Herr og fru Konglesen

Standard

Tur, i går. På andre forsøk, første forsøk endte med «oi, må legge meg ned igjen». Prøver igjen og fikk på både leggvarmere, sko og lue. Deilige luft, deilige bevegelse gjennom ryggsøylen, deilige skarpe vind (brrrr 😁). Best å snu og gå inn mellom trærne.

Der! Der er det godt et øyeblikk. Noe med skogbunnen under fotsålene og for blikket; brun og myk og variert, masse å oppdage, ingen ensrettet asfalt.

Noe med lyset, alltid i endring. Ofte litt dempet så øynene mine tåler det, og med striper av strålende sollys jeg kan se på avstand. Noe med den intense grønnfargen og den uanstendig hemningsløse forråtnelsen og frodigheten. Gjørmete og vått og møkkete og et salig rot av blader og kvister og busker og greiner i alle retninger, trær med rare neser, lange gresstuster, skjulte vanndammer å plumpe i, bregner, syreblad, nedfallent løv som er svart og brunt, og ikke minst mose i alle mulige varianter, nyanser og hårlengder.

tror jeg egentlig ble oppdratt av kongler. Adoptert i ung alder. Det var sikkert ganske stille (og hyggelig) rundt middagsbordet.

Det forklarer hvorfor jeg merker systemene koble ned her; kan høre duren innvendig skru seg av. Som når den enerverende x-boxen skrur seg av, den kunstige lyden som er nesten uhørbar til den blir borte. Et øyeblikk i ro fra den skarpe konstante summingen av utmattelse og smerter og tanker. Bare skog. Suger inn. Kan lage soveromstapet med skogbilde, samle kvister å legge på puta, mose ved tærne, kanskje jeg får sove da? Vått løv på gulvet? Ekorn i taklampa..

image

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s