Category Archives: vinn eller forsvinn

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

Reklamer

Tråd

Standard
Tråd

Vanlig morgen. Lett tåke, dis, solen blir et lysere, vondere (anfall dag 3) område i den gråaktige himmelen. Tynt grønnskjær på jordet, vintergrøde, vinterhåp. Skjæreskvatring bak huset. Rennende fukt på biltak. Dråper på gelender. Kalde planker under føttene. Jeg ser, ser: ferieblikket, det nysgjerrige. Fuktige bringebærblader. Rød låve i senkningen. Stille trær.

Spindelvevet som flyter, eller henger, i ingenting. Bærer, jeg ser at det bærer.

Gresset blir sølvaktig av vann. Fargen på tåken mot taket minner om hav. Varme rundstykker lindrer mine pille-numne iskalde hender.

Stranden. Noen timers stabling på bena og jeg klarer å kjøre ut. Kaffe, vasse, tangduft, sover en stund da jeg klarer å tenke nakken lang, klarer puste gjennom de vonde stedene i bekken og mage, og nytelsen ved å sove på stranden er utsøkt, mmm. Sove uten tid, sove med bris som leker over huden og bølgelyd.

Kjører da parkeringen er slutt og jeg egentlig er kald, men stopper på impuls ved barnehagen, smekker igjen bilen og bare går inn i skogen med nøkkelen i hånden, uten klokke, telefon, noe. Ny skog. Et nytt sted, ny-heten lindrer meg og alle minner som henger overalt rundt meg etter hvert, drar i meg.

Løvsal.

Lar meg selv kjenne etter, istedenfor bare å tenke tankene endeløst i ring: hvor sitter raseriet i kroppen? Bruker nå automatisk verktøyene jeg har observert på Dixi. Hvor sitter raseriet? Nakken, solar plexus. Kjenner at det faktisk er plass til andre ting samtidig, til de enkle følelsene: grønnfarge, lysspill. At NÅ er plutselig raseriet mulig å tillate meg å kjenne, og at det brenner iskaldt etter månedene der det har spist meg opp i ufrivillig innestengt frykt og forlatthet.

Glir gjennom gjerdet, tiltrukket av lys over skogbunnen. Først et miniputtland foran føttene mine; noen rare planter lager små store «trær» på bakken. Smurfeland. Hvilke minivesener bor der? Fantastisk. Jeg ser dem ikke.

Noen steg til, jeg ser og lytter, og der: en tråd glitrende sterk fra stamme til stamme. Flere, og på kryss og tvers i søvnige lysstriper lever insektene livene svevende over. Noen av dem kaster seg ut i livet i en tråd som kommer ut av kroppen, uten å kjenne målet.

Jeg tar to steg tilbake og strengen er usynlig.

Kjenner igjen følelsen. Alle de morgenene hvor jeg ikke kjenner hvordan jeg skal få det til i dag for ikke å snakke om resten av livet. Living just to keep from dying. Jepp, skjønner hva du synger om, Dana.

Morgener hvor jeg kan «se» tråden er bedre, selv om jeg heller ikke da vet hva den er laget av. Magisk kommet ut av dyret som har krøpet, hoppet, løpt videre. Begynner å tenke på astrocytter av en eller annen grunn. Har de åtte ben (armer)? Har edderkoppen? Eller er det seks? Husker alle timene over mikroskopet men detaljene er for lengst begravd der oppe. Stjerneceller. Hjernens støtteceller. Essensielle og med hemmeligheter. Leste i går at forskere har begynt å se hva som skjer med dem under et migreneanfall. «En tsunami av forandringer skyller over hjernebarken» sto det. Hvorfor? Hva er det som skaper katastrofen? Ser verdenshavene i hjernen min, husker hvordan Stillehavet tordnet mot kysten nedenfor Highway 1 og de store rovfuglene som fløt på vinden.

Spindeltrådene i morges, det myke lette nettet der på trappegelenderet henger fast i ett eller annet selv om dét er usynlig. I et smertefullt glimt lurer jeg på om du fortsatt holder meg med en slik tråd, selv om du akkurat nå gjør den usynlig. Eller var det bare ord for deg? Var den aldri der, jeg bare trodde jeg kjente den, sterk som silke?

Kjører. Kjenner hånden min klissete mot rattet, av pæren jeg spiste der i skyggen under de gamle trærne. Slikket bort noe men er veldig klissete. Og hva så? Klissete er bare en tilstand, en av dem vi blir kondisjonert til å se ned på.

Som de negative følelser jeg av enkelte skal oppdras til ikke å uttrykke (- dette pussig nok iblant fra folk som jobber med å få andre folk til å akseptere og uttrykke alle emosjoner – ) når de virkelig er store og handler om store ting (en forkjølelse er det generelt lov å klage MYE over men det gidder jeg ikke lenger). Slik en hund da skulle ignoreres ved uønsket adferd og belønnes ved tilfredsstillende oppførsel. Jeg tror forresten de har sluttet med det i moderne hundeoppdragelse? Slik skal jeg av enkelte velmenende og skråsikre oppdras til å ikke vise de ekle følelsene. Sorg, sinne, frykt, får taushet og irettesettelse. Får «likes» eller oppmuntringer fra oppdragerne for en «men det går bra»-setning eller et fint naturbilde (se jeg er positiv og flink som liker naturen). Nei. Jeg bare liker den. Jeg er et dyr.

Jeg er nok ikke så interessert i å være tilfredsstillende lenger. Kanskje det er en bivirkning?

Den dukker opp da bilen ruller over toppen av bakken nær huset: følelsen «denne dagen, med tjue grader og søvnig septembersol, den er god». DEN er kun mulig å føle etter at jeg har tillatt meg å kjenne på forlatthetens raseri som strammer hodebunnen og halsen, å kjenne smerten over smertene. Kun hele meg kan romme, og vise, og dele, all min kraft og sødme.

Ikke stykkevis og delt, pent og rent.

Sand mellom tærne. Hva så?
Klissete pærefingre. Hva så?
Vått hetetokt-ansikt, fuktig nakke, trillende dråper under klærne. Hva så?
Søvnløse netter. Hva så?
Det kommer magisk tråd ut et eller annet sted.

On the road

Standard

keep reaching

Søndag morgen, alene, har vært oppe siden 5.30.

Prøver å komme meg etter to helvetesdøgn: et migreneanfall som ikke lot seg behandle, samtidig som vi har vært «on the road».
Jeg har hatt den vanlige migrenen på turen så klart, cirka annenhver dag, har klart å fungere noenlunde ved hjelp av medisiner. Endometriosesmertene også, selvsagt, har fulgt med på klokka og holdt smertestillende-tidene, pluss tatt ekstra fordi jeg har hatt mye mer vondt med all reisingen og aktiviteten. Blir heldigvis ikke trøtt av opioidene nå som jeg har tatt dem så lenge. «Bare» kvalm. Hetetoktene er jeg etter hvert «vant til». Har klart å huske de nye dråpene mot grønn stær til riktig tid og de andre dråpene sånn noenlunde.

Så dette er liksom meg.

Da jeg var tenåring dro jeg avgårde alene ut i verden. Tjente pengene mine på fysisk arbeid. Jeg har jobbet på hoteller som det jeg bor på nå, i London og i Norge.
Sitter visst og prøver visst å komme overens med alle tingene jeg ikke lenger kan (eller, jeg prøver å tenke, som jeg ikke kan NÅ). Og det er bare sykdommene, det er ikke meg. Men uansett hvor mye jeg stritter imot og prøver å være normal, så blir det her og nå rystende tydelig at jeg ikke kan like mye som normale mennesker. At smertene gjør meg for sliten, at det lange forløpet jeg har vært igjennom har lagt sliten-spor i meg som jeg ikke får kommet meg over ennå fordi jeg ikke er friskere (holdt på å skrive «aldri» istedenfor ennå, men jobber med å utrydde det i mitt språk om å bli friskere).

Våkne kl 6 på motellet, med en gang å vite at åh faen, jeg skulle ha tatt migrenemedisin før jeg la meg, var for trøtt til å forstå, for vant til å være småkvalm og ha hodepine. Klarer å gå og tisse, optimistisk skriver jeg en morgenmelding på FB til en venn, og så, BANG, faller hammeren. Krabber gråtende mot soverommet i mørket, hvor er sprøytene? Klynkingen min vekker den andre, han leter gjennom kofferten min mens jeg får lagt meg i sengen, kaldsvettende, puster langsomt for ikke å kaste opp, jeg hater det, men kvalmen er altoppslukende. Han fomler med sprøyten, jeg også, er redd for den fordi jeg vet; men klarer å få satt den i magen. Au. Svir som et helvete. Og så kommer bølgen av bivirkninger som er så sterke med sprøytene; enda mer kvalme. Nakken står i spenn som stivkrampe og hodepinen øker enda mer, hvis det er mulig. Puster, puster, kjemper mot frykten, har fått dratt et plagg som lå ved siden av sengen over øynene (skittent ett eller annet?), klarer ikke å bevege meg nok til å få teppet over kroppen. Etter ti minutter lindrer det og jeg sover en time.

Våkner. Klarer å gå bort til det fettete lille resepsjonsrommet og spise toast tross de intense smertene. Fascinerende opplevelse, dette erketypiske slitne motellet. Kult å se så mye forskjellig. Tar en migrenetablett, i tillegg til sprøyten.

Tilbake, begynner å pakke. Noen minutter, så faller hammeren igjen. Nei det er ikke mulig!! Tjue minutter til utsjekking. Skjønner at nå er det ingen nåde, rekker akkurat badet og kaster skjelvende og svettende opp, lenge. Kravler til sengen, klarer ikke stå, klarer ikke se, hvordan skal jeg komme meg til bilen, hvordan tåle turen?? Over tohundre kilometer til San Fransisco, hver bevegelse er tortur. Og denne turen hadde jeg gledet meg til, kysten, skulle gå på stranden, skulle se.

Han pakker for meg, jeg går med hånden for øynene, skjelvende, setter meg inn. Vi kjører, et kvarter, tjue minutter, hele kroppen min spent av smerte og kvalme, jeg har hodet under en genser og lener meg mot døren. Han kommer akkurat av veien og jeg får skjøvet opp døren og kaster opp igjen. Henger ut av bildøren, prøver å holde mitt lange hår unna. Kjenner brisen og duften fra sjøen, alle de andre turistene kjører forbi på highway 1. I baksetet min sønn, jeg håper han ikke ser, jeg hvisker «beklager», han sier «det går greit det mamma».

Jeg må klare litt til kjøring. Genseren, lener meg, klarer å døse en god stund tross humpene i veien, er vel utmattet nok. Går glipp av det storslåtte landskapet, kysten, cowboyland. Går glipp av samtaler med sønnen, med begge. Går glipp av å være en det er fint å være på ferie med. Er en svett, forpint, taus bylt som har smaken av oppkast i munnen og flokete hår og blodspor på magen etter sprøyten i morges.

Han finner en liten by å stoppe i, vi bjeffer til hverandre. En cafe. De går inn og kommer ut med noe mat, kaffe, en brus. Jeg sitter i solen med for mye tøy, orker ikke bevege meg, må la være å ha genser over øynene for folk tror jeg er gal.

Ser på maten. Tør jeg? Men har ikke holdt noe i meg på et døgn. Klarer munnfuller. Klarer slurker. Får litt energi, klarer å snike av meg tightsen under bordet, klarer å nyte de fremmede omgivelsene, at jeg er akkurat HER, får oppleve.

Vi går litt, kjøper is. Ser. Dyrebare minutter hvor jeg ER.

Klokka: shit. Bilen skal leveres i SF om få timer. Inn igjen, kjøre, genseren. Det blir veiarbeid, smerten og kvalmen øker men vi kan ikke stoppe, han sier «du må klare deg med posen denne gangen», jeg er helt med på det men klynker meg gjennom kvalmeanfallet med plastposen foran ansiktet, det er grusomt.
Stress, kjører feil, jeg kan jo ikke se på kartet (kan ikke se), jeg er bare en belastning, vi kommer til hotellet og jeg bare må; lemper bagasje og alle tingene som er spredd rundt i bilen, gutten er stor og hjelper, jeg klarer å få sjekket oss inn, støvete og jeg stinker sikkert. Han skrenser avgårde med bilen og alt for dårlig tid, stakkar, må ordne alene. Opp tolv etasjer. Et kjølig rom, kjølig laken, får kastet inn enda en migrenetablett, gitt internett til gutten, faller om.

Sover en halvtime. Smertene like intense. Han kommer. De dusjer, gjør seg klare, jeg ligger med genseren over øynene. Innser at planene må skrinlegges for meg. De drar ut senere; jeg er nå så dårlig at jeg ikke kan se. Englehjelp: han bestiller te og toast til rommet: en luksus jeg aldri har prøvd før (men prøver å tenke at andre bruker mye mer på alkohol når de er på ferie, der har jeg jo null utgifter…). Gutten får to dollarsedler og klarer å ta imot og gi tips, jeg skammer meg over å ligge der med hodet under genseren. Gutten, store snille, ordner te, spør nøye: hvor mange dråper sitron? Fire sier jeg fra under der. Han setter brettet hos meg og smører syltetøy på en toast. Skjelvende dukker jeg frem, det går! Men gardinene må dekke den fantastiske utsikten. Sitter i stillheten og klarer på en halvtimes tid å tygge i meg en toast og en kopp te. Får en sms fra dem, de har spist, koser seg.

De kommer senere hjem og jeg sover, halvsover i smertene, tør ikke ta mer anfallsmedisin eller sovemedisin. Til 5.30.
De går ut for å prøve å få alcatraz-billetter. Vi har innsett at jeg kan jo ikke bli med.
Men jeg klarer å sette meg opp. Klarer å spise den kalde toasten fra i går. Klarer å gå på do.
Klarer nå, tre timer etter, å skrive dette, tross verkingen.

Klarer å se ned på gaten og være totalt overveldet av at JEG får oppleve dette; bo her (fikk rommet billig), kan se Bay Bridge og Golden Gate langt der borte. Jeg har fått oppleve kysten, den vakre ville.

Tenker, bearbeider. Kjenner frykten i kroppen, sporene. Så sterk smerte, selv om jeg er «vant til den» fordi det skjer hele tiden og fordi endometriosen er enda verre. Men man kan ikke bli vant til det. Det er naturstridig, det skal ikke være slik.

Avmakten: å vite at dette fortsetter. Dette skjer igjen, og ikke om lenge, men i morgen eller overmorgen, og igjen etter det, og igjen….

Kjenner at jeg må øve inn pusten igjen, nå er det korte stramme gisp, stramme kjever etter smertene. Strekker meg veldig forsiktig, å løfte armene utløser smertejag i hjernen.
Skal dusje. Skal prøve å drikke mye i dag. Skal gå forsiktig ut, rusle, oppleve så mye jeg kan i pausen. Se normal ut. Føle meg takknemlig for det jeg får oppleve.

Be om nåde. Snart. Jeg har så mye liv jeg skal leve.

Jeg dør ikke av disse sykdommene, men hvordan i helvete får man leve med dem?

Men in Black 4

Standard

Flashende lysglimt, og helt riktig, jeg husker knapt hva jeg heter, langt mindre om jeg har sett et romskip, etter en fire-fem ganger med dét, fyrt av en centimeter fra mitt vidåpne øye. Som er virkelig vidåpent; dryppet med dobbel dose av de pupill-utvidende. Etter utrolig sviende bedøvelsesdråper og fargedråper. Øynene er klisne og hovne og i speilet (hvis jeg hadde orket å se, med så åpne pupiller) er øynene helt svarte; det blå i min iris er utvisket av gigantiske sorte hull rett inn.

Øyelegen, alien nr 2, ikke Will Smith, mumler, «ser du rett på det grønne krysset?». Ja for pokker, det har jeg gjort i en halvtime, og ikke blunket heller, bli ferdig da! Og så over i den andre maskinen igjen, flakkende rødt lys her og jeg kjenner migrenene stiller seg i kø, overstadige av begeistring over artilleriet av overstimulering som de to øyelegene fyrer av inn i min forsvarsløse filterløse hjerne. De sender meg fra rom til rom, snublende (jeg ser ikke og enhver antydning av lys gjør ekstremt vondt) og pirker og lyser med stadig nye ting. Det er fullt mulig at jeg faktisk har blitt kidnappet av aliens og blir eksperimentert med, særlig siden de begge mumler på gebrokkent norsk, ikke svarer på spørsmålene mine om hva som foregår, eventuelt svarer de på noe annet enn det jeg sier.

Til slutt sier hun, alien nr 1, «glasslegemet i høyre øye har løsnet. Du må følge med på synsfeltet ditt, slik (viser øvelse veldig raskt), og hvis det blir svart må du til sykehus med en gang».
Eeeehhh… what?

Og så «Jeg setter deg på dråper mot grønn stær». What ???
Jeg spør, hvor lenge da? «Resten av livet. Dråpene er ubehagelige første uken, verre andre, kanskje bedre tredje, du må bare gjøre det og venne deg til at øynene blir såre og tørre. Du er jo ung og vi må prøve å beholde synet ditt».
Famler, spør «hva kommer det av? Kan det kureres? Eeeehh… alien, hva er det du sier?»

Alien 1 ser på klokka og sier «jeg gir deg dråper for ett år, kom om tre uker for kontroll». Alien 2 ser jeg ikke noe mer, etter flere runder i hans rare maskiner med flashy lights og hukommelsesutvisking sa han bare «sett deg på venterommet. Så du på det grønne krysset?»

Jeg prøver å finne skranken (ser fortsatt ikke og lyset hamrer på hjernecellene gjennom mine vidåpne pupiller) for å bestille time. Sykesøsteren er fullstendig likeglad med at jeg står der, men etter en stund får jeg en time som jeg prøver å skrive i boken, men jeg ser ikke sidene (den kjente formen av den i vesken mot fingrene mine, jeg får halt den opp). Skriver noe på en side, tror jeg.

Kommer ned i bilen, vet ikke hvordan, bare at det er ekstremt vondt, jeg holder hånden over øynene og stuper inn i den glovarme bilen, drar en genser som ligger der over ansiktet. Må ha vinduene åpne for det er så varmt og jeg har jo hetetokter (fortsatt, hele tiden, etter den påtvungne overgangsalderen begynt for to år siden, sprøytene jeg fikk som oppvarming til operasjon nr fem for endo’en, og som startet de første jævlige synsforstyrrelsene, crazy eyes). Men det står en russisk dame, enda en alien? utenfor vinduet og snakker kjempehøyt, jeg føler meg så uendelig sårbar uten syn og med en genser over ansiktet og, oppdager jeg, med tårer som renner og jeg hører et hulk. Må bare lukke vinduene og sitte i solsteken, uten å se selvfølgelig finner jeg knappen. Kommer ikke herfra, hvordan kjøre uten å se? Venter, gråter, prøver å forstå, ønsker å våkne fra denne drømmen. Langsomt, langsomt lirker jeg ansiktet frem, åpner øynene inni håndflatene først, au au au. Svarte digre øyne. Venter igjen. Desperat, etter en time, svetten ruller ned over kroppen og jeg er ydmyket og ubekvem og alene og sitter på en jævla parkeringsplass på Skårer i solsteken og jeg skulle jo jobbet videre med foredraget akkurat nå, hva skal jeg gjøre? Famler i gensermørket frem de ødelagte solbrillene i hanskerommet. Langsomt frem med ansiktet igjen, håper intenst at ikke solen blinker i noe: girspaken, et speil, – dette er som vanlig hverdag med crazy eyes bare 100 ganger forsterket. Finner en gummistrikk og får med lukkede øyne surret solbrillene fast i brillene (kan ikke bruke linser lenger pga crazy eyes). OK. Åpne. Lyset gjør sykt vondt. Jeg ser, en del. Ikke så mye på høyre, der glasslegemet har ramla ut eller gitt opp ånden eller hva det var. Der er det nå hele tiden uklart og hjernen min har blitt koko av det gjennom de tre ukene det har vart. (alien 1: «det behandles ikke, du venner deg litt til det, husk å sjekk synsfeltet»).

Øynene gjør vondt som om aliensene har trykket på dem. Hva vet jeg. Revers. Kjører langsomt, med skeive solbriller, høyre øye lukket, og et hvitglødende raseri kvernende gjennom hele kroppen. Nåde den som kommer i veien for meg nå. Må bare vekk. Fra de gebrokne stemmene som flasher lys i hjernen min og sier at øynene mine holder på å ramle ut eller eksplodere eller faktisk begge deler. Skal katten trenes til førerkatt, nå da? (tenker på den bekjente som nylig sa at jeg kunne jo bare gå på to sultekurer samtidig, siden jeg syntes det var leit at siste pilleforsøk mot en av de andre sykdommene medførte mange raske kilo på ukledelige steder, og en kjip depresjon. Jeg får vel høre at jeg bare kan få meg førerhund – slik som utsagnet om at jeg bare kunne spise kalk, da jeg fikk vite om den nedsatte benmassen grunnet helvetessprøytene. Ja da. Kan jo det. Kan jo bare ta meg sammen. Ta meg en valium, ta meg et stev, men ikke noe mat).

Huset, finner nøkkelen, snubler til et sted jeg kan ligge, finner en ullgenser som heldigvis ligger der, får dratt den over ansiktet.
Og jeg som er så redd for mørket. Jeg som er så redd for ikke å kunne se det som eventuelt nærmer seg.
Hva nå?

I dusjen, det er dagen etter, gjøk og sisik, trost og stær. Kommer nå.

Jeg begynner å ransake meg selv. Er det noe spesielt med meg, en lukt, som bare dén kjenner – døden, eller ondskapen, eller rettere sagt likegyldigheten – den som ikke bryr seg om liv og min sprøe lille svimle livsglede uten store armbevegelser og sirkelsag på albuene, uten den kjempestore selvfølelsen som får den til å sprette frem på scenen, skyfle de andre unna.
Er jeg merket, slik som grisene med fargespray på ryggen, gikk blant de andre oppfetningsgrisene, merket for neste gang slaktebilen kom?

Merket, slik at det ene etter det andre bryter sammen, bryter meg ned.

Jeg ser på føttene mine, knærne, klærne. Er det noe jeg gjør eller ikke har gjort? Feil farger på klærne eller på veggene. For lite ambisiøs, for hardtarbeidende på feil ting, for lite fantasifull, for lite handlekraftig eller modig, sitter feil på stolen, sover på feil side av sengen, spiser hvete eller drikker melk,

oseaner av mulige feil på meg og de må være grunnen. Til nok en dom, nok en kjølig diagnose, nok en resept, nok en liste med tegn på forverring som jeg må holde øye med for ellers kan jeg miste synet eller noe annet, «jeg kan ikke operere deg for endo’en igjen før du er invalid av smerte, det sitter for vanskelig til». «Prøv disse pillene i noen måneder mot migrenen, blir bivirkningene for ille må du jo slutte». «Hvis flere av de kulene må fjernes kan vi like gjerne fjerne begge brystene istedenfor at jeg hakker deg i fillebiter flere ganger».

Nok en beskjed om at det blir ubehagelig men du må lære deg å leve med det. Du venner deg til det.
Jeg å finne noe. Noe som endrer meg. Noe som kan fjerne merket, om ikke annet, fra tankene mine.

Lager te og et glass vann. Tar noen beslutninger: avlyser foredrag i morgen (får ikke skrevet det for jeg ser knapt PC’en), selv om jeg vet at det vil på et senere tidspunkt snike seg inn tanker om at jeg ikke er god nok, er feig, svak, ikke burde ha denne jobben, etc etc.

Skriver ferdig utkast til det brevet jeg har vegret meg for å skrive. Sender det til de andre.

Jeg går ut litt, barbent, med bare et skjørt på meg. Sitter på kanten av solsengen og smører ansiktskrem varsomt rundt mine ømme lukkede øyne. Rister det våte håret, grer olje i det med fingrene, kjenner sollyset mot anklene. Bøyd hode og jeg ser de tynne skalpellarrene på brystene, fra biopsier. De større operasjonsarrene. Vi er gamle venner, vi, sier jeg til brystene. Varme og myke er de ennå.

Skriver en epost, kan jeg komme på magedans i dag hvis jeg klarer?
Prøver, prøver, fortsetter å prøve. Tror jeg. Litt til. Tror jeg.

Stillingen min der, bredbent, minner meg om TRE-læreren. Bevegelsesterapeut. En fisk spretter med halen i meg. Det kunne jeg jobbe som, med min mye ødelagte hjerne og kropp. Tenk å få jobbe som det. Er dette slik en drøm, et ønske, føles?

Apotek igjen i morgen, da. Er på fornavn med ham som jobber der. Hans førstefødte blir vel oppkalt etter meg. Tilbringer mer tid der med å hente ut stadig nye medisiner som skrives ut av en rådløs spesialist/alien nr tre eller fire, enn jeg gjør på et vettugt sted som, jeg vet ikke, kontoret, stuen, badet, havet.

Øynene begynner å kunne se. Jeg setter på DVD, trommene er velkjente, dansen begynner, jeg beveger armene, bena, puster, kjenner at jeg svetter etter hvert, kjenner at jeg lever, kjenner at det gjør vondt. Redde meg selv.

Neste kveld. Tar dråpene for første gang. Ja, de svir. Resten av livet. Sjekker synsfeltet. Det er der.
Dråpene gir økt lysfølsomhet (DET trengte jeg) og hodepine (det også).

Jeg vurderer. Slalombriller? Motorsykkelhjelm med mørkt visir? Darth Vader sin hjelm? Hva vil kle meg?

Faller

Standard

Blå, blå
med tynne skyer på
sol over hjørnet
Var det der jeg falt?

Jeg kan se meg selv fallende
fortsatt

Øynene mine følger likevel fuglene
som om jeg nekter å tro på tyngdekraften

Sitter ved vinduet alltid
i håp om at du skal se meg
finne meg

Faller man oppover eller nedover
når alt annet blir borte
og hvordan er det forskjellig

fra å fly
fra å dykke
fra å rulle i gresset
fra alt det som ikke er noe ordentlig
Men som plutselig er alt man har
når vekkerklokken er borte
matpakken
misnøyen med rushtrafikken
og lønnen

Når man ikke støter imot noe
eller noen
mens man tumler avgårde
fastfrosset

Blunker
og hun er borte
sover
og alle er borte
også jeg

Så der går jeg rundt
i noen gater
ser vinduer, handleposer
barnevogner
bussholdeplasser etter arbeidstid

Men de ser meg ikke lenger
jeg faller langsomt
utover og utover

Det blir stillere
bare lyseblått
selv fuglen lar seg ikke merke med noe

Jeg lener meg inn i vinden

det eneste som merker meg

Helena

Standard

 

Hennes sinte ansikt på TV, «jeg vil ikke snakke om det, du kan ikke hjelpe meg, gå vekk» (vi ser på TV-serien, hun er syk) – før ansiktet hennes brister i frykt, i smerte over sykdommen, jeg går bort og lager kaffe, men tårene bare kommer likevel.

Du sier «jeg tenkte på deg da jeg så det, sånn må det være for deg». Og jeg kjenner det plutselig, du ser meg, helt inn, i glimt?

Og jeg kjenner det; hvor mye jeg hele tiden skjuler, hvordan man kan venne seg til å være fortvilet, hvordan ansiktet skjuler det fra dere, inntil hennes ansikt, Helena Bergströms sterke, vakre trekk, plutselig speiler min kamuflerte, uønskede sorg og lidelse, og jeg ikke klarer å holde det tilbake.

Hvorfor må dagene være en kamp for å klare å la være å legge meg på et mørkt rom, nettene på leting etter hvile? En langsom kamp å spise; kvalmen har så mye power. Pillene og sprøytene utøver sin kjemi og endrer noe i meg for en stund, smerten blir bærbar. Men meg, det er jeg ikke, i den kjemien. En dempet, verkende, sliten kopi, der sansene er forpint hyperfølsomme og overvelder meg, men samtidig numne av medisinen. Blodflekker på klærne, ser jeg etterpå; de sprøytene gjør så vondt å sette, hvorfor må de svi sånn?

Den klemmen, hånden din som stryker fingeren min og sier «du er kald» – gleden (takknemlighet?) står skjelvende rett ved fortvilelsen, de er søstre.

Timene i akuttrommet med fallende blodtrykk, grenseløs smerte, hjelp meg, hjelp meg. Alle gangene med blåsvarte sår etter skalpellene og saksene. Lukten av brent vev under våkne operasjoner. Årene med å gå langsomt i stykker inni kroppen.

Hvordan kan man venne seg til dette? Når vil kroppen slippe minnene? Hvordan er det mulig at jeg skjuler det så godt at jeg selv ikke lenger forstår hvorfor jeg ikke får sove, så godt at dere faktisk ikke ser det?

Dén smerten er iblant den største.

Jeg ser henne dø i neste episode. Men det er ikke det som knekker forsvaret mitt. Det er hvordan kroppen hennes uttrykker smerten i timene før, som svarer på det min egen kropp bærer på; for alltid, virker det som. Dét ansiktsuttrykket, den måten som hendene hennes famler over brystet og magen, det er mine hender over min kropp, det fins ingen lyd for en slik smerte, den tar over alt man er og jeg skulle ønske jeg ikke visste dette.

 

Please turn away

Standard

 

Yours words take you so near

You see me

I turn rigid with fear

 

I’m so easy to leave

making you laugh

Inside of me, confusion and tears

 

Don’t look don’t see

Please turn away

From the real me

I know you will, eventually

 

I can only keep it up for so long

The loveable façade

So hard to be nice

So hard to make you stay

Please go now

while I can still pay the price

 

Showing my open face

look at me

Why the hell would anyone want to see

Such a statue of control

won’t show the shame

Do you, does anyone

know my name

 

Your lovely face is open to me

You see

I turn rigid with fear

Why would anyone choose me

Such a fool, such a silly little girl

 

Please turn away

From the real me

I know you will, eventually