Blir til

Standard

 

Hva er det som gjør at man blir så liten når noen behandler en dårlig?

At man begynner snikende å tro at man fortjener det, at man er lite verdt?

Altså virkelig dårlig. Ikke bare sånn som man kan bli irritert på en dårlig dag hvor man en liten stund syns at en person var kjip, en i kassa eller en bak rattet.

Når noen faktisk behandler en som om man er lite verdt. Ingenting verdt. Ikke verdt å ta den samtalen med, ikke verdt å bruke tid på, ikke verdt å være sammen med, være glad i.

Lyver for. Utnytter de fineste delene, de som er myke og skjønne og kjempestore i sin åpenhet.

Som blir brått små og teite og veike når noen utnytter dem. De blir latterlige da, når noen snur ryggen til og sier «jeg trodde du skjønte at jeg ikke brydde meg likevel»

Bare slutter å kontakte, bare slutter å svare, midt i det fine, midt i det myke og tette og nære.

 

 

Hele meg, inni meg, utenpå, huden, blikket, hendene, latteren, måten jeg koser noen

ikke verdt

 

hvorfor er det slik at det krymper meg, mitt eget blikk på meg?

er det spor som er gått opp for hardt, er det et naturgitt fenomen i en art som hører sammen med hverandre?

 

Jonas Gahr Støre ble sitert for å si: «vi blir til i møtet med andre»

Ja.

 

Når ansiktet ditt speiler min glede over å være sammen, da tror jeg på at du mener det, føler det, helt inn. Når du sier at det skal vare, da tror jeg på det, helt inn.

Når du blir borte uten forklaring. Sier at jeg mente det ikke likevel.

Da viser speilet meg plutselig hver dag at jeg ikke er verdifull for andre. Overhodet ikke. Det som var i speilet til deg, det var mykhet og kjærlighet og det mest sårbare i meg. Lot deg se, glede deg over, dét.

 

 

Når noen behandler en virkelig dårlig.

Vi blir til i møtet.

Blir til noe som ikke fortjener bedre.

 

 

Og maktesløs, helt uten innflytelse. Hvorfor er det så vanskelig å romme den følelsen? Bære den, som holder seg fast innvendig og fjerner gleden ved å gå på den stien her, med sol som drypper snø og en elv med trær og ender?

Er man maktesløs – så er man svak? Er det slik dypet i oss tenker? Vi hyller den sterke, som kjemper og vinner.

Hva med alle kampene man aldri hadde mulighet for å vinne og mulighet for å unngå?

Så vondt det gjør, som en fysisk pine i cellene. I skuldrene som prøver å lukke meg sammen og beskytte hjertet fra å føle slik igjen, føle slik nå. Hjernen som prøver å argumentere saklig og skjelle meg ut, samtidig.

La det. La det verke og gnage og bli holdt i meg, i stegene mine og pusten og øynene, i hjertet. Det vil pustes ferdig en gang. Maktesløsheten, verdiløsheten, ydmykelse, vrede, I won’t shy away from anything of me hører jeg. No retreat, no surrender hvisker Bruce’s rue stemme med hjertet i.

Den andres skader og kynisme handler ikke om meg, hvisker hjernen. Jeg er verdt mer. Jeg ga til det som ble vist som vakkert og godt. Jeg ga. Jeg kan gi. Være der, være ekte. Jeg kan gi.

Et annet speil. Et speil som viser meg levende, sårbar, sterk og verdt alt. Mine egne øyne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s