Category Archives: Dikt

Rock bottom

Standard
Rock bottom

Jeg liker følelsen av stein mot fotsålene
trå forsiktig
skarpe kanter mot sjela

Ruller under føttene
ulike farger
alle historiene

Er de egentlig sånne som meg
som datt ned her
til slutt ble steiner

Blir utålmodig med meg selv
Ikke vær fortvilet

Tror jeg på det jeg sier
om at hver bevegelse
kan være dans
nå er tiden inne for å vise det
nå, på det styggeste
den mørke tid hvor alt ramler

Fortvilelsen ligger demmet opp av nedre øyenkant
kan se vannflaten strekke seg
innover i landskapet
fredelig bak demning
mørkt blankt
liter på liter

alt som svever og padler skjult rundt nedi
tegn på liv
levende liv
av typen navnløs for de fleste
skylt ned dit fra mose og skog
oppstått i en glemt bunn
som fortsatt ligger der og bobler
selv om ingen ser
ingen er bunnfisker
krepsedyr?
enarmede skapninger
fordi enarmede er morsommere enn flercellede

Iblant stiger nivået
eller demningen synker litt sammen
alltid overrasket over
hvor lett tårene flyter

Ser meg selv på broen over
der hvor det fosser under bena
høy lyd og vann som knuses
til en annen form

renner videre

Reklamer

Skulle bare visst

Standard

Jeg skulle bare visst
visst bittelitegrann mer

hadde jeg bare vært litt smartere
eller modigere
eller klokere
mer egoistisk?

penere
stillere
mer høylytt
flinkere til å ta beslutninger
eller til å la være

mer handlekraftig
eller flinkere til å slappe av

slutta å gjøre meg til for å bli likt
latt være å like folk så lett
bedre til å kjenne hva jeg liker
mye flinkere til å ringe moren min

og skrive julekort
og rydde opp etter meg med en gang
slutta å tenke misunnelige og smålige tanker
ikke skravlet i arbeidstiden
aldri glemt å pusse tennene når jeg var for trøtt
og ikke spist sjokoladepålegg

jeg skulle ikke ventet på å høre fra deg hele tiden
ikke glemme å kontakte folk
vært «flink til å respektere min egne grenser»
(men hva ER det? hvordan vet man hva en grense er, fins det kart, og grensestasjoner med pass og vaksinasjonskort og ormekur?)

skulle aldri blitt hengende på kafeen for lenge
i håp om å treffe deg tilfeldig
eller kjøpe meg lunsj istedenfor å ha med billig matpakke
si ting som jeg håper skal få meg til å høres interessant ut

jeg skulle alltid ha nybarberte legger
spist færre karbohydrater
og noe med melk

jeg skulle tatt meg sammen
jeg skulle tatt
jeg skulle pyntet til jul
og vasket soveromsgardinene

jeg skulle tatt mine drømmer på alvor
og samtidig ikke ta meg selv høytidelig

jeg skulle tatt meg en bolle
(eller bedt han drittsekken om å gjøre det)

skulle tatt grep
eller sluppet taket
for det er viktig

skulle sjekket om jeg kan få bedre boliglån
ikke vært redd for å være alene
vært snillere
mer tålmodig
skulle innsett at jeg ikke har noe på en scene å gjøre

skulle slutta å tvile så mye på meg selv
og lagd en bok, gitt den ut

skulle åpnet munnen høyere når jeg synger overdrive
skulle lært meg mer molekylærbiologi
ryddet klesskapet
og barnerommet
støv er farlig for barn med astma

skulle nytt øyeblikkene mer
og fulgt et fast treningsopplegg

skulle gredd katten
sovet om natten
aldri latt vær å lytte til
til
noe
noe jeg ikke husker
fornemmelsen av det

skulle sunget med et band
mitt band
og jeg var deres
varmen, leken
sammen

skulle vist deg at jeg elsker deg
skulle visst at du elsker meg

Jeg skulle bare visst

Faller

Standard

Blå, blå
med tynne skyer på
sol over hjørnet
Var det der jeg falt?

Jeg kan se meg selv fallende
fortsatt

Øynene mine følger likevel fuglene
som om jeg nekter å tro på tyngdekraften

Sitter ved vinduet alltid
i håp om at du skal se meg
finne meg

Faller man oppover eller nedover
når alt annet blir borte
og hvordan er det forskjellig

fra å fly
fra å dykke
fra å rulle i gresset
fra alt det som ikke er noe ordentlig
Men som plutselig er alt man har
når vekkerklokken er borte
matpakken
misnøyen med rushtrafikken
og lønnen

Når man ikke støter imot noe
eller noen
mens man tumler avgårde
fastfrosset

Blunker
og hun er borte
sover
og alle er borte
også jeg

Så der går jeg rundt
i noen gater
ser vinduer, handleposer
barnevogner
bussholdeplasser etter arbeidstid

Men de ser meg ikke lenger
jeg faller langsomt
utover og utover

Det blir stillere
bare lyseblått
selv fuglen lar seg ikke merke med noe

Jeg lener meg inn i vinden

det eneste som merker meg

Etterpå

Standard

Følger arrene med fingeren
brystet mitt er bitt
det røde, lange nederst på magen

Dette er etterpå
jeg forstår det nå
men det er også før
før kroppen min igjen skal svikte
brytes

Det er før jeg skal dø
det forstår jeg nå

Slik kan jeg føle våren igjen
jeg kan det
men den smaker annerledes
den søte smaken av sukkerspinnet
vil visst fra nå av alltid være blandet med melankoli

med de som gikk
med jeg som går
som ikke elsker nok

Eller kanskje jeg glemmer dette også
så mye er allerede bak
og mitt ville raseri over at jeg ikke forsto det
er bare meningsløse gnister

Jeg løfter armen
og det er nå
en annen arm, men den samme

Tenker på tungen din
som med tydelig glede smaker meg

Livets under: da jeg var ung og vakker
kunne jeg aldri tro at noen ville
finne den armen verdig en tunge

nå tar jeg grådig imot grådigheten
og glemmer beleilig mine evige spørsmål til meg selv
(har du egentlig sett deg i speilet, ser du hvor jævlig det låret ser ut?)

Arrene der kroppen min har latt
dem prøve å reparere
for en tålmodig og kjærlig kropp

Hudcellene sukker litt og sier «nå igjen»
Men jobber overtid mot
skalpeller, nåler, injeksjoner, hormoner
eksperimenter
fra likegyldige eksperter
molekylene mine har sett verre
de ble tross alt til i en eksplosjon
langt der inne i Universet

Jeg klarer meg nå tror jeg
men vet ikke lenger helt hva det betyr

Dette er etterpå