Tag Archives: død og fordervelse

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

Reklamer

Tråd

Standard
Tråd

Vanlig morgen. Lett tåke, dis, solen blir et lysere, vondere (anfall dag 3) område i den gråaktige himmelen. Tynt grønnskjær på jordet, vintergrøde, vinterhåp. Skjæreskvatring bak huset. Rennende fukt på biltak. Dråper på gelender. Kalde planker under føttene. Jeg ser, ser: ferieblikket, det nysgjerrige. Fuktige bringebærblader. Rød låve i senkningen. Stille trær.

Spindelvevet som flyter, eller henger, i ingenting. Bærer, jeg ser at det bærer.

Gresset blir sølvaktig av vann. Fargen på tåken mot taket minner om hav. Varme rundstykker lindrer mine pille-numne iskalde hender.

Stranden. Noen timers stabling på bena og jeg klarer å kjøre ut. Kaffe, vasse, tangduft, sover en stund da jeg klarer å tenke nakken lang, klarer puste gjennom de vonde stedene i bekken og mage, og nytelsen ved å sove på stranden er utsøkt, mmm. Sove uten tid, sove med bris som leker over huden og bølgelyd.

Kjører da parkeringen er slutt og jeg egentlig er kald, men stopper på impuls ved barnehagen, smekker igjen bilen og bare går inn i skogen med nøkkelen i hånden, uten klokke, telefon, noe. Ny skog. Et nytt sted, ny-heten lindrer meg og alle minner som henger overalt rundt meg etter hvert, drar i meg.

Løvsal.

Lar meg selv kjenne etter, istedenfor bare å tenke tankene endeløst i ring: hvor sitter raseriet i kroppen? Bruker nå automatisk verktøyene jeg har observert på Dixi. Hvor sitter raseriet? Nakken, solar plexus. Kjenner at det faktisk er plass til andre ting samtidig, til de enkle følelsene: grønnfarge, lysspill. At NÅ er plutselig raseriet mulig å tillate meg å kjenne, og at det brenner iskaldt etter månedene der det har spist meg opp i ufrivillig innestengt frykt og forlatthet.

Glir gjennom gjerdet, tiltrukket av lys over skogbunnen. Først et miniputtland foran føttene mine; noen rare planter lager små store «trær» på bakken. Smurfeland. Hvilke minivesener bor der? Fantastisk. Jeg ser dem ikke.

Noen steg til, jeg ser og lytter, og der: en tråd glitrende sterk fra stamme til stamme. Flere, og på kryss og tvers i søvnige lysstriper lever insektene livene svevende over. Noen av dem kaster seg ut i livet i en tråd som kommer ut av kroppen, uten å kjenne målet.

Jeg tar to steg tilbake og strengen er usynlig.

Kjenner igjen følelsen. Alle de morgenene hvor jeg ikke kjenner hvordan jeg skal få det til i dag for ikke å snakke om resten av livet. Living just to keep from dying. Jepp, skjønner hva du synger om, Dana.

Morgener hvor jeg kan «se» tråden er bedre, selv om jeg heller ikke da vet hva den er laget av. Magisk kommet ut av dyret som har krøpet, hoppet, løpt videre. Begynner å tenke på astrocytter av en eller annen grunn. Har de åtte ben (armer)? Har edderkoppen? Eller er det seks? Husker alle timene over mikroskopet men detaljene er for lengst begravd der oppe. Stjerneceller. Hjernens støtteceller. Essensielle og med hemmeligheter. Leste i går at forskere har begynt å se hva som skjer med dem under et migreneanfall. «En tsunami av forandringer skyller over hjernebarken» sto det. Hvorfor? Hva er det som skaper katastrofen? Ser verdenshavene i hjernen min, husker hvordan Stillehavet tordnet mot kysten nedenfor Highway 1 og de store rovfuglene som fløt på vinden.

Spindeltrådene i morges, det myke lette nettet der på trappegelenderet henger fast i ett eller annet selv om dét er usynlig. I et smertefullt glimt lurer jeg på om du fortsatt holder meg med en slik tråd, selv om du akkurat nå gjør den usynlig. Eller var det bare ord for deg? Var den aldri der, jeg bare trodde jeg kjente den, sterk som silke?

Kjører. Kjenner hånden min klissete mot rattet, av pæren jeg spiste der i skyggen under de gamle trærne. Slikket bort noe men er veldig klissete. Og hva så? Klissete er bare en tilstand, en av dem vi blir kondisjonert til å se ned på.

Som de negative følelser jeg av enkelte skal oppdras til ikke å uttrykke (- dette pussig nok iblant fra folk som jobber med å få andre folk til å akseptere og uttrykke alle emosjoner – ) når de virkelig er store og handler om store ting (en forkjølelse er det generelt lov å klage MYE over men det gidder jeg ikke lenger). Slik en hund da skulle ignoreres ved uønsket adferd og belønnes ved tilfredsstillende oppførsel. Jeg tror forresten de har sluttet med det i moderne hundeoppdragelse? Slik skal jeg av enkelte velmenende og skråsikre oppdras til å ikke vise de ekle følelsene. Sorg, sinne, frykt, får taushet og irettesettelse. Får «likes» eller oppmuntringer fra oppdragerne for en «men det går bra»-setning eller et fint naturbilde (se jeg er positiv og flink som liker naturen). Nei. Jeg bare liker den. Jeg er et dyr.

Jeg er nok ikke så interessert i å være tilfredsstillende lenger. Kanskje det er en bivirkning?

Den dukker opp da bilen ruller over toppen av bakken nær huset: følelsen «denne dagen, med tjue grader og søvnig septembersol, den er god». DEN er kun mulig å føle etter at jeg har tillatt meg å kjenne på forlatthetens raseri som strammer hodebunnen og halsen, å kjenne smerten over smertene. Kun hele meg kan romme, og vise, og dele, all min kraft og sødme.

Ikke stykkevis og delt, pent og rent.

Sand mellom tærne. Hva så?
Klissete pærefingre. Hva så?
Vått hetetokt-ansikt, fuktig nakke, trillende dråper under klærne. Hva så?
Søvnløse netter. Hva så?
Det kommer magisk tråd ut et eller annet sted.

Fridag

Standard

 

Tirsdag morgen.

Stille, stille hus når Max har gått til skolen, jeg klarte å lokke en liten samtale ut med ham. Dyrebart. Åh, det var den kaffekoppen jeg skulle ha. Og må prøve meg på litt mat også.

Prøver å ikke få armen eller klærne inntil magen, alt gjør vondt i den. Helt siden natt til mandag, denne runden, da jeg våknet og lå og prøvde å puste gjennom smertene. Hele dagen i går på jobb, vanskelig å sitte foroverbøyd. Er hoven; hvilke plagg kan jeg ha som gjør minst mulig vondt? Kjipt å ikke kunne se fin ut, æsj. Har litt feber. Verker nedover ryggen og bena; det er en skikkelig ille runde, denne gangen. Skulle ønske flere kjente til denne sykdommen, og forsto.

 

Tenker på de som er inne på jobben min og blir flinkere og flinkere. Kjenner følelsen av fotfestet som glipper.

Hvordan skal jeg kunne slappe av på «fri»dagen? Fri; nei, aldri fri.
Men, dette er den dagen jeg får i dag. Take it or leave it, ikke sant? Det var ikke sånn det burde være, å være.

 

I kveld; synge. Et øyeblikks panikk, orker jeg? Vet hvor stor gleden er, men vet hvor hardt jeg må presse kroppen, presse smertetoleransen min. Men det gjør jeg jo for alt annet også, nå skal jeg f…. meg gjøre det for noe som gir meg enorm glede.

Senere:

Hurra, NÅ har jeg vært flink. Herregud som jeg gruet meg, skrive ned en oversikt slik at leger og NAV ikke kan unnskylde seg med at de at de ikke har lest journalen (eller, slik som sist, satt og leste en annen sin journal mens de ringte meg). Spørs vel om de rekker å lese den, men jeg får prøve.

Kjempeflink nr 2: ringte sykehuset i dag også. Fortsatt har ikke legen vurdert bildene mine. Om jeg har kreft så kommer det til å bli en stund til jeg får vite det, ser det ut til. Gruer meg til enda en runde vonde vevsprøver men lengter etter å få vite. Puppen blir helt sveitserost av all stikking og skjæring, dobbelt så stor (det er jo kult), blodig, gul og blå.

Kan noen bare bli med og holde meg i hånda denne gangen?

Fridag. Hadde fri forrige mandag også, da var jeg jammen inni en annen maskin, med ting puttet i både blodårer og andre steder. Alt jeg får oppleve.

er dette ubehagelig å lese? dette er sant.

Fridag. Skal spise. Vaske tøy. Gå ut i oktoberluften og SE på verden. Nyte den. Så lese en jobbartikkel. Prøve å klore meg fast i det jeg var.

jeg skal lære meg teksten på den sangen helt utenat, skal synge den med overbevisning:

 

freedom is impossible

this I know