Tag Archives: alene

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

Borneo

Standard

 

Alt det vi skulle ønske vi var

 

Jeg trodde det var banalt

Gråte av det gode

gjør ikke alle

Herregud så teit

Hvordan kan man beskrive

å være kuttet bort fra alt

som er til stede

 

Hvis jeg hadde visst

at jeg burde være glad for å være glad

skulle jeg vært glad mens jeg var det

Kan man være misunnelig

på enkelhet

Kan man være for mye

Kan man være løsrevet

Kan noen bli med meg inn

Kan

Jeg har jo skrevet det allerede,

Melankolien over epleblomster

jeg ser bare døden

 

Jeg vet at den fins

gleden

En gang var den en genser

jeg bare tok ut av skuffen

på vei mot frokost og nøkkelkort

Eller den var på plass allerede

ved siden av milten kanskje

 

Like plutselig var den umulig

Jeg har hørt om den

Som Borneo

med alle apene og blomstene

frodig og farlig

kannibaler

men hvordan skulle man liksom

komme seg dit

 

Jeg ser de andres feriebilder

Derfra

Hele tiden

Ser dem faktisk være der

Deres Borneo er på Torshov,

ved middagsbordet, på trikken

Og de har årskort

 

Jeg som alltid var en globetrotter

kan ikke lenger språket på billettautomaten

(husker Paris, toget, «Patientez» jeg lærte meg systemet! Jeg lærte meg det. Jeg har alltid dratt hvor jeg ville)

 

Nå – Borneo er rundt meg men jeg får ikke komme inn

Det eneste landet er det som

truer med å vokse seg ut

gjennom meg, så stort er det

 

Sorglandet, den nakne redselen

 

Landskapet er mørke trestammer

Uten liv, uten håp

 

Jeg kan ikke vise deg det

 

En bryter i meg er innstilt feil

Hvem flikket den over

Og var det mens jeg sov

 

Jeg så alltid lys, så rødt

Men Borneo er for langt vekk

 

Flyene

Standard

 

Gennem alle årene har jeg mærket

så alt for godt

 

hvordan flyene, færgerne, bilerne

har taget dig væk fra mig

mig væk fra dig

 

nætternes alenehed

den alt for kolde telefon

eftermiddagene i det stille hus før nogen kom hjem

fraværet af din arm om min skulder

 

resten af den tid vi får vil jeg have

at de skal bringe os

til hinanden