Et liv

Standard

Våkne. Av kvalmen som innleder hver av hetetoktene.
Nakkesmerten borer.

Leter etter en stilling. Hvile. Leter.

Langsomt opp, svimmel, kvalm, øresus. Baderommet. Setter meg ned, naken. Tårene kommer. Vil ikke mer. Jeg orker ikke å leve, slik. Hver bevegelse er en kamp. Aldri noe som føles godt i kroppen, kun aktiviteter i tross. «La henne slippe» hører jeg i hodet, og grøsser.

Jeg har ingen steder å gjemme meg, tenker jeg. Ingen steder å flykte. Plutselig rister kroppen min, luggen er våt av tårer etter kort tid, jeg overraskes av bølgen av sorg fra kroppen. Inni meg ser jeg bilder fra «To gode venner». Todd og Copper. Et revehi, jeg trenger et revehi, et gjemmested, men det er håpløst, kroppen min slipper jeg ikke unna. Likevel lenges noe etter det mørke hiet, etter å være skjult og glemt, under høstløv og meitemarker og nøttelagrene til ekorn. Vente. På bedring som kanskje kommer eller kanskje ikke.

Tilbake. Prøver å ligge og hvile. Smerte. Puster. Kjenn inni kroppen: kan jeg slippe, noe sted? Slipper litt i hoften, dypt inne. Presset i nakken lindres et øyeblikk.

Kommer tilbake. Jeg må være verdens mest mislykkede. Om jeg bare hadde gjort sånn.. Eller slik… Så.. Så hva da? Sykdommene driter fullstendig i trening og lavkarbo og meditasjon. Dessuten trener jeg jo, har alltid gjort, lever sunt. Undres igjen på hvor den meningsløse skyldfølelsen kommer fra.
Minner meg selv på nevroforskeren sitt avslutningsord: «dette kunne skjedd med ALLE». Ja. Pust. Det er ikke min skyld.

Jeg gir opp. Fins det noe som helst, for meg i dag? Tvinger meg til å reise meg opp. Åpne døren. Holder morgenkåpen sammen og bare ser, grøsser, puster.
Blomstene i hekken er fylt opp av vanndråper, et mirakel. Og igjen har jeg sett NOE.

Senere, ute på ærend som må gjøres, livet fortsetter: «selv i helvete må det møbleres» skrev visst Linn Ullmann, ute på gata er det en ung kvinne med en mønstrete strømpebukse og det får meg til å smile.

Senere, jeg sitter kvalm og venter i bilen utenfor senteret. Den eneste i huset med førerkort nå (flere kan rammes av brå sykdom) så jeg MÅ bare ta meg sammen og kjøre. Snakker litt i telefon med min gode venninne og flirer fort høylytt etter å ha diskutert bruk av smult til å smøre leggene. Om det stimulerer hårveksten og lukter gatekjøkken. Kjenner i ansiktet at latter var lenge siden.

På en mur utenfor butikken ligger det smale gule blader. Våte. Jeg ser dem.

Hvorfor er det slik at dette får meg til å holde ut noen minutter til? Jeg vet ikke.

Inni meg sier jeg i takt med hvert smertefulle steg: «jeg er. Jeg er. Jeg er.»

image

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s