De rettferdige

Standard

image

 

Det gjør vondt å oppdage at jeg gjenkjenner ting i dette. At jeg har opplevd det, mange ganger. Jeg vil liksom ikke vite at jeg har opplevd det.

Både å bli pålagt av andre å ikke gjøre ditt eller datt fordi «da er det ikke rart du ikke blir frisk», «det får ikke du lov å gjøre, jeg kan kontakte nav» (det var en skikkelig højdare).

Og kjent knipetangen: istedenfor å rette alle krefter mot å overleve pluss bli bedre, må jeg forsvare/påpeke hvor syk jeg faktisk er, for å få nødvendig behandling/penger til å leve/forståelse (altså ‘lov å eksistere i samfunnet’).
Og jeg innser at jeg går med en skam i meg når jeg er ute i dagslys. Ute på dagtid! For jeg frykter «hvis hun er frisk nok til det!» sagt med selvrettferdig stemme. Av en eller annen som har privilegiene stående på rad og rekke.

Privilegiene av «normalitet» – selv om jeg vil ikke bruke det ordet, for det er ikke noe unormalt i sykdom.

Det er ikke noe unormalt i sykdom.

Sykdom og skader er en normal del av å være et biologisk vesen.

Og evnen, viljen, staheten til å innimellom skape lyse, sterke, levende øyeblikk og timer som gjør at jeg klarer å fortsette å leve videre i denne helvetes faenskapen, den evnen er da verdt en olympisk medalje eller no? Den er det ikke alle som har eller tar i bruk en gang.
Vet ikke helt hvordan jeg skal kunne formulere dette så det kunne nå inn i hodene og hjertene rundt omkring. Blir lei meg innvendig. Vil ikke måtte føle at noen rundt omkring mener at jeg skal skamme meg, når det jeg gjør er samme som det folk hyller når noen «kjemper mot kreften» f.eks. Det er nøyaktig det samme de gjør, som hylles for sin positivisme. Hver lille gåtur klappes frem. Fordi diagnosen kan være dødelig? Er det det?
Han der Bjarne-fyren skulle tilbrakt noen måneder som meg, lånt mitt liv og kropp, i sånn virtuell reality-brille kanskje. Men den pinefullt langsomme nedbrytningen av sjela, den lange køen av alle og alt du mister i forløpet av langvarig sykdom, og selve sansningen av smertene, grublingen og gruingen; det vil vel ikke kunne oppleves, slik.
Jeg blir helt sånn stille og lei meg innvendig av dette, jeg.

Her er bloggen jeg har lest; så godt skrevet og straight to the core:

Hvorfor møter vi folk som har kroniske smerter med ignoranse og stigmatisering?

 

 

 

Reklamer

Blir til

Standard

 

Hva er det som gjør at man blir så liten når noen behandler en dårlig?

At man begynner snikende å tro at man fortjener det, at man er lite verdt?

Altså virkelig dårlig. Ikke bare sånn som man kan bli irritert på en dårlig dag hvor man en liten stund syns at en person var kjip, en i kassa eller en bak rattet.

Når noen faktisk behandler en som om man er lite verdt. Ingenting verdt. Ikke verdt å ta den samtalen med, ikke verdt å bruke tid på, ikke verdt å være sammen med, være glad i.

Lyver for. Utnytter de fineste delene, de som er myke og skjønne og kjempestore i sin åpenhet.

Som blir brått små og teite og veike når noen utnytter dem. De blir latterlige da, når noen snur ryggen til og sier «jeg trodde du skjønte at jeg ikke brydde meg likevel»

Bare slutter å kontakte, bare slutter å svare, midt i det fine, midt i det myke og tette og nære.

 

 

Hele meg, inni meg, utenpå, huden, blikket, hendene, latteren, måten jeg koser noen

ikke verdt

 

hvorfor er det slik at det krymper meg, mitt eget blikk på meg?

er det spor som er gått opp for hardt, er det et naturgitt fenomen i en art som hører sammen med hverandre?

 

Jonas Gahr Støre ble sitert for å si: «vi blir til i møtet med andre»

Ja.

 

Når ansiktet ditt speiler min glede over å være sammen, da tror jeg på at du mener det, føler det, helt inn. Når du sier at det skal vare, da tror jeg på det, helt inn.

Når du blir borte uten forklaring. Sier at jeg mente det ikke likevel.

Da viser speilet meg plutselig hver dag at jeg ikke er verdifull for andre. Overhodet ikke. Det som var i speilet til deg, det var mykhet og kjærlighet og det mest sårbare i meg. Lot deg se, glede deg over, dét.

 

 

Når noen behandler en virkelig dårlig.

Vi blir til i møtet.

Blir til noe som ikke fortjener bedre.

 

 

Og maktesløs, helt uten innflytelse. Hvorfor er det så vanskelig å romme den følelsen? Bære den, som holder seg fast innvendig og fjerner gleden ved å gå på den stien her, med sol som drypper snø og en elv med trær og ender?

Er man maktesløs – så er man svak? Er det slik dypet i oss tenker? Vi hyller den sterke, som kjemper og vinner.

Hva med alle kampene man aldri hadde mulighet for å vinne og mulighet for å unngå?

Så vondt det gjør, som en fysisk pine i cellene. I skuldrene som prøver å lukke meg sammen og beskytte hjertet fra å føle slik igjen, føle slik nå. Hjernen som prøver å argumentere saklig og skjelle meg ut, samtidig.

La det. La det verke og gnage og bli holdt i meg, i stegene mine og pusten og øynene, i hjertet. Det vil pustes ferdig en gang. Maktesløsheten, verdiløsheten, ydmykelse, vrede, I won’t shy away from anything of me hører jeg. No retreat, no surrender hvisker Bruce’s rue stemme med hjertet i.

Den andres skader og kynisme handler ikke om meg, hvisker hjernen. Jeg er verdt mer. Jeg ga til det som ble vist som vakkert og godt. Jeg ga. Jeg kan gi. Være der, være ekte. Jeg kan gi.

Et annet speil. Et speil som viser meg levende, sårbar, sterk og verdt alt. Mine egne øyne.

For being soft

Standard

image

Oh yes.

and straight away I remember

sitting there, so close to

in my head I can see our hands, holding

your face turned towards me

that expression

 

where everything in me melts away from words

close

close, close

your breath moving my belly

nose in the nook of your soft throat

 

you did it once

I was dancing slowly

closed your body around me, your face in my hair, let my back lean into you

Oh my. Oh my

 

And still, I was not able, later

lift my hand

make you turn your head

your arm right there in your lap

 

what if your face said «what?»

 

 

I remember

words and words and words

still I couldn’t reach

everything he couldn’t say

and really, really

not hear

me, him

 

in the heart, in the body

skin muscle sway of the back, the soft cheek

 

and the face turning

«WHAT?»

 

 

no, I couldn’t lift my hand

your arm right there

your neck the precise curve of my palm

 

I just sit

focus on the breath moving my belly

 

Losing

Standard

Oh, this poem.

I was reminded of it today.

Straight into my heart

it is, though. Disaster.

 

One Art
The art of losing isn’t hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster.

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn’t hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mother’s watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn’t hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn’t a disaster.

—Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan’t have lied. It’s evident
the art of losing’s not too hard to master
though it may look like (Write it!) like disaster.

 

 

image

 

And here is my own poem on losing:

https://tigerdrage.wordpress.com/2012/07/22/things-ive-lost/

The list would be so much longer and more profound now, this day, this night, this year.

 

(Elizabeth Bishop, “One Art” from The Complete Poems 1926-1979. Copyright © 1979, 1983 by Alice Helen Methfessel. Reprinted with the permission of Farrar, Straus & Giroux, LLC.
Source: The Complete Poems 1926-1979 (Farrar, Straus and Giroux, 1983)

https://www.poetryfoundation.org/poems-and-poets/poems/detail/47536)

 

Care and surrender

Standard

The shower. Goosebumps all over, pleasure

the warm water a restful touch

something other than discomfort, pain, needles

even if the gnawing in my thighs, legs, belly is always here now

I am standing up on my own, can move my feet

day four

last night was torture

 

I surrender into body

I am good at this

all that I am

body, sensations, how it feels to touch and be in, pleasure, pain, numb

 

remember the second evening at hospital

helped to a soft seat

washcloth, soft light

cleaning away, sweat, fear, anesthesia, tears

then the cloth on my back

so vulnerable nakedness, hospital gown in my lap

defenceless; I can’t move – neurosurgery and semiparalyzed legs

undressed with all my flaws visible

she even rubbed body lotion on my back

I put on my own t-shirt

that someone fetched from the suitcase I packed ages ago

what is in there for them to see?

 

someone taking care of me

I surrender

such a rare ability

 

Toothbrush

mirror

my eyes

alone a minute, sitting wobbly

I’m here

this is my life, right now, this is me

 

I got out of that bed

once more

Mount Everest

 

Surrender

drop in

there is no way around

just through

 

 

 

Sleepless in Zürich

Standard

 

image

In the middle of the night-awake in the hospital feeling beat up and scared and lost, this article (see below) popped up; a woman who has had a life a lot like mine. Both disease-wise and just very active and normal (which I sometimes kinda forget)
She even writes about what happened to her sense of who she was, putting words to that loss of identity which is so hard.

Comforting to remember I was not always like this; helpless almost immovable now, and having so much pain, nausea, brain fog and fatigue when I’m not in hospital – but active and hardworking (actually, also in pain etc).

And even writing that makes me think. So that is how I think I «should» be? To be what; worthy, good enough, a person? Judging my own human condition.

One of the people who came in my room said «we forget that we are human BEings, not human DOings»

just like my darling Camilla has taught me so lovingly, importantly, before. But oh yes how I forget that. Because it is so difficult to feel worth anything when I’m not that person doing what «everyone» is doing anymore; working, earning, capable, free, normal.

not the first time thinking this, far from it.  I have become aware of the deep roots of identity, of fundamental feeling of worthiness through these last years. (Through often not feeling it). And how I can often struggle to try to seem worth something. What is a human? Or an animal? A tree, a plant?

Am I this skin and these bones, or my thoughts, my hours in front of computers and doing dishes, cleaning offices, treating pasients, doing experiments, teaching? Sleeping? Walking? Travelling? Loving? Or am I something deeper than all that – as well as all that?

 

http://drsusieg.com/blog/living-with-endometriosis-my-interview-with-one-of-australias-top-designer-models-natalie-archer

In addition, this article gives some really good facts about endometriosis and adenomyosis, treatments, myths.

 

Kropp glede

Standard

 

liggende i sengen

mørk natt

 

midt i hver-natt-fortvilelsen, ødelandet

 

synke dypt inn

det fysiske

tvinge hodelykten bort fra tankene som går og går

 

tvinge, først

til tær: bevege hver tå oppmerksomt

kroppen blir levende

leggen vil strekkes

låret

pusten dras inn i en gjesp

 

det lugger skikkelig i skyggen av hoftekammen

der inne i magemørket

strekken likevel god

jeg blir hel, blir kropp

synker ned i tyngde

 

plutselig smerten der

bølge av sorg, tårer

synker inn i også det

er en uendelig rommelig beholder

 

av alt jeg er

synker

gjennom smerten

 

oppdager dirrende diafragma

kraften holdt i tømme av smerten som presser opp der

 

lar det sterke seilet fylles med luft

langsomt forsiktig

havet utvides i alle retninger

 

ryggraden blir virkelig

mm, vri meg

sier den

et sukk glir inn i en luksuriøs bevegelse

strekk vri pust

 

en myk organisme på lakenet

 

kroppen er en verden

mørke grotter, piggbusker av smerte

rundt røttene, myk mose

skinnende fargefjes på stilk

et hav klukker og svaier

 

2015-07-19-10-19-06