Monthly Archives: november 2015

Herr og fru Konglesen

Standard

Tur, i går. På andre forsøk, første forsøk endte med «oi, må legge meg ned igjen». Prøver igjen og fikk på både leggvarmere, sko og lue. Deilige luft, deilige bevegelse gjennom ryggsøylen, deilige skarpe vind (brrrr 😁). Best å snu og gå inn mellom trærne.

Der! Der er det godt et øyeblikk. Noe med skogbunnen under fotsålene og for blikket; brun og myk og variert, masse å oppdage, ingen ensrettet asfalt.

Noe med lyset, alltid i endring. Ofte litt dempet så øynene mine tåler det, og med striper av strålende sollys jeg kan se på avstand. Noe med den intense grønnfargen og den uanstendig hemningsløse forråtnelsen og frodigheten. Gjørmete og vått og møkkete og et salig rot av blader og kvister og busker og greiner i alle retninger, trær med rare neser, lange gresstuster, skjulte vanndammer å plumpe i, bregner, syreblad, nedfallent løv som er svart og brunt, og ikke minst mose i alle mulige varianter, nyanser og hårlengder.

tror jeg egentlig ble oppdratt av kongler. Adoptert i ung alder. Det var sikkert ganske stille (og hyggelig) rundt middagsbordet.

Det forklarer hvorfor jeg merker systemene koble ned her; kan høre duren innvendig skru seg av. Som når den enerverende x-boxen skrur seg av, den kunstige lyden som er nesten uhørbar til den blir borte. Et øyeblikk i ro fra den skarpe konstante summingen av utmattelse og smerter og tanker. Bare skog. Suger inn. Kan lage soveromstapet med skogbilde, samle kvister å legge på puta, mose ved tærne, kanskje jeg får sove da? Vått løv på gulvet? Ekorn i taklampa..

image

 

Advertisements

Feil i plingen

Standard

Jeg er som bilen til M, jeg har feil i plingen.
Eller stinksild i forgasseren.
Eller noe i den stilen.

Da viser dashbordet rare meldinger og plutselig virker ikke ting.

Etter nok et tre-timers besøk hos migrenelegen går jeg løs på ny runde: prøve ut enda en medisin. Ble helt blek da jeg leste listen over potensielle «gleder» jeg kan rammes av som bonuseffekter.

Vel. Here we go. Nye måneder med sentrifuge i plingen og rundt omkring.

 

image

Et liv

Standard

Våkne. Av kvalmen som innleder hver av hetetoktene.
Nakkesmerten borer.

Leter etter en stilling. Hvile. Leter.

Langsomt opp, svimmel, kvalm, øresus. Baderommet. Setter meg ned, naken. Tårene kommer. Vil ikke mer. Jeg orker ikke å leve, slik. Hver bevegelse er en kamp. Aldri noe som føles godt i kroppen, kun aktiviteter i tross. «La henne slippe» hører jeg i hodet, og grøsser.

Jeg har ingen steder å gjemme meg, tenker jeg. Ingen steder å flykte. Plutselig rister kroppen min, luggen er våt av tårer etter kort tid, jeg overraskes av bølgen av sorg fra kroppen. Inni meg ser jeg bilder fra «To gode venner». Todd og Copper. Et revehi, jeg trenger et revehi, et gjemmested, men det er håpløst, kroppen min slipper jeg ikke unna. Likevel lenges noe etter det mørke hiet, etter å være skjult og glemt, under høstløv og meitemarker og nøttelagrene til ekorn. Vente. På bedring som kanskje kommer eller kanskje ikke.

Tilbake. Prøver å ligge og hvile. Smerte. Puster. Kjenn inni kroppen: kan jeg slippe, noe sted? Slipper litt i hoften, dypt inne. Presset i nakken lindres et øyeblikk.

Kommer tilbake. Jeg må være verdens mest mislykkede. Om jeg bare hadde gjort sånn.. Eller slik… Så.. Så hva da? Sykdommene driter fullstendig i trening og lavkarbo og meditasjon. Dessuten trener jeg jo, har alltid gjort, lever sunt. Undres igjen på hvor den meningsløse skyldfølelsen kommer fra.
Minner meg selv på nevroforskeren sitt avslutningsord: «dette kunne skjedd med ALLE». Ja. Pust. Det er ikke min skyld.

Jeg gir opp. Fins det noe som helst, for meg i dag? Tvinger meg til å reise meg opp. Åpne døren. Holder morgenkåpen sammen og bare ser, grøsser, puster.
Blomstene i hekken er fylt opp av vanndråper, et mirakel. Og igjen har jeg sett NOE.

Senere, ute på ærend som må gjøres, livet fortsetter: «selv i helvete må det møbleres» skrev visst Linn Ullmann, ute på gata er det en ung kvinne med en mønstrete strømpebukse og det får meg til å smile.

Senere, jeg sitter kvalm og venter i bilen utenfor senteret. Den eneste i huset med førerkort nå (flere kan rammes av brå sykdom) så jeg MÅ bare ta meg sammen og kjøre. Snakker litt i telefon med min gode venninne og flirer fort høylytt etter å ha diskutert bruk av smult til å smøre leggene. Om det stimulerer hårveksten og lukter gatekjøkken. Kjenner i ansiktet at latter var lenge siden.

På en mur utenfor butikken ligger det smale gule blader. Våte. Jeg ser dem.

Hvorfor er det slik at dette får meg til å holde ut noen minutter til? Jeg vet ikke.

Inni meg sier jeg i takt med hvert smertefulle steg: «jeg er. Jeg er. Jeg er.»

image