Monthly Archives: februar 2017

De rettferdige

Standard

image

 

Det gjør vondt å oppdage at jeg gjenkjenner ting i dette. At jeg har opplevd det, mange ganger. Jeg vil liksom ikke vite at jeg har opplevd det.

Både å bli pålagt av andre å ikke gjøre ditt eller datt fordi «da er det ikke rart du ikke blir frisk», «det får ikke du lov å gjøre, jeg kan kontakte nav» (det var en skikkelig højdare).

Og kjent knipetangen: istedenfor å rette alle krefter mot å overleve pluss bli bedre, må jeg forsvare/påpeke hvor syk jeg faktisk er, for å få nødvendig behandling/penger til å leve/forståelse (altså ‘lov å eksistere i samfunnet’).
Og jeg innser at jeg går med en skam i meg når jeg er ute i dagslys. Ute på dagtid! For jeg frykter «hvis hun er frisk nok til det!» sagt med selvrettferdig stemme. Av en eller annen som har privilegiene stående på rad og rekke.

Privilegiene av «normalitet» – selv om jeg vil ikke bruke det ordet, for det er ikke noe unormalt i sykdom.

Det er ikke noe unormalt i sykdom.

Sykdom og skader er en normal del av å være et biologisk vesen.

Og evnen, viljen, staheten til å innimellom skape lyse, sterke, levende øyeblikk og timer som gjør at jeg klarer å fortsette å leve videre i denne helvetes faenskapen, den evnen er da verdt en olympisk medalje eller no? Den er det ikke alle som har eller tar i bruk en gang.
Vet ikke helt hvordan jeg skal kunne formulere dette så det kunne nå inn i hodene og hjertene rundt omkring. Blir lei meg innvendig. Vil ikke måtte føle at noen rundt omkring mener at jeg skal skamme meg, når det jeg gjør er samme som det folk hyller når noen «kjemper mot kreften» f.eks. Det er nøyaktig det samme de gjør, som hylles for sin positivisme. Hver lille gåtur klappes frem. Fordi diagnosen kan være dødelig? Er det det?
Han der Bjarne-fyren skulle tilbrakt noen måneder som meg, lånt mitt liv og kropp, i sånn virtuell reality-brille kanskje. Men den pinefullt langsomme nedbrytningen av sjela, den lange køen av alle og alt du mister i forløpet av langvarig sykdom, og selve sansningen av smertene, grublingen og gruingen; det vil vel ikke kunne oppleves, slik.
Jeg blir helt sånn stille og lei meg innvendig av dette, jeg.

Her er bloggen jeg har lest; så godt skrevet og straight to the core:

Hvorfor møter vi folk som har kroniske smerter med ignoranse og stigmatisering?

 

 

 

Blir til

Standard

 

Hva er det som gjør at man blir så liten når noen behandler en dårlig?

At man begynner snikende å tro at man fortjener det, at man er lite verdt?

Altså virkelig dårlig. Ikke bare sånn som man kan bli irritert på en dårlig dag hvor man en liten stund syns at en person var kjip, en i kassa eller en bak rattet.

Når noen faktisk behandler en som om man er lite verdt. Ingenting verdt. Ikke verdt å ta den samtalen med, ikke verdt å bruke tid på, ikke verdt å være sammen med, være glad i.

Lyver for. Utnytter de fineste delene, de som er myke og skjønne og kjempestore i sin åpenhet.

Som blir brått små og teite og veike når noen utnytter dem. De blir latterlige da, når noen snur ryggen til og sier «jeg trodde du skjønte at jeg ikke brydde meg likevel»

Bare slutter å kontakte, bare slutter å svare, midt i det fine, midt i det myke og tette og nære.

 

 

Hele meg, inni meg, utenpå, huden, blikket, hendene, latteren, måten jeg koser noen

ikke verdt

 

hvorfor er det slik at det krymper meg, mitt eget blikk på meg?

er det spor som er gått opp for hardt, er det et naturgitt fenomen i en art som hører sammen med hverandre?

 

Jonas Gahr Støre ble sitert for å si: «vi blir til i møtet med andre»

Ja.

 

Når ansiktet ditt speiler min glede over å være sammen, da tror jeg på at du mener det, føler det, helt inn. Når du sier at det skal vare, da tror jeg på det, helt inn.

Når du blir borte uten forklaring. Sier at jeg mente det ikke likevel.

Da viser speilet meg plutselig hver dag at jeg ikke er verdifull for andre. Overhodet ikke. Det som var i speilet til deg, det var mykhet og kjærlighet og det mest sårbare i meg. Lot deg se, glede deg over, dét.

 

 

Når noen behandler en virkelig dårlig.

Vi blir til i møtet.

Blir til noe som ikke fortjener bedre.

 

 

Og maktesløs, helt uten innflytelse. Hvorfor er det så vanskelig å romme den følelsen? Bære den, som holder seg fast innvendig og fjerner gleden ved å gå på den stien her, med sol som drypper snø og en elv med trær og ender?

Er man maktesløs – så er man svak? Er det slik dypet i oss tenker? Vi hyller den sterke, som kjemper og vinner.

Hva med alle kampene man aldri hadde mulighet for å vinne og mulighet for å unngå?

Så vondt det gjør, som en fysisk pine i cellene. I skuldrene som prøver å lukke meg sammen og beskytte hjertet fra å føle slik igjen, føle slik nå. Hjernen som prøver å argumentere saklig og skjelle meg ut, samtidig.

La det. La det verke og gnage og bli holdt i meg, i stegene mine og pusten og øynene, i hjertet. Det vil pustes ferdig en gang. Maktesløsheten, verdiløsheten, ydmykelse, vrede, I won’t shy away from anything of me hører jeg. No retreat, no surrender hvisker Bruce’s rue stemme med hjertet i.

Den andres skader og kynisme handler ikke om meg, hvisker hjernen. Jeg er verdt mer. Jeg ga til det som ble vist som vakkert og godt. Jeg ga. Jeg kan gi. Være der, være ekte. Jeg kan gi.

Et annet speil. Et speil som viser meg levende, sårbar, sterk og verdt alt. Mine egne øyne.