Tag Archives: barken

Naturens måte

Standard

September

Sitter i solskinn med regn dryppende ned i boka. Ullstrømper til over knærne, men kan fortsatt brette opp skjørt og ermer for solvarmen. Alt er slutt men alt begynner, i nedbrytningen ligger råstoffet til neste syklus. Mitt livs september, jeg har prøvd det før. Men fallet er voldsommere denne gangen.

Kanskje den nye begynnelsen blir varmere, villere.

Gresset fortsatt saftiggrønt, men oftest vått etter regnskyll. Vepsene trege, forvirrede, edderkoppene hektisk spinnende.

Oktober

Jordet er eneste redning etter en desperat natt, flere. Tar på de nærmeste klærne, en avis til å sitte på, ut i morgengryet. For lite klær; armene grøsser og vinden går rett gjennom buksebena. Alt er vått av regnet, det surkler i leire og sokkene mine er våte etter få meter. Blikket mot bakken, mot gule strå, vannpytter. Her er det endelig plass nok til hvor vondt det gjør, jeg kan tillate følelsen å utvide seg i meg til den treffer ytterkantene og tårene flommer. Jordet brer seg utover, utover rundt meg; nok plass.

Opp til treet, den kjente barken, sterk kvaelukt etter nattregn. Det er ikke stille her; motorvei suser, fly på vei til Gardermoen, husene der vi alle bor er plagsomt nær. Men likevel:

Åpen himmel, treet gynger kanskje svakt med sin solide stamme, det visne gresset nikker. Uten bevisst tanke registrerer jeg fargeendringene på løvtrærne nede ved bekken: helt gule nå. Himmelen blir mer og mer grå over meg, er det min sorg, min frykt og maktesløshet som siver ut? Hutrende over skriveblokken, vanter og ullskjerf til tross, er det en form for fred midt i smerten og den forferdelige følelsen av tap.

Våte føtter, insekter på arket, hviskende greiner over meg. Her er det plass til å føle sorgen over alt jeg prøver å få til, men hver gang må gi opp når sykdommene slår til. Mangelen på mening, rettferdighet, den lille jentas blikk inni meg: hva har jeg gjort for å fortjene så mye vondt? Den voksnes uhyggelige erkjennelse av at jeg er bare et menneske, og at lidelse er et av vilkårene. Jeg er langt fra unik og kan ikke forvente annet. Andre har lidd, lider, så uendelig mye mer enn meg. Likevel bryter jeg sammen idet det skjærer gjennom magen igjen. Og samtidig den kvalmende gjenkjennelsen i kroppen av at nå vender også migreneanfallet tilbake. Et par timers lindring ga den alt for sterke pillen. Akkurat som i går, som i natt. Vil spise, men kvalmen fra de forebyggende pillene tar fra meg gleden over mat. Vil fortape meg i en bok og glemme, men de forebyggende sprøytene har gjort synet til en svimlende berg-og-dal-bane. Eeehhh… husker knapt hva alt sammen forebygger siden det bare blir mer sykdom.. Jeg orker ikke mer. Banner, vil bare skrike Nei! Nok! Slutt! Slik et barn kunne gjort til storesøsteren som plaget.

Men jeg skriker til min egen kropp, til mitt livsvilkår. Jeg er et dyr, en cellesamling, der ting kan gå galt. Hvor kan jeg flykte hen?

Iskald nå. Kulden siver opp gjennom hoftene tross avisen mellom meg og leira.

Må gå inn. Må tvinge frem et lysglimt som kan bære meg gjennom også denne dagen. Må lete frem mening.

På vei ned jordet, skjelvende av kulde, dukker glimtet opp, er det fred, lykke, mening? Jeg er en del av dette. Susingen i løvtrærne i skogbrynet, som mitt elskede hav. Hver gang mine gjennomvåte joggesko treffer bakken surkler det i leira og en munter skvisjelyd høres. Jeg hakker tenner. Stopper likevel idet tre duer flakser opp, sirkler flere ganger over meg. Legger merke til due-måten å fly på: raske, litt ubehjelpelige vingeslag, så ulikt gjessenes effektive maskineri, eller svalenes ninja-elegante manøvrer. Det funker for duene. Og jeg gjenkjenner synet: hvor ofte har jeg fulgt fugler med øynene? Uten bevissthet mot det, men som jeg puster eller beveger en arm. Jeg er en del av dette.

Om jeg nå skal tas ut av min syklus med månen, my lunar connection, om jeg nå gir dette offeret og ikke lenger vil få kjenne tidevannet i kroppen; blir jeg likevel fortsatt en del av syklusene i naturen. Av de overveldende oransje (for mine eye-noise-øyne), mykt rundede små bladene på buskene. Av måten jordet strekker seg, bølger, hviler, bortover horisonten på.

Av den stille pustingen, inn og ut, som bakken og treet gjør med hverandre.

Om min kropps gale celler fortsatt herjer i sine uforståelige spor, så er også det natur. Om jeg la meg ned akkurat her, bredte kroppen ut mot leire, gress, knekkende strå, blomster, iskaldt vann, så ville den bli oppslukt uten spor. Klærne ville blitt igjen, mobiltelefonen (!) som en del av tiden. Men selve mitt fysiske jeg ville bare ha smeltet inn i den samme karbonreserven, molekylsuppen, som alle før meg. Jeg ER en del av noe, om enn hensikten med meg er usynlig for meg nå.

Mot . Utholdenhet. Må bare.

Øyeblikkene av å være natur, er glimt av at det er ok at det ikke er noen hensikt med meg akkurat nå, at jeg lider, akkurat nå, og lenge før dette nå.

Jeg er mer, har vært uendelig mye mer, og mine molekyler har satt igjen former, avtrykk. Lagret i mine synapser, eviggjort i mine signalsubstanser, alt livet jeg har levd. Hver jubel idet husken svingte kjempehøyt, triumfen i å la seg slenge ut fra husken på det høyeste punktet, fly! et øyeblikk.

Milliarder av impulser i hjernens univers bærer på ømmeste vis hvert kjærlige ord jeg har sagt, hver ekstase. Side om side med mine klynk om hjelp gjennom smertelandene jeg har besøkt så alt for mye, ligger ansiktene, duftene, ordene. Slik jeg ligger i noens synapser, evig.

Som gresset vet, fuglene vet, hvordan man bryter ned for å starte igjen. Ikke på bar bakke, men i avtrykket av det som var.

Dét må være nok i de stundene der fengselet er så trangt, kaldt, ensomt.

Senere; få dager etter operasjonen;

Jeg var der den dagen vinteren kom; jeg sto i sola i kanten av jordet, hadde gått forsiktig på stive ben fra huset, så opp mot treet, og kjente sollyset i ansiktet. Brått, ved siden av meg, bak de gule løvtrærne, vokste grå himmel frem, reiste seg som en vegg over hele kirken, skolen, hele nord ble mørkt. Så kom vinden, og en storm av bladkonfetti fra trærne, blandet med snøfnugg, virvler rundt og over meg, jeg jubler

 

November

Rimfrost i dag, lyden av stråene annerledes. Ubevisst registrerer jeg endringene i farger (løvet på trær og bakke, mosen, halmstråene, de fire ulike blomsterartene som er overalt på jordet, himmelen..), lyder, bakkens konsistens mot fotsålene, mens kroppen jobber opp bakken og tankene spretter omkring.

Hvert strå som stryker rundt anklene og leggene mine, en kjærlig berøring, et helt jorde fullt av kjærlighet. Husk kjærlighet. Ikke mist deg selv i alt det andre. Bli «der ute»; i verden, i møte med andre, ta imot og gi. Mitt mantra for å bli her gjennom all smerten. Det ville vært så uendelig lett å gi opp, trekke meg tilbake.

Bli her. Jeg er en del av dette.