Kan du komme

Standard

Kan du ikke komme

jeg har ting å fortelle deg

 

Ordene mine står alene

der du pleide å puste, smile, sukke

 

Husker stemmen din oppglødd

varm av ømhet og interesse

For meg

oss

Kan du ikke komme?

Reklamer

Kropp i vann

Standard

Lørdag morgen i disse uvirkelig varme maidagene

Helt sømløst har kroppen vent seg til at dette er verden; varm, solrik, lyd av bris og fugler, grønt. Tørt, kvelende varmt noen ganger. Barbent. Min logistikk har vært langsommere: hvordan er det man kler seg i dette? Hvor er sandaler?

Bussen til Bygdøy fra vrimlende Jernbanetorget. Jeg får en ståplass i «leddet» og svaier anspent med en hånd til ryggsekk og veske og en for lite til å holde fast. Men nyter opplevelsen på sin måte, slik jeg gjør så ofte. Dette er noe kroppen opplever, erfarer, sanser.

Raskt er jeg vann, ansiktet vått av svette, tungt tykt fuktig hår over nakke og skuldre, og sanseopplevelsen av trillende kjølige dråper nedover kroppen. Genialt nedkjølingssystem. Stemmene og ansiktene og trengselen, alle på vei gjennom byen i en svaiende hoppende rød buss.

Smeltende is kjøpt i kiosken, termos og kaffe, venninne som har ibux og caps til meg, en familie av sjøfugl med fire lodne barn. Og fryden når kroppen gradvis venner seg til vannet, omsluttet av det overalt som et mildt trykk langs omrisset av meg, et mykt drag i håret som tungt flyter rundt meg, som mirakuløst bæreelement når jeg slipper meg bakover og slapper av overalt – og flyter. Som om jeg er en del av vannet, eller er en av tangklasene som innimellom støter mot meg og får meg til å skvette. Bare ansiktet er såvidt over vann og alle lyder blir borte.

Om kvelden er det en tyngde, hvile gjennom musklene. Fettete og flokete av saltvann, solkrem og svette, ubehagelig men deilig; jeg er fysisk. Som om vinterkulden og innestengtheten gjør at jeg er lenger inni meg selv, ikke når helt ut til huden. Og sommeren bretter meg ut, lar nervetrådene møte klær og luft og lys.

Håret sender en kjølig bekk nedover ryggen og grøsset er midt mellom kulde og fryd.

Purpose

Standard

F13DDD08-854C-40E6-A7F7-73E9DEC7A74D

What is the purpose of my life?

I don’t know.

But today, someone who cares shared hours with me, gifted me coffee and wholemeal muffin, and photographed me.  And I was allowed inside.

And then I read Liz Gilbert saying I don’t need a purpose. I don’t need to justify the space I take up.  So I’ll rest into it, right now.

Avlyst

Standard

Jeg måtte avlyse det jeg skulle i går ettermiddag. Som jeg gjerne ville. Noe gøy. Med noen jeg ikke kjenner så godt ennå, og som jeg liker, de gjør noe gøy jeg vil være med på, jeg vil gjerne de skal like meg, inkludere meg, oppsøke meg. Det er jo sånn vi funker innvendig, denne arten (denne arten også).

Eller altså, jeg orket ikke å faktisk si fra at jeg ikke fikk kommet (det var egentlig ikke nødvendig altså, men jeg hadde lyst å gjøre det uansett).

Jeg klarte ikke. Det føles så overveldende, selve mengden av de ordene stablet oppå hverandre i mitt livsløp: «jeg er for dårlig til å komme dessverre». «Jeg får ikke kontroll over anfallet og må bli hjemme». «Det har vært massivt med symptomer en ukes tid og jeg er for utkjørt og dårlig». «Jeg har blitt syk og må avlyse».

Jeg vet ikke hvor ofte du har sagt eller skrevet den setningen, jeg vet bare at jeg selv har gjort det om og om igjen, med en hard redd klump i magen hver gang.

«Når slutter folk å inkludere meg, invitere, tenke at jeg er en som kan være med på ting?» Ender jeg opp med total isolasjon, bare meg og faenskapen i kroppens systemer, låst inn i samme bur?

Derfor presser jeg meg langt (for langt?). Jeg vet ikke hvordan jeg finner balansen, det er et mangeårig og kanskje umulig prosjekt.

Livet skal ha liv i seg. Det skal være liv i livet mitt.

Jeg har gjort et massivt utforskningsarbeid, læringsarbeid, i noen år, for å bli klar over hva som får det til å føles bra å være. Hva som gjør at jeg føler meg som et ok menneske, hva som får meg til å føle passe nivå av kontakt og egen tid, verdi og mening. Kartlagt hva som er helt grunnleggende behov. Tilknytning til noe og noen kommer opp i rødt på lystavla, gang på gang. Og det å føle at jeg bidrar med noe til noen, til verden.

Ikke fordi jeg er «snill» eller har «riktig arbeidsmoral» eller noe sånt, det er rett og slett nedfelt i biologien vår å ha de behovene der; det er slik man blir et samfunn, sammen, det er sånn hvert enkeltindivid som menneskerasen består av, kan overleve, siden vi hver for oss er ganske så utsatt, alene i naturen. De dype gamle delene av hjernen styrer oss mot adferd som lar oss overleve.

Og ha det fint, føle glede, spenning, tilfredshet. Samvær, å være glad i og føle fellesskap. Da blir hjernen full av velværestoffer og kroppen blir glad.

Venter på at jeg skal få SMS fra sykdomssjefen; «du, jeg avlyser neste møte jeg. Og egentlig tror jeg bare jeg avlyser ethvert fremtidig samarbeid og sender min business til mars. Ha en god dag». Avlyst! 😊

Litt hver dag

Standard

litt hverdag

 

leste om en som bare begynte å skrive

om seg selv

sitt liv

hver dag

 

bare om det liksom

 

kanskje jeg har noe verdt å lese jeg også da?

hun skrev om noe vanlig

å få barn, og ha dem

 

litt hverdag hos meg

er ikke hverdag for «de andre»

sier hodet mitt

men bak dørene og klærne

når man er bare seg selv

så er vi fler enn jeg lett tror

 

en utslitt kropp og dens hjerne har lett for å tro den er alene

 

»er magen din alltid så hoven?» spurte den nye fysioen i dag

og jeg ble glad

for at hun ikke bare trodde jeg var tjukk

dét holder jeg på med nok selv

 

I dag er jeg smellhoven

og alt gjør vondt, fra kjønnsben til mellomgulv

vondt i magen å løfte armene, gå, ha på klær

jeg fryser, svetter, føler meg syk

 

litt hver dag

 

Hva er det som skjer i kroppen nå? Den forrige operasjonen har jo hjulpet en stund nå. Hvorfor denne flare-up? Fins det overhodet noe svar på «hvorfor»? Er dette noe nytt?

Jeg setter på noe gammel musikk. Jeg fordeler matvarene i to poser og går langsomt, prøver at ingen av dem berører kroppen. Jeg lytter på en episode av nettkurset om musikkteori. Jeg sitter rolig og ser en episode av en serie. Jeg må opp i garasjen etter ved – utsatte det hele helgen men nå er det så kaldt her. Jeg må finne ut om jeg kan dra på det jeg egentlig skulle, om en time. Klarer kroppen?

Må ha noe bra hver dag, helst. Litt hver dag.

Har du prøvd?

Standard

 rundetårn gulv (gulvet i Rundetårn. 2013)

 

Har du prøvd?

 

Lavkarbo

Trene

Se på de gode dagene

Tenk på de som ikke kan gå

Akupunktur

Healing

å ikke tenke på at du har vondt

å ikke ta det så tungt

Blodtrykkspiller

Yoga

Fisk

Skinkesmørbrød

 

Det må være deilig å ha fri

Det må være deilig å kunne se TV på dagtid

 

Har du prøvd å søke jobb som ….

 

Du må ikke spenne musklene

Du må ikke tenke på det

Du må ikke bli sittende i sofaen

Du må ikke

Har du prøvd

 

Brent jord

Brent jord

En kullbit i bunnen av en bøtte

Et bankende varmt dampende hjerte

Isolert, skåret ut

 

Har du prøvd 5:2

Spinning

Styrketrening

Heve-senke-pult

Masai-sko

 

Lobotomi

Svømming

Tankefeltterapi

Vitaminer

Slutte med kaffe melk sukker gluten kjøtt

Ananas

 

Sitron og salt

 

Har du prøvd å helbrede karmaen din

Auraen

Du valgte dette da du kom til jorden

Du har valgt å lide i dette livet

 

Sier folk sånt til de som har kreft?

 

Har du prøvd?