Alt dette jeg gjør for å bli synlig

For å gjøre meg selv virkelig

Er det jeg som er Peter Pan-landet?

 

Og alle barna har glemt å tro på det

rundt om i verden er Tingeling glemt

 

Var jeg hun jenta som ikke visste at

jeg kunne tro på det

 

Så ble jeg voksen

vokste rundt det glemte stedet

glemte at det var usynlig, gjennomsiktig

men det glemte aldri

 

Vil så gjerne være uavhengig, meg selv nok

ikke lengte etter den kjærlige hånden

lete etter det blikket som liker å se på meg

 

Hvem ellers var det som syntes at jeg var gjennomsiktig?

Hvilken filosof var det forresten

det med at ingenting eksisterer

når ingen ser det?

Eller er det bare meg

 

Ikke rart jeg ikke er religiøs

jeg betviler min egen eksistens

Sånn sett hadde det vært lettere

å tro på Gud

gudinne

 

I hodet mitt, bilde av meg

overgitt i en sang

ser så skrøpelig ut (- hvorfor?)

 

Men vet at det beste øyeblikket

er når jeg griper mikrofonen

Alt jeg ser da, er hånden min, rundt den

min grådige hånd

(der liker jeg hvordan den ser ut, som når den griper deg)

 

– jo, for tenk om de bare skrudde av lyset

tok jakkene sine og tenkte på kveldsmat

Og jeg, linedanseren, oppe under det

mørke takhvelvet

står og svaier

må finne veien ned alene, i mørke

det kan gå alt, alt for fort

 

Når jeg sier «skal vi ta en kaffe»

svaier lina litt under meg

 

Når jeg strekker hånden ut for

å kjærtegne deg

blir linen til så tynn tråd

 

når du tenker på kveldsmat

husker jeg at jeg jo er helt gjennomsiktig

ikke rart det er så vanskelig å tro på meg

 

Det beste er når jeg åpner munnen og så er jeg jo der

Den lyden, det er jo meg, og jeg var ikke borte

Den lyden har farge

Striper

Stripehjerte

Smaragdhjerte

Sølvøyne

Blå føtter, havet sine, fortsatt, for den mistede halen

– og jeg fikk jo en annen hale, en erstatning!

 

Nei – Lotte –

Du har tatt den, laget den, smidd den

Av det du ble budt

Av det du fant

innenfor det glemte

langsomt samlet det

 

Jentungen som alltid satt på huk

og utforsket verden

Der; en liten gulltråd

Mistet fra en prinsesses jakke

Der; dyrepels

dyrene du lærte å stryke, trøste, bli trøstet av

 

Dér; styrke

til å fortsette

 

En tyngde

Snøleoparden jeg så på TV

hun rørte meg så ubegripelig sterkt

i fjellsiden, i tett snødrev

hun jager, mister byttet

ungen venter i hulen

 

alene, begge

 

Jeg kjenner hvor sliten hun er

Den tunge, tette halen

Til slutt er hun på vei hjem

snøen laver ned, hun klarer

nesten ikke å bære

og det siste stykket opp er så bratt

 

Og jeg vet så godt

Og ungen venter, hun må

Vet så godt

Jeg måtte krabbe for uansett

hva hodet sa

klarte ikke kroppen å reise seg

Jeg krabber inn på barnerommet

for å synge natta

Krabber opp trappa for å legge meg

Krabbet gjennom stua

 

Jeg er på knærne

Har man vært på alle fire lenge nok

blir det bare en annen måte å bevege seg på

jeg kommer aldri til å slutte

på en god dag danser jeg

barfot, på tærne

hoftene ler

tyngden er der, den som krabber

 

Det er greit

 

Linen er uansett borte for lengst

 

Vet dere hvordan det er?

Ikke tenk på kveldsmat

 

Barnet mitt ser meg krabbe

Elskeren min ser meg krabbe

Jeg gjemmer meg ikke

 

Og jeg ser den tjukke halen, dens

muntre flekker

I det hun når huleinngangen

med det siste hun har

 

Det er når jeg finner stemmen

et sted dypt innvendig

Og sier dette var meg, dette er meg

selv om linen nå blir helt borte

 

Fritt fall, fritt svev

 

image

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s