Blå, blå
med tynne skyer på
sol over hjørnet
Var det der jeg falt?

Jeg kan se meg selv fallende
fortsatt

Øynene mine følger likevel fuglene
som om jeg nekter å tro på tyngdekraften

Sitter ved vinduet alltid
i håp om at du skal se meg
finne meg

Faller man oppover eller nedover
når alt annet blir borte
og hvordan er det forskjellig

fra å fly
fra å dykke
fra å rulle i gresset
fra alt det som ikke er noe ordentlig
Men som plutselig er alt man har
når vekkerklokken er borte
matpakken
misnøyen med rushtrafikken
og lønnen

Når man ikke støter imot noe
eller noen
mens man tumler avgårde
fastfrosset

Blunker
og hun er borte
sover
og alle er borte
også jeg

Så der går jeg rundt
i noen gater
ser vinduer, handleposer
barnevogner
bussholdeplasser etter arbeidstid

Men de ser meg ikke lenger
jeg faller langsomt
utover og utover

Det blir stillere
bare lyseblått
selv fuglen lar seg ikke merke med noe

Jeg lener meg inn i vinden

det eneste som merker meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s