Category Archives: Mot

Moon

Standard

Home, what is it?

Walking, the moon over the town and river, dark winter evening.

Walking and sensing: I am going to the place I live now. It doesn’t feel that way. But I know the street now, the ground, the river.

Embracing all feelings that show up, or trying to. To be a container for what I really feel, all of it. For who I am. To allow them, to just hold them in me and not run away into distractions and addictions. Allow me, with all the parts which I judge and push away: no more.

Not demanding of myself that I should feel different, feel anything particular.

Trying to allow a small feeling of hope, but not pushing myself. Because I understand the part of me which is too tired and too experienced to be able to endure hope at the moment. Not feeling anti-hope, either (in case any positivity-terrorists should latch onto). Just being empty, or perhaps so filled with preparation for what is coming; going into that deep dark place where I have been before too many times.

We talk about surgery so mechanistically. Like I am a box to be opened, fiddled around in, closed. Neat.

The breath which is so slow and has to be forced by the nurses (and this time, in a foreign language, another country) for hours after I return from the state closer to lifeless than to life which is anesthesia. The disorientation. The memories of searing pain which are in the body only, because the mind was numbed.
The healing that takes a long long time, if healing is “return to normal”, which I have never done again after each surgery. Just to a level of functioning and health and life force in movement. The opposite in that post-op time; unmovable. Trapped inside my body, woozy with drugs, floating in the intensity: pain. All-encompassing.

The changes in my skin, muscle, shape: the colours and contours. Blue black green skin, puckered by thread, swollen from inside – or hollowed out. Numbness, scar tissue, redness.

This is where I am going, again, and I observe my systems slowly submerging in the state where apparently I gather my force. I am more silent, turned inward. More tired already, preparing for being immobile?

Home. There is no home now and I won’t force myself to feel that there is. My home is gone (for me – it exists without me), there is no childhood home. I live somewhere (I keep telling myself), but it doesn’t feel like I do. I had to move so I did. I know home is somewhere else, unknown now, or perhaps nowhere geographical?

I am nobody’s now. Love is gone and I am an I, not a we. I walk alone, do alone, think and cook and exist alone, so different from what I thought would be. It was there, so vibrating, and it is gone. I am nobody’s beloved but my own – I thought I was.

I won’t demand of myself any particular emotion or reaction. Allowing everything; the last few years of tantra studies giving me words, rituals and practices for my instinctive core of this spaciousness from way back. The way my senses are a language of their own, a world in itself.
The pull of nature and of unmaskedness, of movements coming from inside instead of mimicking a technique. This pull always was there but now I have words for it, and ancient traditions framing it. I am now qualified to give to others treatments in this frame, and to receive them myself. I have found the desire to be authentically myself, and the tiredness stopping me from being much else, more and more.

Still I observe myself in old habits: so afraid of rejection I am in glimpses automatically pleasing, easygoing, simple, light. But now I see and give a loving pat to that part of myself (after initial yelling at myself inside). I understand all the me-s of the years before. They are ok. I can experiment and play with new ways of being me: my identities are gone, anyway, not easily, but kicking and screaming. The silence and quiet now: what is being born? Which me is emerging?

Walking back to the living now-place, stopping to watch the moon, walking because soon that is not a thing I can do. Walk until I have tired feet, tired legs. Move myself along the ground and crunch ice and leaves.

Reklamer

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

God jul, ‘a

Standard

vintertrær

Gutten, kanskje 12? Mørk, pen, som Mariann sine gutter. Holder telefonen opp mot munnen: «jeg fikk ikke sagt det i stad, men god jul, ´a»

Han runder hjørnet av Arbiens gate klokken 11 en fredag rett før julaften. Lyseblå vinterhimmel, lett dis, biler, julesjokolade i vinduene, slaps på fortauet, slaps på de velkjente Ibsen-sitatene jeg nå forbinder med å komme hit, til akkurat denne døren, den ringeklokken, den buede trappen og den gamle snirklede heisen.

Et glimt av ren glede over gutten, vi krysser hverandre der jeg er på vei ut, ferdig for denne gangen. Kan kjenne gleden over ham, over trærne mot den disige himmelen. Grenmønsteret ligner på lunger, et mer intrikat nettverk enn vi er i stand til å skape med hendene men som er skapt i kroppen vår, helt av seg selv. Tenker på kniplinger jeg har sett, våre forsøk på å lage noe like finmasket og detaljperfekt.

Tenker på at enda en gang har jeg turt å stå i følelsene, holdt ut å kjenne ubehaget, strukket meg for å forstå, jobbet for en bedre fremtid.

Nei. For et bedre nå.

Ikke for en bedre meg, men for å være friere, tryggere.

Alt det jeg har oppnådd så langt; må huske på det når jeg blir frustrert over å grøte rundt i tankesirkler og snirkler.

Har tenkt i natt på at selvutvikling (et krøkkete begrep altså) er jo litt selvmotstridende på én måte; man strever for å forandre på seg selv – men strever mot det mål å klare å kjenne at man er bra nok akkurat som man er…..

Men. Å bearbeide demoner, spøkelser, drive ut det som ligger i stivnet frykt, er vel kanskje hakket forbi selvutvikling i strikt ukeblad-new age-betydningen. Og definitivt ikke sånn kose-stearinlys-og fine ord på skilt overalt-søtt. Det er mer frykt, svette, tårer, mot.

Og alt det strevet. Tenk at vi bruker så mye energi på de tankene. All den indre kampen, er jeg god nok, vil de le av meg, vil du forlate meg, går dere når dere oppdager hvordan jeg egentlig er.

Og så er alt vi har garanti for, uansett øyeblikk, hvor gjerne vi enn vil tro at vi har allverdens tid. Vi har jo det – også – men ikke med sikkerhet. Jeg har øyeblikket med gutten og telefonen, jeg har varmen fra klemmen jeg snart skal få og duften og kilingen av hennes hår, morgenlydene fra kattungen som er ekstatisk av glede over å se meg og dermed river ned alt i nærheten, pastellfargene på bygårdene i Dalsbergstien. Og lageret av all min historie, alle øyeblikks sansninger gjemt overalt i meg, som jeg henter frem når jeg setter pennen mot arket og skriver «Jeg husker….» og så venter spent på hva som kommer.

Klokken er 13 og allerede har hjernen prosessert kattunge og brødskive og mor-oppførsel og latte fra Pascal og lysegul morgenhimmel og dype dykk innover i sjelen og utover i kroppen. Artikkelen er sprenglest for å rekke korrektur før ny innsending, e-poster er behandlet, pust er sluppet ut. Hvor mange signaler er sendt rundt omkring oppi hjernen der? Det er fullstendig magisk. Dagen er bare halvgått.