Category Archives: reise

Moon

Standard

Home, what is it?

Walking, the moon over the town and river, dark winter evening.

Walking and sensing: I am going to the place I live now. It doesn’t feel that way. But I know the street now, the ground, the river.

Embracing all feelings that show up, or trying to. To be a container for what I really feel, all of it. For who I am. To allow them, to just hold them in me and not run away into distractions and addictions. Allow me, with all the parts which I judge and push away: no more.

Not demanding of myself that I should feel different, feel anything particular.

Trying to allow a small feeling of hope, but not pushing myself. Because I understand the part of me which is too tired and too experienced to be able to endure hope at the moment. Not feeling anti-hope, either (in case any positivity-terrorists should latch onto). Just being empty, or perhaps so filled with preparation for what is coming; going into that deep dark place where I have been before too many times.

We talk about surgery so mechanistically. Like I am a box to be opened, fiddled around in, closed. Neat.

The breath which is so slow and has to be forced by the nurses (and this time, in a foreign language, another country) for hours after I return from the state closer to lifeless than to life which is anesthesia. The disorientation. The memories of searing pain which are in the body only, because the mind was numbed.
The healing that takes a long long time, if healing is “return to normal”, which I have never done again after each surgery. Just to a level of functioning and health and life force in movement. The opposite in that post-op time; unmovable. Trapped inside my body, woozy with drugs, floating in the intensity: pain. All-encompassing.

The changes in my skin, muscle, shape: the colours and contours. Blue black green skin, puckered by thread, swollen from inside – or hollowed out. Numbness, scar tissue, redness.

This is where I am going, again, and I observe my systems slowly submerging in the state where apparently I gather my force. I am more silent, turned inward. More tired already, preparing for being immobile?

Home. There is no home now and I won’t force myself to feel that there is. My home is gone (for me – it exists without me), there is no childhood home. I live somewhere (I keep telling myself), but it doesn’t feel like I do. I had to move so I did. I know home is somewhere else, unknown now, or perhaps nowhere geographical?

I am nobody’s now. Love is gone and I am an I, not a we. I walk alone, do alone, think and cook and exist alone, so different from what I thought would be. It was there, so vibrating, and it is gone. I am nobody’s beloved but my own – I thought I was.

I won’t demand of myself any particular emotion or reaction. Allowing everything; the last few years of tantra studies giving me words, rituals and practices for my instinctive core of this spaciousness from way back. The way my senses are a language of their own, a world in itself.
The pull of nature and of unmaskedness, of movements coming from inside instead of mimicking a technique. This pull always was there but now I have words for it, and ancient traditions framing it. I am now qualified to give to others treatments in this frame, and to receive them myself. I have found the desire to be authentically myself, and the tiredness stopping me from being much else, more and more.

Still I observe myself in old habits: so afraid of rejection I am in glimpses automatically pleasing, easygoing, simple, light. But now I see and give a loving pat to that part of myself (after initial yelling at myself inside). I understand all the me-s of the years before. They are ok. I can experiment and play with new ways of being me: my identities are gone, anyway, not easily, but kicking and screaming. The silence and quiet now: what is being born? Which me is emerging?

Walking back to the living now-place, stopping to watch the moon, walking because soon that is not a thing I can do. Walk until I have tired feet, tired legs. Move myself along the ground and crunch ice and leaves.

Reklamer

On the road

Standard

keep reaching

Søndag morgen, alene, har vært oppe siden 5.30.

Prøver å komme meg etter to helvetesdøgn: et migreneanfall som ikke lot seg behandle, samtidig som vi har vært «on the road».
Jeg har hatt den vanlige migrenen på turen så klart, cirka annenhver dag, har klart å fungere noenlunde ved hjelp av medisiner. Endometriosesmertene også, selvsagt, har fulgt med på klokka og holdt smertestillende-tidene, pluss tatt ekstra fordi jeg har hatt mye mer vondt med all reisingen og aktiviteten. Blir heldigvis ikke trøtt av opioidene nå som jeg har tatt dem så lenge. «Bare» kvalm. Hetetoktene er jeg etter hvert «vant til». Har klart å huske de nye dråpene mot grønn stær til riktig tid og de andre dråpene sånn noenlunde.

Så dette er liksom meg.

Da jeg var tenåring dro jeg avgårde alene ut i verden. Tjente pengene mine på fysisk arbeid. Jeg har jobbet på hoteller som det jeg bor på nå, i London og i Norge.
Sitter visst og prøver visst å komme overens med alle tingene jeg ikke lenger kan (eller, jeg prøver å tenke, som jeg ikke kan NÅ). Og det er bare sykdommene, det er ikke meg. Men uansett hvor mye jeg stritter imot og prøver å være normal, så blir det her og nå rystende tydelig at jeg ikke kan like mye som normale mennesker. At smertene gjør meg for sliten, at det lange forløpet jeg har vært igjennom har lagt sliten-spor i meg som jeg ikke får kommet meg over ennå fordi jeg ikke er friskere (holdt på å skrive «aldri» istedenfor ennå, men jobber med å utrydde det i mitt språk om å bli friskere).

Våkne kl 6 på motellet, med en gang å vite at åh faen, jeg skulle ha tatt migrenemedisin før jeg la meg, var for trøtt til å forstå, for vant til å være småkvalm og ha hodepine. Klarer å gå og tisse, optimistisk skriver jeg en morgenmelding på FB til en venn, og så, BANG, faller hammeren. Krabber gråtende mot soverommet i mørket, hvor er sprøytene? Klynkingen min vekker den andre, han leter gjennom kofferten min mens jeg får lagt meg i sengen, kaldsvettende, puster langsomt for ikke å kaste opp, jeg hater det, men kvalmen er altoppslukende. Han fomler med sprøyten, jeg også, er redd for den fordi jeg vet; men klarer å få satt den i magen. Au. Svir som et helvete. Og så kommer bølgen av bivirkninger som er så sterke med sprøytene; enda mer kvalme. Nakken står i spenn som stivkrampe og hodepinen øker enda mer, hvis det er mulig. Puster, puster, kjemper mot frykten, har fått dratt et plagg som lå ved siden av sengen over øynene (skittent ett eller annet?), klarer ikke å bevege meg nok til å få teppet over kroppen. Etter ti minutter lindrer det og jeg sover en time.

Våkner. Klarer å gå bort til det fettete lille resepsjonsrommet og spise toast tross de intense smertene. Fascinerende opplevelse, dette erketypiske slitne motellet. Kult å se så mye forskjellig. Tar en migrenetablett, i tillegg til sprøyten.

Tilbake, begynner å pakke. Noen minutter, så faller hammeren igjen. Nei det er ikke mulig!! Tjue minutter til utsjekking. Skjønner at nå er det ingen nåde, rekker akkurat badet og kaster skjelvende og svettende opp, lenge. Kravler til sengen, klarer ikke stå, klarer ikke se, hvordan skal jeg komme meg til bilen, hvordan tåle turen?? Over tohundre kilometer til San Fransisco, hver bevegelse er tortur. Og denne turen hadde jeg gledet meg til, kysten, skulle gå på stranden, skulle se.

Han pakker for meg, jeg går med hånden for øynene, skjelvende, setter meg inn. Vi kjører, et kvarter, tjue minutter, hele kroppen min spent av smerte og kvalme, jeg har hodet under en genser og lener meg mot døren. Han kommer akkurat av veien og jeg får skjøvet opp døren og kaster opp igjen. Henger ut av bildøren, prøver å holde mitt lange hår unna. Kjenner brisen og duften fra sjøen, alle de andre turistene kjører forbi på highway 1. I baksetet min sønn, jeg håper han ikke ser, jeg hvisker «beklager», han sier «det går greit det mamma».

Jeg må klare litt til kjøring. Genseren, lener meg, klarer å døse en god stund tross humpene i veien, er vel utmattet nok. Går glipp av det storslåtte landskapet, kysten, cowboyland. Går glipp av samtaler med sønnen, med begge. Går glipp av å være en det er fint å være på ferie med. Er en svett, forpint, taus bylt som har smaken av oppkast i munnen og flokete hår og blodspor på magen etter sprøyten i morges.

Han finner en liten by å stoppe i, vi bjeffer til hverandre. En cafe. De går inn og kommer ut med noe mat, kaffe, en brus. Jeg sitter i solen med for mye tøy, orker ikke bevege meg, må la være å ha genser over øynene for folk tror jeg er gal.

Ser på maten. Tør jeg? Men har ikke holdt noe i meg på et døgn. Klarer munnfuller. Klarer slurker. Får litt energi, klarer å snike av meg tightsen under bordet, klarer å nyte de fremmede omgivelsene, at jeg er akkurat HER, får oppleve.

Vi går litt, kjøper is. Ser. Dyrebare minutter hvor jeg ER.

Klokka: shit. Bilen skal leveres i SF om få timer. Inn igjen, kjøre, genseren. Det blir veiarbeid, smerten og kvalmen øker men vi kan ikke stoppe, han sier «du må klare deg med posen denne gangen», jeg er helt med på det men klynker meg gjennom kvalmeanfallet med plastposen foran ansiktet, det er grusomt.
Stress, kjører feil, jeg kan jo ikke se på kartet (kan ikke se), jeg er bare en belastning, vi kommer til hotellet og jeg bare må; lemper bagasje og alle tingene som er spredd rundt i bilen, gutten er stor og hjelper, jeg klarer å få sjekket oss inn, støvete og jeg stinker sikkert. Han skrenser avgårde med bilen og alt for dårlig tid, stakkar, må ordne alene. Opp tolv etasjer. Et kjølig rom, kjølig laken, får kastet inn enda en migrenetablett, gitt internett til gutten, faller om.

Sover en halvtime. Smertene like intense. Han kommer. De dusjer, gjør seg klare, jeg ligger med genseren over øynene. Innser at planene må skrinlegges for meg. De drar ut senere; jeg er nå så dårlig at jeg ikke kan se. Englehjelp: han bestiller te og toast til rommet: en luksus jeg aldri har prøvd før (men prøver å tenke at andre bruker mye mer på alkohol når de er på ferie, der har jeg jo null utgifter…). Gutten får to dollarsedler og klarer å ta imot og gi tips, jeg skammer meg over å ligge der med hodet under genseren. Gutten, store snille, ordner te, spør nøye: hvor mange dråper sitron? Fire sier jeg fra under der. Han setter brettet hos meg og smører syltetøy på en toast. Skjelvende dukker jeg frem, det går! Men gardinene må dekke den fantastiske utsikten. Sitter i stillheten og klarer på en halvtimes tid å tygge i meg en toast og en kopp te. Får en sms fra dem, de har spist, koser seg.

De kommer senere hjem og jeg sover, halvsover i smertene, tør ikke ta mer anfallsmedisin eller sovemedisin. Til 5.30.
De går ut for å prøve å få alcatraz-billetter. Vi har innsett at jeg kan jo ikke bli med.
Men jeg klarer å sette meg opp. Klarer å spise den kalde toasten fra i går. Klarer å gå på do.
Klarer nå, tre timer etter, å skrive dette, tross verkingen.

Klarer å se ned på gaten og være totalt overveldet av at JEG får oppleve dette; bo her (fikk rommet billig), kan se Bay Bridge og Golden Gate langt der borte. Jeg har fått oppleve kysten, den vakre ville.

Tenker, bearbeider. Kjenner frykten i kroppen, sporene. Så sterk smerte, selv om jeg er «vant til den» fordi det skjer hele tiden og fordi endometriosen er enda verre. Men man kan ikke bli vant til det. Det er naturstridig, det skal ikke være slik.

Avmakten: å vite at dette fortsetter. Dette skjer igjen, og ikke om lenge, men i morgen eller overmorgen, og igjen etter det, og igjen….

Kjenner at jeg må øve inn pusten igjen, nå er det korte stramme gisp, stramme kjever etter smertene. Strekker meg veldig forsiktig, å løfte armene utløser smertejag i hjernen.
Skal dusje. Skal prøve å drikke mye i dag. Skal gå forsiktig ut, rusle, oppleve så mye jeg kan i pausen. Se normal ut. Føle meg takknemlig for det jeg får oppleve.

Be om nåde. Snart. Jeg har så mye liv jeg skal leve.

Jeg dør ikke av disse sykdommene, men hvordan i helvete får man leve med dem?

Den sidste morgen

Standard

sidste morgen

Det er den sidste morgen og hun siger farvel, byen, med sit lys over tagene, med fuglen lige når solen kommer opp, med det blege lys ind gennem gardinerne idet jeg vågner efter alt for få timer, efter nok en stormnat i mig.

Alt det jeg ikke nåede, gå tur på Assistensen (har kun cyklet forbi de gule mure, og mærket mig selv smile bredt af drengen på skateboard der overhaler mig, har kun set på træernes mønstre gennem busvinduet).

Prøver at få tiden til at opføre sig anderledes, det er vist en pagt jeg hele tiden prøver at lave. Einstein og mig.

Prøver at bundfælde indtrykkene, møderne; på cafeer busser gader, at høre nogen sige mit navn på dansk. Pariserhjulet og brostenene og gaden hvor jeg blev båret hjem da jeg var nyfødt. Svanerne der vendte bunden i vejret i går aftes i Peblinge Sø, da jeg trampede iskold hjem i blæsten, efter den varme time med Nia. Hvordan de hvide kroppe i det mørke vand næsten var for særprægede til at være virkelige, og hvordan lysene fra husene på den anden side af søen er stille varme og smagen af en anden by, andre historier i mit liv.

Mindes hende som et andet sted her i Danmark bliver begravet i dag, minder om omsorg og måltider, hendes æbletræer (https://tigerdrage.wordpress.com/2012/06/29/child-in-a-tree-3/). Min venindes ansigt når hun i dag siger farvel til sin mor.
Timerne hos min moster og onkel i går, smagen af frokost ved deres bord, den samme lampe med heksen, den lampe jeg har spist under fra før jeg kan huske og de kender mig fra før jeg kan huske, de er så gamle nu og mit farvelknus er nødt til at være hurtigt for at jeg ikke skal græde.

At alting hvirvler hurtigt forbi, og øjeblikke kan leve i mig efter et halvt liv.

Der var så meget jeg ikke nåede. Og alle de uventede ting jeg ventede, skete.
Jeg kommer tilbage.

The last morning

Standard

 

The last morning yoga.  Child pose. Downward-facing dog. Warrior I and II. Eagle. Tree pose. Side bends. Waves crashing and the blinding sun and my own breath.

Coffee afterwards, with Karen and Lenka, we sit in the shade in the Italian place. Talk of childhood under communism, of war preparations, rehearsing bomb scares, fitting of gas masks.

She smokes slowly; pilot sunglasses cover her beautiful greenish eyes. She pulls out of her bag the dress a friend gave her; golden, Charleston-style.

Not her look; holds it up against me, as if we were already friends, she watches me intently, we agree that the color suits neither her nor me, I touch her golden arm.

Later, I leave them there, she is lazy, the final swim. Short white dress, flip-flops, bikini pants, the beach only a few steps away. The now familiar burn of hot sand, I strip off the dress, wade into the chilly green water. Exhale, submerge my shoulders, suddenly afloat, moving, pushing my hands through the water. Trying to store the sensation, the cliffs, the birds, the ocean.

Standing silently while the wind dries me off a little. Sensing the sand with the sole of each foot. The soul.

 

Markveien

Standard

 

Det er et eller annet med hvordan gaten, Markveien, forsvinner. Jeg står ved lyskrysset og venter på grønt, og måten Markveien foran meg blir bare husrekker som omfavner lys, vekker noe gammelt i meg, et tidligere liv, London, var det virkelig meg? Hvor ung må jeg ha vært, og hvordan kan minner være så uvirkelige dersom de virkelig er mine.

Noe med Markveien – bare lys

Den forsvinner ned, bare vinterlys og en skitten gråhet, ladet med liv, som bringer tilbake London. Første gang jeg smakte indisk takeaway, noe med verden, noe med hvem jeg var som jeg ikke vet om jeg er lenger, hva var det? En fylde inni meg av det som skulle komme? Eller bare av muligheten for at det kunne komme, av at jeg ikke trodde noe vondt skulle skje.

Men det kan jo ikke stemme, jeg var jo så redd? Nettene på Bislett hvor jeg våknet i redsel, vissheten om at jeg var et offer, skulle bli det igjen. Det var ikke frykt, det var visshet om at jeg ikke hadde beskyttelse, så det kom til å skje igjen, eller kanskje at det var noe med meg som gjorde at alle visste at de kunne gjøre hva de ville med meg.

Men når var London? Før Bislett? Måten tidene jeg lever og de personer jeg er, eksisterer nærmest parallelt, slik at jeg kan observeres, beskrives samtidig som modig og livredd, utforskende og krypende sammen i frykt. Så hvordan man skal kunne gi et bilde av hvem man ER? Egentlig er? Begge fasetter, alle fasettene, er sanne.

Bislett var egen leilighet, det var min røde herresykkel som brakte meg overalt, det var det første Kaffebrenneriet i Oslo rett utenfor, en søndag morgen. En latte kan tøyes lenge når man har dårlig råd.

Og London var mange ganger; besøk, bosted. Morgenene på vei til jobb, gående i gatene, alltid med min London A-Z i ryggsekken. Statuen av Peter Pan ved Serpentine. Orangeriet med den vakre, lukkede hagen ved siden av; jeg fikk visst råd til å drikke te der inne en eneste gang.

Døren til rommet på backpackerstedet på Earl’s Court, som ikke kunne lukkes ordentlig, lyset som alltid gikk på badet (hadde et stearinlys smeltet fast på kanten av badekaret). De skiftende beboere fra Australia, Sørafrika, Nederland; på lange reiser. Bare jeg ble lenger enn noen dager. Frokost før jobb, med radioen på, i fellesrommet ut mot gaten. Store sorte plastposer med rundstykker i. De dyrebare, korte samtalene til Norge, i en telefonboks på fortauet.

Noe med hvordan husene ser ut, eller står, i London, de der lave slitte rekkene, med alle mulige butikker, IT-hjelp, renseri, takeaway. Rød murstein.

Følelsen, en slags ren følelse av at noe var mulig, at noe ventet, alt ventet på meg. Skulle oppdages.

Oppdageren.

Du sier jeg er en eventyrer.

Ja

Når forsvant piratskipet mitt? Eller forresten, ikke pirat, det bildet er for enkelt, for banalt. En slags HMS Beagle – er det riktig? Eller ligger ikke bildet utenpå meg på den måten?

Hvordan møtte jeg byen første gang, var det i frykt, i spenning? Restaurantbesøk med faren min og hans venn, rødt skjørt – rød topp – jeg ble plutselig sett annerledes på. Kvinne. Og attraktiv. Eller farlig. Eller lokkende. Det stemte for meg å være ute på restaurant, ute mellom mennesker. Bestille mat, drikke drinker, le. Utforske. Mennesker.

Hva mer? Lyset over bygninger. Parker. Noe med hvordan menneskene, bilene, beveger seg der. Hva de er på vei til, barnehager, jobbintervjuer, bakeren, bekymring over hvorfor livet føles så stagnert, køen ved bussholdeplassen, moren i businessdrakt med barnetrille gjennom parken på skrå.

Hva var det jeg ville ut og finne? Spiller det noen rolle om man aldri har sett noe annet? Det er noe med Borneo, igjen. Jeg VET at Borneo fins, så det er nødvendig for meg å få kjenne det mot huden.  Det var nødvendig for meg å se Sydkorset, se måten trærne, de innfødte trærne på New Zealand, står i skogen.

Måten Grand Central Station ligger så underlig mellom skyskraperne. Følelsen av å kjøre buss gjennom Paris, Gare du Nord.

Oi, disse togstasjonene, hva betyr de?

Toget fra Poughkeepsie inn til Manhattan, eventyret. Landskapet, de små stasjonene. Hvem er de som bor der?

Hva er det jeg utforsker nå?

Noe mer innvendig. (Eller er det en rolle jeg inntar, nå, skrivende på en kafe? Er dét bare en jeg gjerne vil være, den følelsen av å være en del av verden?) Noe ytre i så fall?

 –  det er noe med det fotografiet av meg fra Norfolk Island, er det 1991, der jeg kommer av lettbåten etter en tur ut over korallrevet, hvit shorts, singlet, løst hår, glad ansikt. Noe med en form for naivitet, men ikke dumhet: en åpenhet for livet –

   (stemmen din: «Ditt vakre, glade, ansikt, vått»)

Det er ikke ytre. Det er som når jeg bøyer knærne på scenen og henter stemme.

Vingene mine; glitrende av stener henger de på vesken i en liten krok, er alltid med. Jeg stryker en finger langs den sterke vingeroten, kan kjenne berøringen langs skulderbladet mitt samtidig. Det glitrer nærmest hemmelighetsfullt i pyntestenene. Jeg tenker på Ellen som sendte meg vingene i posten, en gave ut av det blå. Som sa: Lotte uten filter.

En uendelig takknemlighet. En som tror på meg.

Hvor stor er jeg, innvendig?

 

Borneo

Standard

 

Alt det vi skulle ønske vi var

 

Jeg trodde det var banalt

Gråte av det gode

gjør ikke alle

Herregud så teit

Hvordan kan man beskrive

å være kuttet bort fra alt

som er til stede

 

Hvis jeg hadde visst

at jeg burde være glad for å være glad

skulle jeg vært glad mens jeg var det

Kan man være misunnelig

på enkelhet

Kan man være for mye

Kan man være løsrevet

Kan noen bli med meg inn

Kan

Jeg har jo skrevet det allerede,

Melankolien over epleblomster

jeg ser bare døden

 

Jeg vet at den fins

gleden

En gang var den en genser

jeg bare tok ut av skuffen

på vei mot frokost og nøkkelkort

Eller den var på plass allerede

ved siden av milten kanskje

 

Like plutselig var den umulig

Jeg har hørt om den

Som Borneo

med alle apene og blomstene

frodig og farlig

kannibaler

men hvordan skulle man liksom

komme seg dit

 

Jeg ser de andres feriebilder

Derfra

Hele tiden

Ser dem faktisk være der

Deres Borneo er på Torshov,

ved middagsbordet, på trikken

Og de har årskort

 

Jeg som alltid var en globetrotter

kan ikke lenger språket på billettautomaten

(husker Paris, toget, «Patientez» jeg lærte meg systemet! Jeg lærte meg det. Jeg har alltid dratt hvor jeg ville)

 

Nå – Borneo er rundt meg men jeg får ikke komme inn

Det eneste landet er det som

truer med å vokse seg ut

gjennom meg, så stort er det

 

Sorglandet, den nakne redselen

 

Landskapet er mørke trestammer

Uten liv, uten håp

 

Jeg kan ikke vise deg det

 

En bryter i meg er innstilt feil

Hvem flikket den over

Og var det mens jeg sov

 

Jeg så alltid lys, så rødt

Men Borneo er for langt vekk

 

Tingene jeg ikke bruker

Standard

I blant blir jeg fortvilet over hvor lite hjemmet mitt ser ut sånn som slike «skal» se ut. Hvor mange saker det er, over alt. Men….

Tingene jeg ikke bruker

Tingene jeg ikke bruker
holder fast i
håpet om hvem jeg også kunne vært

taekwondodrakt
lange sorte silkehansker
lærebok i psykologi
akvarellpensler

Tross drømmer om et enklere liv
uten rotefengselet, kaostornadoen
Har vi våre esker med gamle drømmer
Klesplagg med lite brukte personer
Ennå uprøvde Lotter
Drømte fremtider der frykt og skyhet er parkert

Tro på store endringer der boksenes innhold skal brukes i all sin prakt
Tro på mulighet for å åpne fortiden igjen
og gjøre den riktigere
Gjennom de uskarpe bildene,
de pent foldede plagg som er underlig ukjente
Mens neste morgen likevel blir den samme buksa
fra stolen ved senga

Og kottet, loftet, mumler
uhørt om mulighetene
Notatbunker og fiskeutstyr
Stiletthæler og verdenskart
rører litt urolig på seg
Og venter litt til

Bøkene er fornøyde
Alle sidene har blitt snudd

Så enkle ting som trengs i dag
Varmt skjerf
Tynn kjole
Det riktige treet
Stor nok horisont
Sjø, kaffe
Hud

Tingene jeg ikke bruker
Beholder den jeg også var
Beholder den jeg ennå tror jeg kan være
Trenger alle paljettene, fjellstøvlene, backpackersekken
14-åringens smertefulle dagbøker
Musikkteipene så fulle av ønsker

Noe bærer fortiden
Sparkebukse i størrelse 60 cm
Foto av 16-åring i gresk hav, tatt av venninne med mopedlappen (for en tur vi hadde!)

Noe åpner fremtiden
gjett om jeg skal ha på meg DEN kjolen der
Ut på dans en mørk natt

Rydde? Nei.
Her er et liv.