rusten

Standard

Det der om følelsene fikk meg kanskje bare til å høres selvgod ut… det var ikke det som lå bak. Virkelig veldig langt fra. Mer en slags lettelse, følelsen av at ok, alt det som jeg tror er kaos og dustete og svakt, ble sett og opplevd av en annen som noe viktig, modig, ekte, noe sånt

At jeg fikk erfare i systemene mine at iblant når jeg tillater sårbarheten å bli synlig, så blir den møtt og holdt. Erfare noe annet enn at sårbarhet blir avvist eller utnyttet.

Hvem er «sårbarheten»? Er ikke det et sånt ord som etterhvert har blitt litt new age og enkelt å slenge rundt seg med (dette er bare min oppfatning, jeg er klar over det).

Sårbarhet er helt rått. Det er mer enn å la en dekorativ tåre rulle nedover ferskenkinnet sitt i passende belysning. Sårbarhet er meg, deg, bare meg som jeg er når jeg lar pynten og forbeholdene falle. Når jeg mot alle odds turte å vise tillit til at jeg er verdt. Verdt å elske, verdt å dele seg selv med, verdt å tåle, og utforske, og være med.

Sårbarhet har jeg opplevd ekstremt mye av via kroppen: sykdom (og dens innmari mange behandlinger) fremkaller intense følelser av sårbarhet i meg. Og alle mulige andre følelser, en stadig bevegelse av indre signaler som vi er skapt med for å orientere oss i verden.

Sykdom gjorde meg naken, syntes jeg. Ubeskyttet. Både mot behandlere, og mot andres meninger og oppfatninger om meg som «syk», mot egne følelser av skam og utilstrekkelighet, og enorm frykt. Kroppen har gått i stykker. Jeg. Den virker ikke. Det fins ikke en ny en å kjøpe. Jeg har bare denne og den går istykker.

It is sobering, som de sier på engelsk. Fantastisk uttrykk.

Men nakent, ja. Når kroppen ikke lar seg tvinge til å fremstå kjekk og grei og normal, ikke lar seg presse til å stå på, jobbe, leke osv – hva da? Jeg er avslørt. Og; jeg har ingenting å by på, bidra med, tilby.

Så da er jeg naken. Skilpadde uten skjold, klovn uten drakt. Jeg må enten være det, og fortsette, eller bli inne på et rom, isolert, og dempe ned alle vonde følelser det bringer, med netflix og Internett og mat, og hva man ellers har. Alle våre ulike dempere som funker/til de overtar, vi har piller og vi har vin og vi har fotball og kommentarfelt og for avhengige relasjoner og vi har forsåvidt over-arbeid men akkurat den blir stengt av sykdom. Vi er en utrolig ressursfylt art. Ja, det var enda et stort tema som dukket opp der, nok til mange skriverier. Da må jeg skru av netflix lenge nok til å skrive dem.

Smerter har vært og er en enorm sårbarhets-fremkaller. Idet jeg skriver det flommer bilder. Jeg er en uttørket plante som vinden blåser rett gjennom på en slette uten liv. Jeg er laget av tynt tynt papir. Jeg er laget av rødglødende metall som brenner sorte merker i klærne. Jeg er ikke annet enn smerte, en klump av vev uten tanker, følelser, uten sinn. Jeg er forsvarsløs.

Jeg tror det var Benny Andersen som skrev noe sånt som at «hva hjelper det med skuddsikker vest når døden kommer innenfra». Fantastisk bilde. Og sikkert ikke nødvendigvis skrevet om endometriose eller nervesmerter og så videre.

jeg får et bilde av å åpne dørene og la det blåse gjennom. Møte det som sprenger og truer med åpne øyne og åpne dører. Det var et bilde, et glimt av et lite hus hvor det stormer inn noe og jeg ser på det og snur meg og armene mine slår dørene opp i andre siden også. Blås gjennom da, om du må.

Merkelig å skrive alt det her for det var ikke planlagt. Det er nesten aldri det. Det er en setning som rører på seg, og så åpnet jeg kanskje bare dørene og skrev, rett ut. Husker vi pleide å si til hverandre «den eneste veien er gjennom». Jeg prøver å la det bevege seg gjennom, det som likevel er der. Ikke kontrahere rundt det, frykt og smerte – bevegelsen; trekk sammen, lukk, skjul. Men er så brukt opp, så tynnslitt. Vil ofte helst være krøllet som en liten papirball.

Sårbarhet er stor når jeg tillater skjønnhet. Oppleve, sanse, skape, være, elske, gi. Enda mer sårbart enn å være i smerte uten å skjule det, ofte.

Hooken er at sårbarhet er det som tillater intimitet. Så fanken heller, vi kommer ikke utenom. Eneste veien er vel fortsatt gjennom, vakreste.

(Og tro meg, hver eneste gang jeg skriver noe, velter sårbarheten frem. Fulgt av en lang parade av indre kritikere, en slags hyperaktiv anti-Pride. Med band).

image.jpg

(Denne så litt rusten og sårbar ut)

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s