Monthly Archives: mai 2018

Kan du komme

Standard

Kan du ikke komme

jeg har ting å fortelle deg

 

Ordene mine står alene

der du pleide å puste, smile, sukke

 

Husker stemmen din oppglødd

varm av ømhet og interesse

For meg

oss

Kan du ikke komme?

Reklamer

Kropp i vann

Standard

Lørdag morgen i disse uvirkelig varme maidagene

Helt sømløst har kroppen vent seg til at dette er verden; varm, solrik, lyd av bris og fugler, grønt. Tørt, kvelende varmt noen ganger. Barbent. Min logistikk har vært langsommere: hvordan er det man kler seg i dette? Hvor er sandaler?

Bussen til Bygdøy fra vrimlende Jernbanetorget. Jeg får en ståplass i «leddet» og svaier anspent med en hånd til ryggsekk og veske og en for lite til å holde fast. Men nyter opplevelsen på sin måte, slik jeg gjør så ofte. Dette er noe kroppen opplever, erfarer, sanser.

Raskt er jeg vann, ansiktet vått av svette, tungt tykt fuktig hår over nakke og skuldre, og sanseopplevelsen av trillende kjølige dråper nedover kroppen. Genialt nedkjølingssystem. Stemmene og ansiktene og trengselen, alle på vei gjennom byen i en svaiende hoppende rød buss.

Smeltende is kjøpt i kiosken, termos og kaffe, venninne som har ibux og caps til meg, en familie av sjøfugl med fire lodne barn. Og fryden når kroppen gradvis venner seg til vannet, omsluttet av det overalt som et mildt trykk langs omrisset av meg, et mykt drag i håret som tungt flyter rundt meg, som mirakuløst bæreelement når jeg slipper meg bakover og slapper av overalt – og flyter. Som om jeg er en del av vannet, eller er en av tangklasene som innimellom støter mot meg og får meg til å skvette. Bare ansiktet er såvidt over vann og alle lyder blir borte.

Om kvelden er det en tyngde, hvile gjennom musklene. Fettete og flokete av saltvann, solkrem og svette, ubehagelig men deilig; jeg er fysisk. Som om vinterkulden og innestengtheten gjør at jeg er lenger inni meg selv, ikke når helt ut til huden. Og sommeren bretter meg ut, lar nervetrådene møte klær og luft og lys.

Håret sender en kjølig bekk nedover ryggen og grøsset er midt mellom kulde og fryd.