noen psykologiske verktøy “designet” til å komme seg ut av f eks depresjon, angst, stress. Og det handlet om nøyaktig det som jeg gjør.
Tross at du overmannes av voldsomme frykttanker: løft blikket og se. Insister på å sanse; akkurat nå. Mens du er redd. Du får ikke dette øyeblikket igjen. Jeg synes ikke lenger det er særlig mye dårlig vær, jeg ser, sanser, studerer livet, meg selv, dømmer mindre og mindre både egne tanker og følelser
– og været.

Radioen spiller den sangen, nydelig, den som Max var den første til å spille for meg. Vakker stemme som synger “take me in your loving arms” eller noe sånt….. “will your lips remember the taste of..” ……. Idet jeg svinger inn på jobben, lytter intenst, tenker hvordan jeg nå ikke synes at så mye annet er viktig når man er helt der ute, enn berøring, relasjon, kjærlighet, møte, liv. Husker de siste dagenes klemmer, varme, nære, ikke kroppssky. Å bli holdt på av varme hender som ikke er redde for bare å holde, rolig, uten snakk, uten tid. Hvordan dét gir meg en pause i alt det som ubevisst strammer kroppen. Bare pust, bare menneske, bare liv, en stund i varmt ettermiddagslys en lørdag i en småby.

Reklamer