Monthly Archives: mars 2015

Rock bottom

Standard
Rock bottom

Jeg liker følelsen av stein mot fotsålene
trå forsiktig
skarpe kanter mot sjela

Ruller under føttene
ulike farger
alle historiene

Er de egentlig sånne som meg
som datt ned her
til slutt ble steiner

Blir utålmodig med meg selv
Ikke vær fortvilet

Tror jeg på det jeg sier
om at hver bevegelse
kan være dans
nå er tiden inne for å vise det
nå, på det styggeste
den mørke tid hvor alt ramler

Fortvilelsen ligger demmet opp av nedre øyenkant
kan se vannflaten strekke seg
innover i landskapet
fredelig bak demning
mørkt blankt
liter på liter

alt som svever og padler skjult rundt nedi
tegn på liv
levende liv
av typen navnløs for de fleste
skylt ned dit fra mose og skog
oppstått i en glemt bunn
som fortsatt ligger der og bobler
selv om ingen ser
ingen er bunnfisker
krepsedyr?
enarmede skapninger
fordi enarmede er morsommere enn flercellede

Iblant stiger nivået
eller demningen synker litt sammen
alltid overrasket over
hvor lett tårene flyter

Ser meg selv på broen over
der hvor det fosser under bena
høy lyd og vann som knuses
til en annen form

renner videre

Samfunn

Standard

Du forteller meg om hvordan du kjører i bilen din og alle bilene til slutt har kjørt inn til siden for å gi plass til ambulansen. Jeg hører sirenen gjennom telefonen, høyt, blir en kort stund redd for at lyden skal bli så høy at det gjør vondt. Du stopper å prate til meg noen øyeblikk for å være oppmerksom på ambulansen.

Jeg holder på å rydde klær mens vi prater, hendene mine gjør det automatisk. Jeg hører deg først snakke til noen av bilene; «nå må du se deg i speilet og flytte deg da», eller noe sånt, og så forteller du glad at nå gjorde alle det samme samtidig. Du sier; «jeg blir varm innvendig, jeg, når vi alle sammen gjør det samme på likt for å hjelpe ambulansen frem». Og nesten samtidig sier jeg «jaa jeg også. Akkurat da er vi et samfunn» og jeg hører hvor glad du blir for det uttrykket. Vi er glade litt sammen, gjennom telefonen. Varme i stemmene våre.

Jeg sier det er akkurat som når vi ser fugleflokkene som snur samtidig, de følger samme puls, formidler samme impuls tvers gjennom flokken og de beveger seg som én flytende organisme, og det er så fint.

Forleden dag så kjørte jeg ved vannet som jeg ikke hadde sett på flere år, og der gikk gjess. På de små gressjordene langs veien, beitende. Jeg pleide å ri der og gå der, for mange år siden, nesten tredve år. Uendelig gammel idet jeg skriver tallet.

På de verste dagene kommer noen ganger vinger; jeg kan tydelig se, inni meg, gåseparet som kom over huset i forrige uke. Lydene fikk meg til å se opp, komme meg ut av tankenes boksering. De ropte sånn som jeg har vent meg til å høre, og savne. De fløy symmetrisk, med tunge kropper, rett over meg, bare blå himmel bak dem. Fulgte hverandre uten tvil.