Category Archives: livet

Moon

Standard

Home, what is it?

Walking, the moon over the town and river, dark winter evening.

Walking and sensing: I am going to the place I live now. It doesn’t feel that way. But I know the street now, the ground, the river.

Embracing all feelings that show up, or trying to. To be a container for what I really feel, all of it. For who I am. To allow them, to just hold them in me and not run away into distractions and addictions. Allow me, with all the parts which I judge and push away: no more.

Not demanding of myself that I should feel different, feel anything particular.

Trying to allow a small feeling of hope, but not pushing myself. Because I understand the part of me which is too tired and too experienced to be able to endure hope at the moment. Not feeling anti-hope, either (in case any positivity-terrorists should latch onto). Just being empty, or perhaps so filled with preparation for what is coming; going into that deep dark place where I have been before too many times.

We talk about surgery so mechanistically. Like I am a box to be opened, fiddled around in, closed. Neat.

The breath which is so slow and has to be forced by the nurses (and this time, in a foreign language, another country) for hours after I return from the state closer to lifeless than to life which is anesthesia. The disorientation. The memories of searing pain which are in the body only, because the mind was numbed.
The healing that takes a long long time, if healing is “return to normal”, which I have never done again after each surgery. Just to a level of functioning and health and life force in movement. The opposite in that post-op time; unmovable. Trapped inside my body, woozy with drugs, floating in the intensity: pain. All-encompassing.

The changes in my skin, muscle, shape: the colours and contours. Blue black green skin, puckered by thread, swollen from inside – or hollowed out. Numbness, scar tissue, redness.

This is where I am going, again, and I observe my systems slowly submerging in the state where apparently I gather my force. I am more silent, turned inward. More tired already, preparing for being immobile?

Home. There is no home now and I won’t force myself to feel that there is. My home is gone (for me – it exists without me), there is no childhood home. I live somewhere (I keep telling myself), but it doesn’t feel like I do. I had to move so I did. I know home is somewhere else, unknown now, or perhaps nowhere geographical?

I am nobody’s now. Love is gone and I am an I, not a we. I walk alone, do alone, think and cook and exist alone, so different from what I thought would be. It was there, so vibrating, and it is gone. I am nobody’s beloved but my own – I thought I was.

I won’t demand of myself any particular emotion or reaction. Allowing everything; the last few years of tantra studies giving me words, rituals and practices for my instinctive core of this spaciousness from way back. The way my senses are a language of their own, a world in itself.
The pull of nature and of unmaskedness, of movements coming from inside instead of mimicking a technique. This pull always was there but now I have words for it, and ancient traditions framing it. I am now qualified to give to others treatments in this frame, and to receive them myself. I have found the desire to be authentically myself, and the tiredness stopping me from being much else, more and more.

Still I observe myself in old habits: so afraid of rejection I am in glimpses automatically pleasing, easygoing, simple, light. But now I see and give a loving pat to that part of myself (after initial yelling at myself inside). I understand all the me-s of the years before. They are ok. I can experiment and play with new ways of being me: my identities are gone, anyway, not easily, but kicking and screaming. The silence and quiet now: what is being born? Which me is emerging?

Walking back to the living now-place, stopping to watch the moon, walking because soon that is not a thing I can do. Walk until I have tired feet, tired legs. Move myself along the ground and crunch ice and leaves.

Reklamer

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

Forundringskompetence

Standard
Snømorgenkiler

Snømorgenkiler

Det snør ute og fingrene mine på rattet er kalde, vantene er de tynne, for i går ga jeg bort de andre, jeg kan se mine røde kalde hender som trekker dem på mannen med de brune hendene, han ligger på den isete bakken og vi venter på sykebilen. Han sluttet å puste mens han lå der, bare plutselig. Jeg så de hvite litt for små vottene på hendene hans da de løftet båren inn og øynene hans så på oss.

Livet er så tett på hele tiden.

Snøen i dag er lett, med små fnugg, stille, dempende.

På radioen snakker veterinæren (jeg husker ham, har jobbet med kona hans) mens han obduserer en elg og forklarer til reporteren: “nå legger jeg et snitt fra bakerst på tungen og ned gjennom luftveiene slik at vi kan undersøke dem” og jeg fylles av en frydefull nysgjerrighet og av mange minner. Det der har jeg også gjort, ganske så mange ganger. Utrolig å se inni kroppen, se strukturen av den fysiske skapning vi er, selv om de mikroskopiske hemmelighetene og molekylenes intrikate bevegelser inni cellene er usynlig for meg.

Forundringskompetence – det var et helt nyt ord og det var hvad min tante skrev til mig at jeg har (og pludselig skriver jeg dansk).
En evne til å se, også mens alt annet drar i meg. Jeg har gjort dette lenge, det er min overlevelse, har vært vei gjennom så mye de siste årene. Min glede, min opplevelse av livet. Og så fikk jeg et ord for det, mitt helt eget ord.
Rart, i går leste jeg om noen psykologiske verktøy “designet” til å komme seg ut av f eks depresjon, angst, stress. Og det handlet om nøyaktig det som jeg gjør.
Tross at du overmannes av voldsomme frykttanker: løft blikket og se. Insister på å sanse; akkurat nå. Mens du er redd. Du får ikke dette øyeblikket igjen. Jeg synes ikke lenger det er særlig mye dårlig vær, jeg ser, sanser, studerer livet, meg selv, dømmer mindre og mindre både egne tanker og følelser
– og været.

Radioen spiller den sangen, nydelig, den som Max var den første til å spille for meg. Vakker stemme som synger “take me in your loving arms” eller noe sånt….. “will your lips remember the taste of..” ……. Idet jeg svinger inn på jobben, lytter intenst, tenker hvordan jeg nå ikke synes at så mye annet er viktig når man er helt der ute, enn berøring, relasjon, kjærlighet, møte, liv. Husker de siste dagenes klemmer, varme, nære, ikke kroppssky. Å bli holdt på av varme hender som ikke er redde for bare å holde, rolig, uten snakk, uten tid. Hvordan dét gir meg en pause i alt det som ubevisst strammer kroppen. Bare pust, bare menneske, bare liv, en stund i varmt ettermiddagslys en lørdag i en småby.

God jul, ‘a

Standard

vintertrær

Gutten, kanskje 12? Mørk, pen, som Mariann sine gutter. Holder telefonen opp mot munnen: «jeg fikk ikke sagt det i stad, men god jul, ´a»

Han runder hjørnet av Arbiens gate klokken 11 en fredag rett før julaften. Lyseblå vinterhimmel, lett dis, biler, julesjokolade i vinduene, slaps på fortauet, slaps på de velkjente Ibsen-sitatene jeg nå forbinder med å komme hit, til akkurat denne døren, den ringeklokken, den buede trappen og den gamle snirklede heisen.

Et glimt av ren glede over gutten, vi krysser hverandre der jeg er på vei ut, ferdig for denne gangen. Kan kjenne gleden over ham, over trærne mot den disige himmelen. Grenmønsteret ligner på lunger, et mer intrikat nettverk enn vi er i stand til å skape med hendene men som er skapt i kroppen vår, helt av seg selv. Tenker på kniplinger jeg har sett, våre forsøk på å lage noe like finmasket og detaljperfekt.

Tenker på at enda en gang har jeg turt å stå i følelsene, holdt ut å kjenne ubehaget, strukket meg for å forstå, jobbet for en bedre fremtid.

Nei. For et bedre nå.

Ikke for en bedre meg, men for å være friere, tryggere.

Alt det jeg har oppnådd så langt; må huske på det når jeg blir frustrert over å grøte rundt i tankesirkler og snirkler.

Har tenkt i natt på at selvutvikling (et krøkkete begrep altså) er jo litt selvmotstridende på én måte; man strever for å forandre på seg selv – men strever mot det mål å klare å kjenne at man er bra nok akkurat som man er…..

Men. Å bearbeide demoner, spøkelser, drive ut det som ligger i stivnet frykt, er vel kanskje hakket forbi selvutvikling i strikt ukeblad-new age-betydningen. Og definitivt ikke sånn kose-stearinlys-og fine ord på skilt overalt-søtt. Det er mer frykt, svette, tårer, mot.

Og alt det strevet. Tenk at vi bruker så mye energi på de tankene. All den indre kampen, er jeg god nok, vil de le av meg, vil du forlate meg, går dere når dere oppdager hvordan jeg egentlig er.

Og så er alt vi har garanti for, uansett øyeblikk, hvor gjerne vi enn vil tro at vi har allverdens tid. Vi har jo det – også – men ikke med sikkerhet. Jeg har øyeblikket med gutten og telefonen, jeg har varmen fra klemmen jeg snart skal få og duften og kilingen av hennes hår, morgenlydene fra kattungen som er ekstatisk av glede over å se meg og dermed river ned alt i nærheten, pastellfargene på bygårdene i Dalsbergstien. Og lageret av all min historie, alle øyeblikks sansninger gjemt overalt i meg, som jeg henter frem når jeg setter pennen mot arket og skriver «Jeg husker….» og så venter spent på hva som kommer.

Klokken er 13 og allerede har hjernen prosessert kattunge og brødskive og mor-oppførsel og latte fra Pascal og lysegul morgenhimmel og dype dykk innover i sjelen og utover i kroppen. Artikkelen er sprenglest for å rekke korrektur før ny innsending, e-poster er behandlet, pust er sluppet ut. Hvor mange signaler er sendt rundt omkring oppi hjernen der? Det er fullstendig magisk. Dagen er bare halvgått.

Kroppsforskrekkelse

Standard

Denne er verd å lese:

http://www.zaralarsson.se/2014/10/10/blir-forbannad/

Yess. Godt skrevet!! Kvinnekropper kan vises frem så lenge de er «pornofiserte» og ihvertfall perfeksjonerte som objekter, men en kvinnekropp som bare er dét, den er forbudt og ekkel og skal være noe man føler skam rundt. Jeg liker det danske ordet «kropsforskrækkelse»- som jeg syns vi lider av.

Det er samme greia som at enkelte syns jeg skal holde skamfullt kjeft om de særdeles reelle og kroppslige lidelsene som torturerer meg for tiden – mens hvis noen har fått kink i auraen, hakk i energistrømmen, eller noe annet svevende og fjernt fra den virkelige fysiske realiteten som vi også lever i, så kan det diskuteres opp og ned og i mente og i tv-serier og ukeblader overalt.

Vi lever alle i en skjønn KROPP som kan gi oss både smerter og de mest fantastiske sanseopplevelser. Bort med all skammen. Lev i og med kroppen.

Tråd

Standard
Tråd

Vanlig morgen. Lett tåke, dis, solen blir et lysere, vondere (anfall dag 3) område i den gråaktige himmelen. Tynt grønnskjær på jordet, vintergrøde, vinterhåp. Skjæreskvatring bak huset. Rennende fukt på biltak. Dråper på gelender. Kalde planker under føttene. Jeg ser, ser: ferieblikket, det nysgjerrige. Fuktige bringebærblader. Rød låve i senkningen. Stille trær.

Spindelvevet som flyter, eller henger, i ingenting. Bærer, jeg ser at det bærer.

Gresset blir sølvaktig av vann. Fargen på tåken mot taket minner om hav. Varme rundstykker lindrer mine pille-numne iskalde hender.

Stranden. Noen timers stabling på bena og jeg klarer å kjøre ut. Kaffe, vasse, tangduft, sover en stund da jeg klarer å tenke nakken lang, klarer puste gjennom de vonde stedene i bekken og mage, og nytelsen ved å sove på stranden er utsøkt, mmm. Sove uten tid, sove med bris som leker over huden og bølgelyd.

Kjører da parkeringen er slutt og jeg egentlig er kald, men stopper på impuls ved barnehagen, smekker igjen bilen og bare går inn i skogen med nøkkelen i hånden, uten klokke, telefon, noe. Ny skog. Et nytt sted, ny-heten lindrer meg og alle minner som henger overalt rundt meg etter hvert, drar i meg.

Løvsal.

Lar meg selv kjenne etter, istedenfor bare å tenke tankene endeløst i ring: hvor sitter raseriet i kroppen? Bruker nå automatisk verktøyene jeg har observert på Dixi. Hvor sitter raseriet? Nakken, solar plexus. Kjenner at det faktisk er plass til andre ting samtidig, til de enkle følelsene: grønnfarge, lysspill. At NÅ er plutselig raseriet mulig å tillate meg å kjenne, og at det brenner iskaldt etter månedene der det har spist meg opp i ufrivillig innestengt frykt og forlatthet.

Glir gjennom gjerdet, tiltrukket av lys over skogbunnen. Først et miniputtland foran føttene mine; noen rare planter lager små store «trær» på bakken. Smurfeland. Hvilke minivesener bor der? Fantastisk. Jeg ser dem ikke.

Noen steg til, jeg ser og lytter, og der: en tråd glitrende sterk fra stamme til stamme. Flere, og på kryss og tvers i søvnige lysstriper lever insektene livene svevende over. Noen av dem kaster seg ut i livet i en tråd som kommer ut av kroppen, uten å kjenne målet.

Jeg tar to steg tilbake og strengen er usynlig.

Kjenner igjen følelsen. Alle de morgenene hvor jeg ikke kjenner hvordan jeg skal få det til i dag for ikke å snakke om resten av livet. Living just to keep from dying. Jepp, skjønner hva du synger om, Dana.

Morgener hvor jeg kan «se» tråden er bedre, selv om jeg heller ikke da vet hva den er laget av. Magisk kommet ut av dyret som har krøpet, hoppet, løpt videre. Begynner å tenke på astrocytter av en eller annen grunn. Har de åtte ben (armer)? Har edderkoppen? Eller er det seks? Husker alle timene over mikroskopet men detaljene er for lengst begravd der oppe. Stjerneceller. Hjernens støtteceller. Essensielle og med hemmeligheter. Leste i går at forskere har begynt å se hva som skjer med dem under et migreneanfall. «En tsunami av forandringer skyller over hjernebarken» sto det. Hvorfor? Hva er det som skaper katastrofen? Ser verdenshavene i hjernen min, husker hvordan Stillehavet tordnet mot kysten nedenfor Highway 1 og de store rovfuglene som fløt på vinden.

Spindeltrådene i morges, det myke lette nettet der på trappegelenderet henger fast i ett eller annet selv om dét er usynlig. I et smertefullt glimt lurer jeg på om du fortsatt holder meg med en slik tråd, selv om du akkurat nå gjør den usynlig. Eller var det bare ord for deg? Var den aldri der, jeg bare trodde jeg kjente den, sterk som silke?

Kjører. Kjenner hånden min klissete mot rattet, av pæren jeg spiste der i skyggen under de gamle trærne. Slikket bort noe men er veldig klissete. Og hva så? Klissete er bare en tilstand, en av dem vi blir kondisjonert til å se ned på.

Som de negative følelser jeg av enkelte skal oppdras til ikke å uttrykke (- dette pussig nok iblant fra folk som jobber med å få andre folk til å akseptere og uttrykke alle emosjoner – ) når de virkelig er store og handler om store ting (en forkjølelse er det generelt lov å klage MYE over men det gidder jeg ikke lenger). Slik en hund da skulle ignoreres ved uønsket adferd og belønnes ved tilfredsstillende oppførsel. Jeg tror forresten de har sluttet med det i moderne hundeoppdragelse? Slik skal jeg av enkelte velmenende og skråsikre oppdras til å ikke vise de ekle følelsene. Sorg, sinne, frykt, får taushet og irettesettelse. Får «likes» eller oppmuntringer fra oppdragerne for en «men det går bra»-setning eller et fint naturbilde (se jeg er positiv og flink som liker naturen). Nei. Jeg bare liker den. Jeg er et dyr.

Jeg er nok ikke så interessert i å være tilfredsstillende lenger. Kanskje det er en bivirkning?

Den dukker opp da bilen ruller over toppen av bakken nær huset: følelsen «denne dagen, med tjue grader og søvnig septembersol, den er god». DEN er kun mulig å føle etter at jeg har tillatt meg å kjenne på forlatthetens raseri som strammer hodebunnen og halsen, å kjenne smerten over smertene. Kun hele meg kan romme, og vise, og dele, all min kraft og sødme.

Ikke stykkevis og delt, pent og rent.

Sand mellom tærne. Hva så?
Klissete pærefingre. Hva så?
Vått hetetokt-ansikt, fuktig nakke, trillende dråper under klærne. Hva så?
Søvnløse netter. Hva så?
Det kommer magisk tråd ut et eller annet sted.

Beskyttelse

Standard

mortality

De to mødrene med barnevognene på Java ved Sankt Hanshaugen. Jeg står i kø. De er litt travle, eller bestemte? De skal ha soyalatte-greier og uten fett og dekaffeinert og økologisk og med ekstra ett-eller-annet….. eller hvordan det var.
Hva tror de det beskytter dem mot?

De vil ha den mørke, sterke drikken som stimulerer sansene deres – men de vil ikke føle den fullt ut, vil ikke vite hvor sterkt kicket egentlig er. Hva med kysset? Vil de ha det? Raseriet, drivkraften, pasjonen? Vil de ha det?

Vi er alle født ville, og så bruker vi livet til å prøve å glemme det.
Vi prøver å ha handlingene med oss videre; men temmet, under kontroll, eller i verste fall prøver vi å legge bak oss det villeste, ikke anerkjenne det.
Småversjoner av mørket vårt, hva blir det? Fyllekula? Gourmetmåltidet som tar for mye krefter, som du aldri egentlig satt ned og spiste fordi du skulle perfeksjonere det? Det sexy undertøyet som ikke vekker noe i noen av dere, mens du innvendig blir tent av synet av underarmen til kollegaen din, måten han smiler på?

Livskraften, skjønnheten, det vakre mørket i meg. Lengslene, råheten.
Universet som dreier langsomt omkring meg, hviskende om tomhet og mørke.
Drømmene mine, som plutselig virker så små og magre mot livets svimlende korthet og krav.

Hva får oss til å stå opp? Hva får barnet mitt til å gå på skolen hver dag, er det lojalitet mot min autoritet, er det et ønske om å tro oss når vi sier at det er veien til livet?

Det er, så klart, privilegert bortskjemthet i et I-land å kunne gjøre opprør mot konformitet, mot blind utdannelse. Han kunne ha kjempet for et måltid, mot å bli tatt som barnesoldat.

Men også i vår temmede kultur fins kreft, overgripere, bilulykker, dysleksi, angst. Livet er i sin essens fullstendig risikabelt, dømt til å gå til grunne.

Smerten er en visshet, vi er skapt til å kunne føle den. Som beskyttelse, paradoksalt nok. Hvis ikke jeg sanser ødeleggelsen, blir jeg ødelagt. Trekk hånden vekk fra den varme platen. Forlat det smertefulle vennskapet.

Min egen kropp som har vært åpnet opp, og har blitt sydd igjen, så mange ganger, naturstridig, livsstridig, men som samtidig er utstyrt med reparasjonsevne utover det forståelige.
……. folks ønske om å tenke ut, påpeke, hva jeg har gjort feil, som har blitt syk slik. Fordi hvis det er min egen feil, da er de beskyttet. Da kan det aldri bli dem som får teppet rykket ut under bena mens de er i farta og alt er på plass i livet. Jeg må ha sittet feil på kontorstolen, tenkt for mye på feil ting, spist feil mat, ikke pustet avslappet nok, ikke trent nok, ikke realisert mitt fulle potensiale nok, ikke tenkt positivt. Må ha gjort noe som ikke alle andre gjør, eller ikke gjort det jeg skulle, som de gjør……

Skal vi ikke være glad det ikke er slik at vi har den fulle kontroll over vår skjebne? For et tyngende ansvar. Ingen av oss er skapt perfekte – dersom perfekt betyr å unngå feil, tilkortkommenhet, risiko.

«De går rundt som åpne sår. Minner oss om sider av oss selv som vi ikke vil se».

(Vebjørn Sand på God morgen Norge, desember 2013, om de narkomane, i et prosjekt med =Oslo).

Og jeg er jo en av dem. En av dem som går rundt som en påminnelse om at livet kan vise sin brutalitet når som helst det vil, helt tilfeldig. At vi er biologiske skapninger, maskiner, dyr. Som er fullkomne, sett på den måten at det er mirakuløst hvor kompliserte strukturene og funksjonene våre er, det er en overveldende skjønnhet i hvordan molekylene beveger seg slik de skal i hver fullpakkede celle i kroppen. Men fullkommenheten vår er ikke perfekt på den måten at den ikke kan uforklarlig slå feil, slutte å virke helt optimalt, slutte å virke. Den påminnelsen gjør meg til noe som du unnviker.
Du unnviker også alt det andre jeg er, alt det levende, glade, nære, sårbare.

Spor i hjernen, i kroppen
Er hver gang et valg?
Og så gjør man som før?
Tenker nakken min: åh ja, nå skal armen løftes, da må jeg hjelpe til

Om kroppen kunne glemme alt
Glemme fortiden
Sette seg selv fri
Være lang
Være i flyt
Være i hvilebevegelsebalanse
Sveve flyte juble løpe elske le

Beskyttelsen jeg alltid søker
Vi gjør så godt vi kan
Vil bare vite at du kommer til å være der
Men du er jo ikke her nå engang

Jeg sto i rulletrappen på Gardermoen og hadde kjøpt kaffe på Starbucks og alt utenfor var grått, gråhvitt, og det har det vært hele vinteren, det er aldri sol. Oppdaget hvordan jeg automatisk passet på lommebok og mobiltelefon og hvordan jeg la merke til at personen bak meg på trappen var inntil bena mine. Tenkte på beskyttelse og den teksten om beskyttelse som jeg aldri klarer å skrive ferdig. Tenkte på at det er jo det jeg leter etter hele tiden. Jeg passer på hele tiden. At ingen skal stjele fra meg, det er de helt banale tingene, men jeg leter jo hele tiden etter beskyttelsen. Det gjør vi vel alle sammen.

Og så innser jeg jo nå at du er jo ikke der, du er ikke her og det er ikke noe å lete etter.

Det er jo ingen beskyttelse mot det som skjer med meg nå, det jeg opplever i kroppen og det jeg opplever med deg. Ingen kan fjerne smerten, redde meg, ikke jeg heller. Det var ingen beskyttelse da. Mot å være et barn som ikke visste, mot å havne i makten til voksne menn.
Mot kroppens prosesser som brenner og skjærer døgnet rundt nå. Mot at kreftene mine blir borte.
Mot at du ikke elsker meg nok. Eller er det ikke slik det er?

Det er der, der, jeg hele tiden leter, slik har livet blitt. At jeg vet at det ikke fins beskyttelse og det å leve likevel er jobben. Leve selv om jeg skal miste og lide og dø. Det kan ingenting beskytte oss mot.

Så vi polstrer oss med illusjoner om at smør med omega-3 gjør underverker, nok knebøyninger hindrer kreft, nok SPA-turer redder kjærligheten også i de mørke nettene eller kanskje helst de kjipe tirsdagene.

Da jeg var rundt 20, klarte jeg ikke å se nyheter. Volden mot, mellom, mennesker i Rwanda eller den Sentralafrikanske Republikk eller utenfor gatedøra mi i Oslo. Drepte barn, voldtatte barn, kvinner, menn. Barnehjemsbarn uten menneskelig kontakt eller mat. Alle vekket meg om natten, jeg måtte sette meg opp i sengen i mørket for å få puste. Dyremishandling.

.… jeg kjøpte en hettejakke for et par år siden, den er grå, deilig myk og ganske tynn i stoffet. På ryggen står det med store, tydelige bokstaver: MORTALITY.
Jeg klarte ikke å la være å kjøpe den.

Jeg liker å gå med den, gikk med den nesten hele tiden en stund, og strammet hettesnorene sånn at teksten på ryggen skulle være tydelig. Jeg hadde en følelse av en slags trass, en stahet som handlet om at jeg ikke ville skjule sårbarheten min, eller ikke bare sårbarhet men sårethet, faktisk. At jeg er «såret», jeg er syk, slått i bakken.

Mer enn det: at jeg nekter å late som om jeg ikke er det.

Mer enn det: at jeg har forstått med kroppen min og med sjelen at jeg er helt ubeskyttet. At jeg kommer til å dø. At det er helt sikkert. Jeg trengte å bære på kroppen det ordet som jeg nå vet gjelder meg.

Og enda mer enn det: en trass som handler om å kreve å få være alle fasettene av meg selv samtidig, tror jeg. At jeg vil bli møtt som den «friske» og levende, glade eller sure, profesjonelle og lekende. Og at jeg prøver å si høyt at det ikke utelukker hverandre: den desperat gråtende lidende sørgende ødelagte kroppen og sjelen er også meg. Den dansende svette glade, den som synger med ru stemme og power, den som styrer et møte med konstruktive løsninger og kunnskap, den som sover som et barn på stranden eller stryker varsomt med hånden.

Inni meg eksisterer de.

Det finnes ingen beskyttelse, bare lev.