Monthly Archives: april 2015

Jenta mi

Standard
Jenta mi

Sus i bilen åttende desember 2014

Myk nesten umerkelig pust mot baksiden av fingrene. Fingrene inn mellom tremmene i buret mens jeg kjører. Mørke. Bare oss to. En usigelig ømhet for dette dyret, overgitt til meg.

Jeg prøvde å gjøre alle bevegelser rolig og forsiktig da jeg fikk henne i buret, bar det ut, festet det med selen; ingen brå lyder mot taket av buret, ting som skremmer henne og som hun ikke forstår.
Bare en gang sier hun en lyd, et skremt miaow, en bønn, og jeg kan ikke gi henne det hun ønsker, det er jeg som har satt henne inn i den mørke plastkassen og holder henne fast i noe som skremmer. Dyrlegebesøk.

(Hva er for smått å skrive om? Dette?
Hva er for stort? Kjærligheten? Smertene og tapene mine?)

Det har vært hun og jeg, er hun og jeg, jenta mi kaller jeg henne. Og hun er der, en stille tilstedeværelse som kommer og går, oppsøker meg for nærhet. Noen ganger kjenner jeg at hun er der barefordi kald luft et øyeblikk beveger seg mot leggen min; pelsen hennes er så tykk og luftig at den bærer med seg luften inn til meg.

Det er noe med å kjøre der bare oss to i mørket, på vei tilbake, mørkeblåsort himmel og vi har ordnet dette sammen hun og jeg, vi er på vei, kanskje vi bare drar videre.

Hva er jeg? De valgene jeg tok om utdannelse og jobb, var det gode valg? Hva er det jeg vil og klarer nå? Satt der på venterommet og tenkte, føler jeg meg som en dyrlege? Jeg vet ikke, eller nei, og også ja, jeg har minner lagret om klinikk og røntgen og om operasjonssaler på høyskolen og kollokviegrupper. Men klinikkhverdagen nå, ikke i fortid….? Uvirkelig. Dette er NÅ, som tilværelsen min foregår.

Tiden der jeg brant og ga så intenst til klinikklivet og livet i fjøset var før og jeg er nå.
Men kan jeg hente inn det som var? Er det bare sykdommen som sliter meg ut slik at gnisten og lysten og motet forsvinner? Er det slik for alle at det de en gang utdannet seg til, iblant forsvinner litt i timelister og revirmarkeringene på stabsmøtene? Eller er det slik som jeg iblant frykter eller kanskje jeg føler det, det slår liksom litt med halen innvendig, som en frekk havfrue, at jeg ikke gjør det jeg er ment til å gjøre? At jeg ikke er så innmari god til det jeg gjør?

Men den tanken kan jo like godt være over-romantisk spinneri uten så mye feste i noe som gir meg en sikker hverdag

…….hva er dét? Det er jeg som skrev teksten om at det ikke fins noen beskyttelse….

Tanker i en stille mørk bil og en nær stund og en nattehimmel som lokker med andre verdener, andre liv…

Advertisements