Category Archives: Glede

Ute og inni

Standard

 

 

Glimt fra rett utenfor her, fra min hage, mitt sted. Tatt akkurat nå, raskt, med mobilen, mens jeg går til og fra, vanner, rydder, gjør nakkeøvelser, lytter på video fra Beating Trauma, heller opp vann til pinnsvin, grubler, er sliten av en hel dags intense smerter, og atter en gang checker inn – i kroppen. Gang på gang på gang, en liten stund. Titrerer, så det ikke blir for mye og overveldelse.

kanskje er kontrasten forvirrende? Mellom farger, dufter, sansene, opplevelsene jeg deler. Levendeheten. Og mørket, sorgarbeidet, traumene, arbeidet mitt.

Jeg vet ikke. Jeg viser glimt og deler, alt sammen like virkelig og like mye en del av helheten. Jeg tror vi alle er sånn? Sammensatte. Det er ingen motsetning mellom at jeg føler glede, kroppslig glede ved sanseinntrykk og bevegelser, og at jeg føler sorg, forvirring, ensomhet, håpløshet og sinne. I en stadig veksling.

(dét er jo et vesentlig poeng og noe jeg nå har lært om i utdannelsen blant annet; at følelser veksler fort hvis de får lov å være der. De skifter fort når de får flyte fritt. Så selve frykten for å føle er noe av det som gjør at de setter seg fast iblant…).

og så lurer jeg på om det er slik at vi liksom ikke helt får lov å være i bredden av følelser. At det er en slags norm om at noen følelser er bra og andre dårlige og ulovlige. Det utsagnet er jo ikke originalt akkurat men verdt å gjenta.

Venche på Dixi sier til meg at hun aldri har møtt noen med en slik vilje og evne til å føle mine følelser, hun har snakket med mange i sine ti år der. Jeg har tro på det som vei til mer autensitet, mer intimitet, mer levendehet. Men komfortabelt? …….

Du sa til meg …»your fierce intention to live». Ja.

Også når det gjør pissvondt. Og my fierce intention til å se og kjenne skjønnhet og undere der de er. Rett nedenfor føttene mine der tærne svupper litt i gjørma fordi jeg vanner.

Reklamer

Forundringskompetence

Standard
Snømorgenkiler

Snømorgenkiler

Det snør ute og fingrene mine på rattet er kalde, vantene er de tynne, for i går ga jeg bort de andre, jeg kan se mine røde kalde hender som trekker dem på mannen med de brune hendene, han ligger på den isete bakken og vi venter på sykebilen. Han sluttet å puste mens han lå der, bare plutselig. Jeg så de hvite litt for små vottene på hendene hans da de løftet båren inn og øynene hans så på oss.

Livet er så tett på hele tiden.

Snøen i dag er lett, med små fnugg, stille, dempende.

På radioen snakker veterinæren (jeg husker ham, har jobbet med kona hans) mens han obduserer en elg og forklarer til reporteren: “nå legger jeg et snitt fra bakerst på tungen og ned gjennom luftveiene slik at vi kan undersøke dem” og jeg fylles av en frydefull nysgjerrighet og av mange minner. Det der har jeg også gjort, ganske så mange ganger. Utrolig å se inni kroppen, se strukturen av den fysiske skapning vi er, selv om de mikroskopiske hemmelighetene og molekylenes intrikate bevegelser inni cellene er usynlig for meg.

Forundringskompetence – det var et helt nyt ord og det var hvad min tante skrev til mig at jeg har (og pludselig skriver jeg dansk).
En evne til å se, også mens alt annet drar i meg. Jeg har gjort dette lenge, det er min overlevelse, har vært vei gjennom så mye de siste årene. Min glede, min opplevelse av livet. Og så fikk jeg et ord for det, mitt helt eget ord.
Rart, i går leste jeg om noen psykologiske verktøy “designet” til å komme seg ut av f eks depresjon, angst, stress. Og det handlet om nøyaktig det som jeg gjør.
Tross at du overmannes av voldsomme frykttanker: løft blikket og se. Insister på å sanse; akkurat nå. Mens du er redd. Du får ikke dette øyeblikket igjen. Jeg synes ikke lenger det er særlig mye dårlig vær, jeg ser, sanser, studerer livet, meg selv, dømmer mindre og mindre både egne tanker og følelser
– og været.

Radioen spiller den sangen, nydelig, den som Max var den første til å spille for meg. Vakker stemme som synger “take me in your loving arms” eller noe sånt….. “will your lips remember the taste of..” ……. Idet jeg svinger inn på jobben, lytter intenst, tenker hvordan jeg nå ikke synes at så mye annet er viktig når man er helt der ute, enn berøring, relasjon, kjærlighet, møte, liv. Husker de siste dagenes klemmer, varme, nære, ikke kroppssky. Å bli holdt på av varme hender som ikke er redde for bare å holde, rolig, uten snakk, uten tid. Hvordan dét gir meg en pause i alt det som ubevisst strammer kroppen. Bare pust, bare menneske, bare liv, en stund i varmt ettermiddagslys en lørdag i en småby.

God jul, ‘a

Standard

vintertrær

Gutten, kanskje 12? Mørk, pen, som Mariann sine gutter. Holder telefonen opp mot munnen: «jeg fikk ikke sagt det i stad, men god jul, ´a»

Han runder hjørnet av Arbiens gate klokken 11 en fredag rett før julaften. Lyseblå vinterhimmel, lett dis, biler, julesjokolade i vinduene, slaps på fortauet, slaps på de velkjente Ibsen-sitatene jeg nå forbinder med å komme hit, til akkurat denne døren, den ringeklokken, den buede trappen og den gamle snirklede heisen.

Et glimt av ren glede over gutten, vi krysser hverandre der jeg er på vei ut, ferdig for denne gangen. Kan kjenne gleden over ham, over trærne mot den disige himmelen. Grenmønsteret ligner på lunger, et mer intrikat nettverk enn vi er i stand til å skape med hendene men som er skapt i kroppen vår, helt av seg selv. Tenker på kniplinger jeg har sett, våre forsøk på å lage noe like finmasket og detaljperfekt.

Tenker på at enda en gang har jeg turt å stå i følelsene, holdt ut å kjenne ubehaget, strukket meg for å forstå, jobbet for en bedre fremtid.

Nei. For et bedre nå.

Ikke for en bedre meg, men for å være friere, tryggere.

Alt det jeg har oppnådd så langt; må huske på det når jeg blir frustrert over å grøte rundt i tankesirkler og snirkler.

Har tenkt i natt på at selvutvikling (et krøkkete begrep altså) er jo litt selvmotstridende på én måte; man strever for å forandre på seg selv – men strever mot det mål å klare å kjenne at man er bra nok akkurat som man er…..

Men. Å bearbeide demoner, spøkelser, drive ut det som ligger i stivnet frykt, er vel kanskje hakket forbi selvutvikling i strikt ukeblad-new age-betydningen. Og definitivt ikke sånn kose-stearinlys-og fine ord på skilt overalt-søtt. Det er mer frykt, svette, tårer, mot.

Og alt det strevet. Tenk at vi bruker så mye energi på de tankene. All den indre kampen, er jeg god nok, vil de le av meg, vil du forlate meg, går dere når dere oppdager hvordan jeg egentlig er.

Og så er alt vi har garanti for, uansett øyeblikk, hvor gjerne vi enn vil tro at vi har allverdens tid. Vi har jo det – også – men ikke med sikkerhet. Jeg har øyeblikket med gutten og telefonen, jeg har varmen fra klemmen jeg snart skal få og duften og kilingen av hennes hår, morgenlydene fra kattungen som er ekstatisk av glede over å se meg og dermed river ned alt i nærheten, pastellfargene på bygårdene i Dalsbergstien. Og lageret av all min historie, alle øyeblikks sansninger gjemt overalt i meg, som jeg henter frem når jeg setter pennen mot arket og skriver «Jeg husker….» og så venter spent på hva som kommer.

Klokken er 13 og allerede har hjernen prosessert kattunge og brødskive og mor-oppførsel og latte fra Pascal og lysegul morgenhimmel og dype dykk innover i sjelen og utover i kroppen. Artikkelen er sprenglest for å rekke korrektur før ny innsending, e-poster er behandlet, pust er sluppet ut. Hvor mange signaler er sendt rundt omkring oppi hjernen der? Det er fullstendig magisk. Dagen er bare halvgått.