Monthly Archives: oktober 2016

Din innebygde app

Standard

image

Publisert i Kondis oktober 2016:

Din innebygde app 

      – mer bevisst trening

Hva kan det å fornemme kroppens små signaler gi i trening?
Jeg kjenner etter, tenker du kanskje – jeg bruker pulsklokke. Jeg kjenner andpustenhet, melkesyre,
sliten.
Det er fullt mulig å gå gjennom hele tilværelsen og ikke helt fornemme sin egen fysiologi og kropp.
Det er bare en vane, og hvis man ikke har kjent forskjellen så oppdager man det ikke.
Men hvis du øver deg i å kjenne mer etter i kroppen, så skaffer du deg et helt gratis og verdifullt måleinstrument som forteller hva kroppen kan yte og strekke seg til, akkurat denne dagen, og over tid.
Hva kjenner du i kroppen mens du trener? Og i tankene dine, følelsene kanskje til og med?
Observerer du iblant hva som foregår der og hvordan det varierer?
Eller når du hviler, mens du spiser, i dagliglivet ditt?
Hvor mye varierer det egentlig hvordan du har det, etter hva slags dager du har ellers, store og små belastninger eller oppturer du opplever. Hvor mye øver du på å fornemme hva du trenger – og på å
kommunisere det på ulike måter, enten til deg selv eller til omgivelsene? Og har det noe å si for hva du oppnår i trening eller hva du unngår av skader og form-variasjoner?
Vi har motvilje mot å være kropp, tenker jeg iblant når jeg ser meg rundt.
I et samfunn som trener så mye og på så mange ulike måter skulle man tro at vi lyttet til, var veldig kroppslige. Bildene jeg ser av kropper i kulturen – blader, aviser, tv, sosiale medier sånn helt
mainstream – representerer nesten alltid kun en type kropp, en disiplinert kropp.
Er det virkelig hvem vi er, sånn helt sant? Hvis vi slipper oss helt løs, slipper ned «guarden», hvordan ser vi ut, og er, da? Hva slags følelse gir det å tenke på det? Uro? Skam? Det kan være nyttig å tenke
gjennom det et øyeblikk, for vi ER ikke kun en disiplinert og evig motivert kropp; vi er en helhet, med instinkter og drifter og behov og sårbarhet for skader og sykdom og slitenhet, som er under
overflaten. Og potensiale for storhet. Med biorytmer og svingende form og rammebetingelser. Og jo mer nyansert vi kan lytte til og tilpasse oss, jo bedre og mer effektivt trener og hviler vi oss kanskje
også i toppform?
Jeg tenker iblant at vi moderne mennesker helst ikke vil være i kontakt med mye av kroppens behov
og naturlighet, vi vil ikke «være» instinkt. Liker ikke når vi kjenner at i dag er vi mer slitne, at det møtet i går som var så opprørende tar vekk konsentrasjonen i dag og du overbelaster faktisk det dårlige kneet. Vil ikke være en som lar seg påvirke.

Det er mye lettere å overse de ganske små signalene, den lette murringen, og det føles bra å være en som alltid kan pushe grenser.
Vi har lært, ofte, at «det som ikke dreper deg, det gjør deg sterkere». Men kanskje kan det være slik
at det som blir sterkere da ofte bare er et panser rundt deg? Som gjør at du blir ufølsom for signalene fra deg selv, som tillater deg å kjenne nyansene i hva som foregår, slik at du kan beskytte deg selv fint
og nøyaktig – enten det nå er et slitent korsbånd, eller et hjerte som murrer og ikke bør høyt opp i
puls. Jeg vet om hjerteanfallene som skjer i lufttette spinningsaler for man vil ikke være den som gir
seg, og «jeg klarer litt til». Jeg vet om epilepsianfallene som kommer når man pusher bare litt til,
forbi signalene, jeg har vært den som ringt 113 og lagt i stabilt sideleie og måttet kjøre
avgårde til sykehuset på alle tider.
Vi vil ikke være sårbare, lei seg, tåle litt mindre en dag en gang iblant – eller kjede seg med treningsrutinen og ha lyst å gjøre noe annerledes én ettermiddag, for avveksling. Det føles tryggere
og greiere å kjøre på slik vi kjenner oss selv, vårt selvbilde. Det er slitsomt å forholde seg til at man
ikke er som man vil være.
Vil ikke bryte maraton tre kilometer før mål selv om hofta skriker, eller slippe seg ned fra rullen når
man nå har fått sykle med toer-gruppen…. Selv om synsforstyrrelsene forteller at det er fare på
ferde. Eller bare at du ikke respekterer stivheten i kroppen, og så blir treningseffekten det motsatte
og nå kommer du faktisk til å droppe ut av treningsprogresjonen bare fordi denne økten ble for hard.
Så hva kan man gjøre da?
Jeg liker noe som kalles det nøytrale vitnet. Det er slik at jeg øver på å observere meg selv når jeg
trener, med et nøytralt vitne – inni meg – som kan si «nå brukte jeg høyre arm med ca 75 % utslag i
bevegelse og venstre arm med ca 50 % utslag i denne økten» for eksempel. Det nøytrale vitnet sier
ikke «jeg bruker alltid venstre arm for lite» – men det skryter heller ikke av meg. Det nøytrale vitnet
hverken roser eller kritiserer, det legger rett og slett bare merke til hva som skjer. For eksempel at
skaden i låret plaget meg lite i dag, og at nakken var relativt stram (eller mindre stram enn i går), og
at jeg kunne gjøre fler (eller færre) repetisjoner av en øvelse i dag enn forrige uke.
For at det nøytrale vitnet skal få plass, må man altså gjøre det som ropes på en del fotballkamper: Ut med dommer’n. Den innvendige som kanskje har det travelt med å fortelle hva du ikke får til. Det er
ikke så interessant. Målet, og verktøyet, er å observere hva som foregår i kroppen slik at du kan
respondere på det.
Jeg kaller det bevisst trening. Når du kjenner kroppen din godt, så kjenner du dens grenser og behov
og kan gi den presist hva den trenger for å nå de målene du har.
Kroppen snakker hele tiden og så har vi glemt å høre etter (og er også skapt til å være automatisert
så ikke hjernen sliter seg ut) – men det kan snu til å være mot sin hensikt iblant og da må «høreapparatet» skrus opp litt, kablene kobles sammen igjen mellom hjerne og kropp, fra hjernen til
muskler og ledd, slik at bildene fra kneet sendes riktig opp og muskler og sener i hele kroppen kan styre bevegelsene korrekt.

Et annet viktig verktøy kan være å bruke såkalt kroppskanning. Det gjør man utenom trening til å begynne med. Det er lydspor hvor man guides i å kjenne fysiske fornemmelser i kroppen. Det fins ulike lydspor på markedet, de tar 20-30 minutter å lytte til
– og etterhvert kan man gjøre det på ett-to minutter hvorsomhelst – rett før treningsøkt, og til og med underveis. Da er du «innom» kroppen på veien og får med det vesentligste innsjekkingspunktet – viktig informasjon og en viktig «avlastningsstasjon». Slik at ikke du bærer med deg for eksempel stress fra jobben som anspenthet, tilbakeholdt pust og skjevbelastning inn i løpeøkten.
Stressreasksjoner er spesialavfall og bør ikke dumpes i kroppen… ikke over lang tid. Særlig hvis vi
trener på høyt belastningsnivå kan slike uoppdagede spenninger, feiljusteringer, litt endret bevegelsesmønster over tid gi slitasje og kanskje dårligere prestasjon eller skade.
Rolige massasjeformer kan også være gode måter å øve på å kjenne kroppens signaler (for eksempel rosenmassasje, aromaterapi, tantrabehandling, eller bare be om rolig behandling uten så mange
vonde triggerpunkter).
Verktøy som «det nøytrale vitnet», kroppsskanning eller annen kroppsfokusert meditasjonsteknikk, og enkelte massasjeformer/kroppsbehandlinger kan være verktøy som gir deg bedre styring med ressursene i kroppen din, så du oppdager det hvis «noe er på gang» før det blir et problem. Ikke minst kan det gi deg nye opplevelser!

Lotte Pia Stenfors

DVM, PhD, Sertifisert Nia®trener, har etterutdanningskurs innen danseterapi, underviser magedans og bevegelsesglede