Author Archives: Lotte tigerdrage

About Lotte tigerdrage

scientist dancer writer singer

Ibsen

Standard

0E17E98F-FD02-4DC3-8E90-1B55780BD1D1

«Jeg står ikke i det med alle disse bånd og hensyn længer.

Jeg må arbejde mig ud

til frihed»

 

Nær Arbinsgate i Oslo. Så sant!

Reklamer

rusten

Standard

Det der om følelsene fikk meg kanskje bare til å høres selvgod ut… det var ikke det som lå bak. Virkelig veldig langt fra. Mer en slags lettelse, følelsen av at ok, alt det som jeg tror er kaos og dustete og svakt, ble sett og opplevd av en annen som noe viktig, modig, ekte, noe sånt

At jeg fikk erfare i systemene mine at iblant når jeg tillater sårbarheten å bli synlig, så blir den møtt og holdt. Erfare noe annet enn at sårbarhet blir avvist eller utnyttet.

Hvem er «sårbarheten»? Er ikke det et sånt ord som etterhvert har blitt litt new age og enkelt å slenge rundt seg med (dette er bare min oppfatning, jeg er klar over det).

Sårbarhet er helt rått. Det er mer enn å la en dekorativ tåre rulle nedover ferskenkinnet sitt i passende belysning. Sårbarhet er meg, deg, bare meg som jeg er når jeg lar pynten og forbeholdene falle. Når jeg mot alle odds turte å vise tillit til at jeg er verdt. Verdt å elske, verdt å dele seg selv med, verdt å tåle, og utforske, og være med.

Sårbarhet har jeg opplevd ekstremt mye av via kroppen: sykdom (og dens innmari mange behandlinger) fremkaller intense følelser av sårbarhet i meg. Og alle mulige andre følelser, en stadig bevegelse av indre signaler som vi er skapt med for å orientere oss i verden.

Sykdom gjorde meg naken, syntes jeg. Ubeskyttet. Både mot behandlere, og mot andres meninger og oppfatninger om meg som «syk», mot egne følelser av skam og utilstrekkelighet, og enorm frykt. Kroppen har gått i stykker. Jeg. Den virker ikke. Det fins ikke en ny en å kjøpe. Jeg har bare denne og den går istykker.

It is sobering, som de sier på engelsk. Fantastisk uttrykk.

Men nakent, ja. Når kroppen ikke lar seg tvinge til å fremstå kjekk og grei og normal, ikke lar seg presse til å stå på, jobbe, leke osv – hva da? Jeg er avslørt. Og; jeg har ingenting å by på, bidra med, tilby.

Så da er jeg naken. Skilpadde uten skjold, klovn uten drakt. Jeg må enten være det, og fortsette, eller bli inne på et rom, isolert, og dempe ned alle vonde følelser det bringer, med netflix og Internett og mat, og hva man ellers har. Alle våre ulike dempere som funker/til de overtar, vi har piller og vi har vin og vi har fotball og kommentarfelt og for avhengige relasjoner og vi har forsåvidt over-arbeid men akkurat den blir stengt av sykdom. Vi er en utrolig ressursfylt art. Ja, det var enda et stort tema som dukket opp der, nok til mange skriverier. Da må jeg skru av netflix lenge nok til å skrive dem.

Smerter har vært og er en enorm sårbarhets-fremkaller. Idet jeg skriver det flommer bilder. Jeg er en uttørket plante som vinden blåser rett gjennom på en slette uten liv. Jeg er laget av tynt tynt papir. Jeg er laget av rødglødende metall som brenner sorte merker i klærne. Jeg er ikke annet enn smerte, en klump av vev uten tanker, følelser, uten sinn. Jeg er forsvarsløs.

Jeg tror det var Benny Andersen som skrev noe sånt som at «hva hjelper det med skuddsikker vest når døden kommer innenfra». Fantastisk bilde. Og sikkert ikke nødvendigvis skrevet om endometriose eller nervesmerter og så videre.

jeg får et bilde av å åpne dørene og la det blåse gjennom. Møte det som sprenger og truer med åpne øyne og åpne dører. Det var et bilde, et glimt av et lite hus hvor det stormer inn noe og jeg ser på det og snur meg og armene mine slår dørene opp i andre siden også. Blås gjennom da, om du må.

Merkelig å skrive alt det her for det var ikke planlagt. Det er nesten aldri det. Det er en setning som rører på seg, og så åpnet jeg kanskje bare dørene og skrev, rett ut. Husker vi pleide å si til hverandre «den eneste veien er gjennom». Jeg prøver å la det bevege seg gjennom, det som likevel er der. Ikke kontrahere rundt det, frykt og smerte – bevegelsen; trekk sammen, lukk, skjul. Men er så brukt opp, så tynnslitt. Vil ofte helst være krøllet som en liten papirball.

Sårbarhet er stor når jeg tillater skjønnhet. Oppleve, sanse, skape, være, elske, gi. Enda mer sårbart enn å være i smerte uten å skjule det, ofte.

Hooken er at sårbarhet er det som tillater intimitet. Så fanken heller, vi kommer ikke utenom. Eneste veien er vel fortsatt gjennom, vakreste.

(Og tro meg, hver eneste gang jeg skriver noe, velter sårbarheten frem. Fulgt av en lang parade av indre kritikere, en slags hyperaktiv anti-Pride. Med band).

image.jpg

(Denne så litt rusten og sårbar ut)

 

 

 

Ute og inni

Standard

 

 

Glimt fra rett utenfor her, fra min hage, mitt sted. Tatt akkurat nå, raskt, med mobilen, mens jeg går til og fra, vanner, rydder, gjør nakkeøvelser, lytter på video fra Beating Trauma, heller opp vann til pinnsvin, grubler, er sliten av en hel dags intense smerter, og atter en gang checker inn – i kroppen. Gang på gang på gang, en liten stund. Titrerer, så det ikke blir for mye og overveldelse.

kanskje er kontrasten forvirrende? Mellom farger, dufter, sansene, opplevelsene jeg deler. Levendeheten. Og mørket, sorgarbeidet, traumene, arbeidet mitt.

Jeg vet ikke. Jeg viser glimt og deler, alt sammen like virkelig og like mye en del av helheten. Jeg tror vi alle er sånn? Sammensatte. Det er ingen motsetning mellom at jeg føler glede, kroppslig glede ved sanseinntrykk og bevegelser, og at jeg føler sorg, forvirring, ensomhet, håpløshet og sinne. I en stadig veksling.

(dét er jo et vesentlig poeng og noe jeg nå har lært om i utdannelsen blant annet; at følelser veksler fort hvis de får lov å være der. De skifter fort når de får flyte fritt. Så selve frykten for å føle er noe av det som gjør at de setter seg fast iblant…).

og så lurer jeg på om det er slik at vi liksom ikke helt får lov å være i bredden av følelser. At det er en slags norm om at noen følelser er bra og andre dårlige og ulovlige. Det utsagnet er jo ikke originalt akkurat men verdt å gjenta.

Venche på Dixi sier til meg at hun aldri har møtt noen med en slik vilje og evne til å føle mine følelser, hun har snakket med mange i sine ti år der. Jeg har tro på det som vei til mer autensitet, mer intimitet, mer levendehet. Men komfortabelt? …….

Du sa til meg …»your fierce intention to live». Ja.

Også når det gjør pissvondt. Og my fierce intention til å se og kjenne skjønnhet og undere der de er. Rett nedenfor føttene mine der tærne svupper litt i gjørma fordi jeg vanner.

Standard

9646E0BE-EDCD-4B59-87FB-A3641ADB97C1

Midnatt og lyst. Jeg vet at solnedgangen blir hengende til det nærmer seg 02.

Leopardtøflene mine står ved døra ser jeg. Ta dem med ut, tøfler ved utesengen.

Blir noe annerledes av at jeg sover utenfor i natt istedenfor inne? Hvilke handlinger blir de som endrer, som transformerer, eller bare starter noe? De ubetydelige valgene, å dra på noe sosialt, selv om kroppen ikke orker, sitte på terrassen taus av migrene men være der. Legge meg under plommetreet og bli bitt av maur mens de spiller kubb. Et par timer senere kaste pinner i hytt og pine jeg også og tråkke på en hveps.

Hva spiller en rolle, hva er viktig, hva skaper, hva betyr noe om ett år, om mange, husker jeg dunkingen i foten sittende på gresset om tredve år? Hvem er jeg da? Og med hvem? Hvis jeg fins da.

Ta imot det ubetydelige som kommer? En nabo inviterer til en rask midnattsstol oppe på parkeringen, vi sitter noen minutter og ser på den nybeisede terrassen naboen feirer, med stolene midt på asfalten, hunder hopper rundt.

Å gi behandling i går. Føle for en kort stund at det gjør en forskjell at jeg fins. For mesteparten av tiden føles det ikke slik, overhodet. En lise da å merke at den jeg er, og det jeg arbeider så dypt og hardt med å integrere og lære, er noe som betyr noe virkelig, og kan brukes til noe. Det er ikke nok og det er ikke mye, men det er.

Plutselig ser jeg for meg alle peilepinner og andre «pinner» som stikker opp i sjøen på båttur. Siden jeg ikke kjenner deres betydning gir de ingen forklaring på hvor man kan styre.

Se en gammel film med Minnie Driver før jeg skal legge meg ute. Mens jeg går til og fra med vannkannen til blomstene ute i mørket.

Hvor er veikartet, oppskriften? Stien mellom mylderet av handlinger og tanker, ikke-handlinger og usagte ord. Alt det som skjer inni meg og vil ut, vil deles. Hva er riktig? For meg, for andre, og hvem er viktigst? Får jeg være den iblant?

Jeg skal legge meg under det lette myggnettet i natt. Lytte. Solen kommer opp over åsen der borte ved halv fem-tiden. Myggstikket på kinnet klør. Det er det jeg vet.

Hender

Standard

Det er noe med å bruke hendene, bruke dem til å vri opp en klut, stelle en plante, male en vegg, stryke et annet vesen, operere bort noe sykt, eller som noe nytt, sy en rød bukse, slipe et terrassegulv.
Hendene er hovne og stive om kvelden, numne av vibrasjonene fra maskinen, ru og røde av sandpapiret. Jeg husker morgenene i det iskalde soverommet på New Zealand, den måneden jeg jobbet med å beskjære kiwiplanter i den tropiske vinteren. Jeg måtte tvinge, knekke, fingrene mine rette hver morgen; våknet med to hender med klør istedenfor fingre etter timene med grepet rundt beskjæringssaksen og armene løftet.
Husker børsten i hånden min og de kjente takene rundt på en hestekropp; jeg kjenner uten å tenke hvilken retning pelsen vokser rundt albu og over kryss, vet hvor pelsen er tynn og huden ekstra sensitiv. Husker treningen på å diagnostisere drektighet hos kyr, fingertuppene mine var «øyne» inne i det varme mørket, som kunne kjenne den ørtynne fosterhinnen glippe. Membranglipp.
Glipp.
Du pleide å elske mine hender. Lette og bestemte, sa du. Magiske hender. Svalehender.
Jeg ser svalene om ettermiddagen, tre ninjafugler i presise kast og noen ganger som de danser med hverandre. Det gjør fortsatt vondt å se svaler. Det treffer det åpne levende stedet der vi bodde i hverandre.
Hendene mine blir varme når jeg gir behandling. Varme, rolige, noen ganger bestemte. Noen ganger letende, prøvende; hva trengs her? Hva er det min impuls er, akkurat nå? Å lene meg med kroppstyngden ned i håndflatene, slippe pusten helt ut, kjenne min egen kropp tvers gjennom og ned i føttene slik at jeg kan være et rom for en annen kropps språk.
Læreren sa for ikke så lenge siden: la hendene dine si jeg er her. Også når du ikke klarer å kjenne at det helt, kjenn dine hender si til deg selv jeg er her.
Kanskje ingenting av dette gir mening for noen, tenker jeg brått. Og slipper taket i det. Jeg skriver fordi jeg skriver. Jeg er her, sier fingrene mine.
Men det gulvet. Jeg ble ferdig med å slipe det i går. Treverket er varmt, silkemykt, levende under føttene. Det er tydelig slitt og gammelt, det har år bak seg, vakkert. Jeg har ligget der på knær og pustet inn støv i hver pore. Løftet og flyttet ting, kjøpt kilometer med slipepapir, testet og prøvd og funnet min måte. Nå er treverket kostet og vasket og ligger i det myke rosa kveldslyset klargjort for olje. Med hendene mine skaper jeg en verden for meg selv, prøvende fordi jeg ikke vet hvor den verden skal være, eller hvordan. Selv om jeg ikke en gang vil, jeg må.

Jeg har laget plantekasser og båret jord og sådd frø og valgt. Valgt hva som er min verden, i de små tingene jeg har innflytelse på.
I behandling tenker vi på hendene som en forlengelse av hjertet, der jeg er utdannet. Jeg ser det helt fysisk (jeg er konkret, fysiologisk, biologisk, i tenkemåten min. Dét er hellig for meg. Hellig, skriver jeg, og ser kinnet mitt mot deg), ser hjertet koblet sammen med hendene mine, løfter dem og ser på dem i øyeblikket før jeg lar dem hvile på en rygg.

Skape verden, med hjertet i hendene. Få lov igjen å holde hjertet jeg elsker i hendene. Igjen si med mine lette, bestemte hender: jeg er her.

64B74590-8833-4FDF-B037-7A98D68841E1

Reiseblikket

Standard

5F0F3589-7C4B-43E7-AB79-0182AC27E4F2Det er ikke en buss på landsbygda i India, med en høne i setet ved siden av meg. Jeg har en kopp fra espresso house i hånda og bussen skal til Fredrikstad. Men det er tredve varmegrader, kjølingen virker ikke, og jeg drar den tynne kjolen helt opp og likevel orker jeg ikke at hendene mine har kontakt med lårene for begge deler er så varme og fuktige at jeg får lyst å pese.

og selv om det ikke er eksotisk så er det en ny opplevelse for min hjerne og kropp; den kjente ruta til øya har jeg ikke opplevd slik. Jeg er på tur! På opplevelse.  Italieneren har mye parfyme og jeg prøver å puste gjennom munnen midt i migrenen. Pomeranian-dotten har kastet opp og hun med de fancy brillene tørker. En gammel dame snakker veldig høyt til sjåføren. Jeg prøver å spise kokosbolle men den smelter mellom fingrene mine og jeg gir opp. Drar føttene opp og prøver å duppe. Prøver å slippe tak, puste inn i nakken og kjeven. Slippe pusten ned i mage og underliv der det gjør vondt.

I dag spurte hun, hva skjer når du ikke «kutter forbindelsen» til kroppen, og tillater deg å kjenne smertene fullt ut?

Og det som skjer mens hun former de ordene, er panikk. Pusten stopper et sted og tårene nærmest tvinger seg ut av øynene mot min vilje. Jeg prøver med de få ord som fins tilgjengelige, å beskrive hvordan det er når ingenting står mellom meg og smertene for full utblåsning.

Hvordan det er å vite at et nytt anfall kommer nårsomhelst og det kan vare i tre år denne gangen også, eller tre måneder eller en kveld, men det er aldri trygt å være i denne kroppen. 

Velsignet å være borte i lett søvn litt. Velsignet å være i sommer, tross min svette og klisne følelse så elsker kroppen å være såpass fri; bare føtter, bare ben, tynn kjole, jeg sanser liksom omrisset av meg selv bedre. Selv, i glimt, av de deler som er allermest redde, som har lært på flere måter at det ikke fins trygghet.

Landskapet åpner seg i vann, i svevende fugler, i åpen pust. Jeg tenker over at land som gjennom historien har blitt invadert fra høyre og venstre, også bruker enormt mye ressurser på å ha forsvaret stående i beredskap.

Bussen slipper meg krøllete og svett ut og etter fem minutter spiser jeg softis med kofferten mellom føttene. En time senere rekker vannet meg til livet. Jeg er.