Author Archives: Lotte tigerdrage

About Lotte tigerdrage

scientist dancer writer singer

Standard

26E3FA18-BD5F-4DB3-9DB9-583D9C21FEE4

Ja. Sittende og vente og et så uventet sted har en poesibok liggende og jeg slår opp og leser

det er det jeg gjør

også når det ikke går an

 

 

Reklamer

rusten

Standard

Det der om følelsene fikk meg kanskje bare til å høres selvgod ut… det var ikke det som lå bak. Virkelig veldig langt fra. Mer en slags lettelse, følelsen av at ok, alt det som jeg tror er kaos og dustete og svakt, ble sett og opplevd av en annen som noe viktig, modig, ekte, noe sånt

At jeg fikk erfare i systemene mine at iblant når jeg tillater sårbarheten å bli synlig, så blir den møtt og holdt. Erfare noe annet enn at sårbarhet blir avvist eller utnyttet.

Hvem er «sårbarheten»? Er ikke det et sånt ord som etterhvert har blitt litt new age og enkelt å slenge rundt seg med (dette er bare min oppfatning, jeg er klar over det).

Sårbarhet er helt rått. Det er mer enn å la en dekorativ tåre rulle nedover ferskenkinnet sitt i passende belysning. Sårbarhet er meg, deg, bare meg som jeg er når jeg lar pynten og forbeholdene falle. Når jeg mot alle odds turte å vise tillit til at jeg er verdt. Verdt å elske, verdt å dele seg selv med, verdt å tåle, og utforske, og være med.

Sårbarhet har jeg opplevd ekstremt mye av via kroppen: sykdom (og dens innmari mange behandlinger) fremkaller intense følelser av sårbarhet i meg. Og alle mulige andre følelser, en stadig bevegelse av indre signaler som vi er skapt med for å orientere oss i verden.

Sykdom gjorde meg naken, syntes jeg. Ubeskyttet. Både mot behandlere, og mot andres meninger og oppfatninger om meg som «syk», mot egne følelser av skam og utilstrekkelighet, og enorm frykt. Kroppen har gått i stykker. Jeg. Den virker ikke. Det fins ikke en ny en å kjøpe. Jeg har bare denne og den går istykker.

It is sobering, som de sier på engelsk. Fantastisk uttrykk.

Men nakent, ja. Når kroppen ikke lar seg tvinge til å fremstå kjekk og grei og normal, ikke lar seg presse til å stå på, jobbe, leke osv – hva da? Jeg er avslørt. Og; jeg har ingenting å by på, bidra med, tilby.

Så da er jeg naken. Skilpadde uten skjold, klovn uten drakt. Jeg må enten være det, og fortsette, eller bli inne på et rom, isolert, og dempe ned alle vonde følelser det bringer, med netflix og Internett og mat, og hva man ellers har. Alle våre ulike dempere som funker/til de overtar, vi har piller og vi har vin og vi har fotball og kommentarfelt og for avhengige relasjoner og vi har forsåvidt over-arbeid men akkurat den blir stengt av sykdom. Vi er en utrolig ressursfylt art. Ja, det var enda et stort tema som dukket opp der, nok til mange skriverier. Da må jeg skru av netflix lenge nok til å skrive dem.

Smerter har vært og er en enorm sårbarhets-fremkaller. Idet jeg skriver det flommer bilder. Jeg er en uttørket plante som vinden blåser rett gjennom på en slette uten liv. Jeg er laget av tynt tynt papir. Jeg er laget av rødglødende metall som brenner sorte merker i klærne. Jeg er ikke annet enn smerte, en klump av vev uten tanker, følelser, uten sinn. Jeg er forsvarsløs.

Jeg tror det var Benny Andersen som skrev noe sånt som at «hva hjelper det med skuddsikker vest når døden kommer innenfra». Fantastisk bilde. Og sikkert ikke nødvendigvis skrevet om endometriose eller nervesmerter og så videre.

jeg får et bilde av å åpne dørene og la det blåse gjennom. Møte det som sprenger og truer med åpne øyne og åpne dører. Det var et bilde, et glimt av et lite hus hvor det stormer inn noe og jeg ser på det og snur meg og armene mine slår dørene opp i andre siden også. Blås gjennom da, om du må.

Merkelig å skrive alt det her for det var ikke planlagt. Det er nesten aldri det. Det er en setning som rører på seg, og så åpnet jeg kanskje bare dørene og skrev, rett ut. Husker vi pleide å si til hverandre «den eneste veien er gjennom». Jeg prøver å la det bevege seg gjennom, det som likevel er der. Ikke kontrahere rundt det, frykt og smerte – bevegelsen; trekk sammen, lukk, skjul. Men er så brukt opp, så tynnslitt. Vil ofte helst være krøllet som en liten papirball.

Sårbarhet er stor når jeg tillater skjønnhet. Oppleve, sanse, skape, være, elske, gi. Enda mer sårbart enn å være i smerte uten å skjule det, ofte.

Hooken er at sårbarhet er det som tillater intimitet. Så fanken heller, vi kommer ikke utenom. Eneste veien er vel fortsatt gjennom, vakreste.

(Og tro meg, hver eneste gang jeg skriver noe, velter sårbarheten frem. Fulgt av en lang parade av indre kritikere, en slags hyperaktiv anti-Pride. Med band).

image.jpg

(Denne så litt rusten og sårbar ut)

 

 

 

Ute og inni

Standard

 

 

Glimt fra rett utenfor her, fra min hage, mitt sted. Tatt akkurat nå, raskt, med mobilen, mens jeg går til og fra, vanner, rydder, gjør nakkeøvelser, lytter på video fra Beating Trauma, heller opp vann til pinnsvin, grubler, er sliten av en hel dags intense smerter, og atter en gang checker inn – i kroppen. Gang på gang på gang, en liten stund. Titrerer, så det ikke blir for mye og overveldelse.

kanskje er kontrasten forvirrende? Mellom farger, dufter, sansene, opplevelsene jeg deler. Levendeheten. Og mørket, sorgarbeidet, traumene, arbeidet mitt.

Jeg vet ikke. Jeg viser glimt og deler, alt sammen like virkelig og like mye en del av helheten. Jeg tror vi alle er sånn? Sammensatte. Det er ingen motsetning mellom at jeg føler glede, kroppslig glede ved sanseinntrykk og bevegelser, og at jeg føler sorg, forvirring, ensomhet, håpløshet og sinne. I en stadig veksling.

(dét er jo et vesentlig poeng og noe jeg nå har lært om i utdannelsen blant annet; at følelser veksler fort hvis de får lov å være der. De skifter fort når de får flyte fritt. Så selve frykten for å føle er noe av det som gjør at de setter seg fast iblant…).

og så lurer jeg på om det er slik at vi liksom ikke helt får lov å være i bredden av følelser. At det er en slags norm om at noen følelser er bra og andre dårlige og ulovlige. Det utsagnet er jo ikke originalt akkurat men verdt å gjenta.

Venche på Dixi sier til meg at hun aldri har møtt noen med en slik vilje og evne til å føle mine følelser, hun har snakket med mange i sine ti år der. Jeg har tro på det som vei til mer autensitet, mer intimitet, mer levendehet. Men komfortabelt? …….

Du sa til meg …»your fierce intention to live». Ja.

Også når det gjør pissvondt. Og my fierce intention til å se og kjenne skjønnhet og undere der de er. Rett nedenfor føttene mine der tærne svupper litt i gjørma fordi jeg vanner.

Standard

9646E0BE-EDCD-4B59-87FB-A3641ADB97C1

Midnatt og lyst. Jeg vet at solnedgangen blir hengende til det nærmer seg 02.

Leopardtøflene mine står ved døra ser jeg. Ta dem med ut, tøfler ved utesengen.

Blir noe annerledes av at jeg sover utenfor i natt istedenfor inne? Hvilke handlinger blir de som endrer, som transformerer, eller bare starter noe? De ubetydelige valgene, å dra på noe sosialt, selv om kroppen ikke orker, sitte på terrassen taus av migrene men være der. Legge meg under plommetreet og bli bitt av maur mens de spiller kubb. Et par timer senere kaste pinner i hytt og pine jeg også og tråkke på en hveps.

Hva spiller en rolle, hva er viktig, hva skaper, hva betyr noe om ett år, om mange, husker jeg dunkingen i foten sittende på gresset om tredve år? Hvem er jeg da? Og med hvem? Hvis jeg fins da.

Ta imot det ubetydelige som kommer? En nabo inviterer til en rask midnattsstol oppe på parkeringen, vi sitter noen minutter og ser på den nybeisede terrassen naboen feirer, med stolene midt på asfalten, hunder hopper rundt.

Å gi behandling i går. Føle for en kort stund at det gjør en forskjell at jeg fins. For mesteparten av tiden føles det ikke slik, overhodet. En lise da å merke at den jeg er, og det jeg arbeider så dypt og hardt med å integrere og lære, er noe som betyr noe virkelig, og kan brukes til noe. Det er ikke nok og det er ikke mye, men det er.

Plutselig ser jeg for meg alle peilepinner og andre «pinner» som stikker opp i sjøen på båttur. Siden jeg ikke kjenner deres betydning gir de ingen forklaring på hvor man kan styre.

Se en gammel film med Minnie Driver før jeg skal legge meg ute. Mens jeg går til og fra med vannkannen til blomstene ute i mørket.

Hvor er veikartet, oppskriften? Stien mellom mylderet av handlinger og tanker, ikke-handlinger og usagte ord. Alt det som skjer inni meg og vil ut, vil deles. Hva er riktig? For meg, for andre, og hvem er viktigst? Får jeg være den iblant?

Jeg skal legge meg under det lette myggnettet i natt. Lytte. Solen kommer opp over åsen der borte ved halv fem-tiden. Myggstikket på kinnet klør. Det er det jeg vet.