Tag Archives: drømmer

Evolusjon

Standard

 

La meg gå

Hvorfor er det jeg som må bygge bro

 

Når jeg ikke leter

Er jeg der

 

Når dere går

Er jeg der

 

Når jeg lar være å forstå

Er jeg der

 

Hel

kan jeg noen gang bli hel

 

var jeg hel

eller ble jeg født med

det enorme sorte hullet

tvers gjennom sjelen

 

der alt lyset som er meg blir borte

i det alt for betydningsfulle mørket

Der halen min sitter fast

halen, det eneste som noen gang

lot meg danse

 

men jeg tror jo ikke egentlig

på det selv, plutselig

 

Den siden av broen

Der er jeg en gnom

Verdens ondeste hagegnom

laget av dopapir og misunnelse

Den har aldri sett en havfrue i sitt liv

og forholder seg mest til Nytt på Nytt

 

Når eksisterer den andre siden?

Er det et Peter Pan-land

der barn jorden rundt må tro på Tingeling

for at jeg skal få lov å være hel

Eller egentlig, være komplett

 

Mosaikk

hver vakre juvelflise er føyd sammen med sin nabo

av gull, av fryd

 

Å være bygget av et gasellebein,

en halv havfrue og to leoparder

er helt naturlig

 

med et grønt hjerte, fullt av batmansignaler

i midten

 

 – gjør jeg narr av meg selv igjen, nå?

 

Er det så farlig om man har en elv tvers gjennom?

Er det ikke det dere har sagt, hele livet,

og som jeg høflig har latt som jeg trodde?

Til elven hulte meg så mye ut

at jeg måtte drukne

Bli til hav

og drukne meg selv

om og om igjen

 

Måtte la meg selv få bein

til å krabbe opp på land

 

Evolusjon

Slik blir jeg til stadig nye livsformer

Amøber og enhjørninger

i ufredelig sameksistens

 

Advertisements

Om

Standard

..og så er jeg ikke lenger helt den jeg var, da jeg begynte å skrive…. Vil endre beskrivelsen av meg selv, men stopper hver gang. Finner ikke.

Hvordan kan jeg beskrive hvem jeg er, slik at det er sant? Vet jeg i det hele tatt selv hvem jeg er lenger?

Denne underlige følelsen av løsrevethet som overvelder meg, av å drive ankerløst utover i stjernehimmelen, som astronauten som mister forbindelsen og ser metallkroppen hun fløy opp hit med gli langsomt bort, mens hun selv blir del av satelittenes glemte flokk.

Kommer ingen vei med noen ting, klarer ikke å gjøre dem til virkelighet, klarer ikke å gjøre meg selv til virkelighet.

Ser ut av vinduet; på kjøkkenet, i bilen når jeg kjører, og er løsrevet fra sammenhengene. Skjønnheten eller styggheten rundt meg betyr ikke lenger noe når jeg ikke er del av den.

Hvordan beskriver jeg meg selv når jeg noen ganger ikke er sikker på om jeg fins?

Naturens måte

Standard

September

Sitter i solskinn med regn dryppende ned i boka. Ullstrømper til over knærne, men kan fortsatt brette opp skjørt og ermer for solvarmen. Alt er slutt men alt begynner, i nedbrytningen ligger råstoffet til neste syklus. Mitt livs september, jeg har prøvd det før. Men fallet er voldsommere denne gangen.

Kanskje den nye begynnelsen blir varmere, villere.

Gresset fortsatt saftiggrønt, men oftest vått etter regnskyll. Vepsene trege, forvirrede, edderkoppene hektisk spinnende.

Oktober

Jordet er eneste redning etter en desperat natt, flere. Tar på de nærmeste klærne, en avis til å sitte på, ut i morgengryet. For lite klær; armene grøsser og vinden går rett gjennom buksebena. Alt er vått av regnet, det surkler i leire og sokkene mine er våte etter få meter. Blikket mot bakken, mot gule strå, vannpytter. Her er det endelig plass nok til hvor vondt det gjør, jeg kan tillate følelsen å utvide seg i meg til den treffer ytterkantene og tårene flommer. Jordet brer seg utover, utover rundt meg; nok plass.

Opp til treet, den kjente barken, sterk kvaelukt etter nattregn. Det er ikke stille her; motorvei suser, fly på vei til Gardermoen, husene der vi alle bor er plagsomt nær. Men likevel:

Åpen himmel, treet gynger kanskje svakt med sin solide stamme, det visne gresset nikker. Uten bevisst tanke registrerer jeg fargeendringene på løvtrærne nede ved bekken: helt gule nå. Himmelen blir mer og mer grå over meg, er det min sorg, min frykt og maktesløshet som siver ut? Hutrende over skriveblokken, vanter og ullskjerf til tross, er det en form for fred midt i smerten og den forferdelige følelsen av tap.

Våte føtter, insekter på arket, hviskende greiner over meg. Her er det plass til å føle sorgen over alt jeg prøver å få til, men hver gang må gi opp når sykdommene slår til. Mangelen på mening, rettferdighet, den lille jentas blikk inni meg: hva har jeg gjort for å fortjene så mye vondt? Den voksnes uhyggelige erkjennelse av at jeg er bare et menneske, og at lidelse er et av vilkårene. Jeg er langt fra unik og kan ikke forvente annet. Andre har lidd, lider, så uendelig mye mer enn meg. Likevel bryter jeg sammen idet det skjærer gjennom magen igjen. Og samtidig den kvalmende gjenkjennelsen i kroppen av at nå vender også migreneanfallet tilbake. Et par timers lindring ga den alt for sterke pillen. Akkurat som i går, som i natt. Vil spise, men kvalmen fra de forebyggende pillene tar fra meg gleden over mat. Vil fortape meg i en bok og glemme, men de forebyggende sprøytene har gjort synet til en svimlende berg-og-dal-bane. Eeehhh… husker knapt hva alt sammen forebygger siden det bare blir mer sykdom.. Jeg orker ikke mer. Banner, vil bare skrike Nei! Nok! Slutt! Slik et barn kunne gjort til storesøsteren som plaget.

Men jeg skriker til min egen kropp, til mitt livsvilkår. Jeg er et dyr, en cellesamling, der ting kan gå galt. Hvor kan jeg flykte hen?

Iskald nå. Kulden siver opp gjennom hoftene tross avisen mellom meg og leira.

Må gå inn. Må tvinge frem et lysglimt som kan bære meg gjennom også denne dagen. Må lete frem mening.

På vei ned jordet, skjelvende av kulde, dukker glimtet opp, er det fred, lykke, mening? Jeg er en del av dette. Susingen i løvtrærne i skogbrynet, som mitt elskede hav. Hver gang mine gjennomvåte joggesko treffer bakken surkler det i leira og en munter skvisjelyd høres. Jeg hakker tenner. Stopper likevel idet tre duer flakser opp, sirkler flere ganger over meg. Legger merke til due-måten å fly på: raske, litt ubehjelpelige vingeslag, så ulikt gjessenes effektive maskineri, eller svalenes ninja-elegante manøvrer. Det funker for duene. Og jeg gjenkjenner synet: hvor ofte har jeg fulgt fugler med øynene? Uten bevissthet mot det, men som jeg puster eller beveger en arm. Jeg er en del av dette.

Om jeg nå skal tas ut av min syklus med månen, my lunar connection, om jeg nå gir dette offeret og ikke lenger vil få kjenne tidevannet i kroppen; blir jeg likevel fortsatt en del av syklusene i naturen. Av de overveldende oransje (for mine eye-noise-øyne), mykt rundede små bladene på buskene. Av måten jordet strekker seg, bølger, hviler, bortover horisonten på.

Av den stille pustingen, inn og ut, som bakken og treet gjør med hverandre.

Om min kropps gale celler fortsatt herjer i sine uforståelige spor, så er også det natur. Om jeg la meg ned akkurat her, bredte kroppen ut mot leire, gress, knekkende strå, blomster, iskaldt vann, så ville den bli oppslukt uten spor. Klærne ville blitt igjen, mobiltelefonen (!) som en del av tiden. Men selve mitt fysiske jeg ville bare ha smeltet inn i den samme karbonreserven, molekylsuppen, som alle før meg. Jeg ER en del av noe, om enn hensikten med meg er usynlig for meg nå.

Mot . Utholdenhet. Må bare.

Øyeblikkene av å være natur, er glimt av at det er ok at det ikke er noen hensikt med meg akkurat nå, at jeg lider, akkurat nå, og lenge før dette nå.

Jeg er mer, har vært uendelig mye mer, og mine molekyler har satt igjen former, avtrykk. Lagret i mine synapser, eviggjort i mine signalsubstanser, alt livet jeg har levd. Hver jubel idet husken svingte kjempehøyt, triumfen i å la seg slenge ut fra husken på det høyeste punktet, fly! et øyeblikk.

Milliarder av impulser i hjernens univers bærer på ømmeste vis hvert kjærlige ord jeg har sagt, hver ekstase. Side om side med mine klynk om hjelp gjennom smertelandene jeg har besøkt så alt for mye, ligger ansiktene, duftene, ordene. Slik jeg ligger i noens synapser, evig.

Som gresset vet, fuglene vet, hvordan man bryter ned for å starte igjen. Ikke på bar bakke, men i avtrykket av det som var.

Dét må være nok i de stundene der fengselet er så trangt, kaldt, ensomt.

Senere; få dager etter operasjonen;

Jeg var der den dagen vinteren kom; jeg sto i sola i kanten av jordet, hadde gått forsiktig på stive ben fra huset, så opp mot treet, og kjente sollyset i ansiktet. Brått, ved siden av meg, bak de gule løvtrærne, vokste grå himmel frem, reiste seg som en vegg over hele kirken, skolen, hele nord ble mørkt. Så kom vinden, og en storm av bladkonfetti fra trærne, blandet med snøfnugg, virvler rundt og over meg, jeg jubler

 

November

Rimfrost i dag, lyden av stråene annerledes. Ubevisst registrerer jeg endringene i farger (løvet på trær og bakke, mosen, halmstråene, de fire ulike blomsterartene som er overalt på jordet, himmelen..), lyder, bakkens konsistens mot fotsålene, mens kroppen jobber opp bakken og tankene spretter omkring.

Hvert strå som stryker rundt anklene og leggene mine, en kjærlig berøring, et helt jorde fullt av kjærlighet. Husk kjærlighet. Ikke mist deg selv i alt det andre. Bli «der ute»; i verden, i møte med andre, ta imot og gi. Mitt mantra for å bli her gjennom all smerten. Det ville vært så uendelig lett å gi opp, trekke meg tilbake.

Bli her. Jeg er en del av dette.

Tingene jeg ikke bruker

Standard

I blant blir jeg fortvilet over hvor lite hjemmet mitt ser ut sånn som slike «skal» se ut. Hvor mange saker det er, over alt. Men….

Tingene jeg ikke bruker

Tingene jeg ikke bruker
holder fast i
håpet om hvem jeg også kunne vært

taekwondodrakt
lange sorte silkehansker
lærebok i psykologi
akvarellpensler

Tross drømmer om et enklere liv
uten rotefengselet, kaostornadoen
Har vi våre esker med gamle drømmer
Klesplagg med lite brukte personer
Ennå uprøvde Lotter
Drømte fremtider der frykt og skyhet er parkert

Tro på store endringer der boksenes innhold skal brukes i all sin prakt
Tro på mulighet for å åpne fortiden igjen
og gjøre den riktigere
Gjennom de uskarpe bildene,
de pent foldede plagg som er underlig ukjente
Mens neste morgen likevel blir den samme buksa
fra stolen ved senga

Og kottet, loftet, mumler
uhørt om mulighetene
Notatbunker og fiskeutstyr
Stiletthæler og verdenskart
rører litt urolig på seg
Og venter litt til

Bøkene er fornøyde
Alle sidene har blitt snudd

Så enkle ting som trengs i dag
Varmt skjerf
Tynn kjole
Det riktige treet
Stor nok horisont
Sjø, kaffe
Hud

Tingene jeg ikke bruker
Beholder den jeg også var
Beholder den jeg ennå tror jeg kan være
Trenger alle paljettene, fjellstøvlene, backpackersekken
14-åringens smertefulle dagbøker
Musikkteipene så fulle av ønsker

Noe bærer fortiden
Sparkebukse i størrelse 60 cm
Foto av 16-åring i gresk hav, tatt av venninne med mopedlappen (for en tur vi hadde!)

Noe åpner fremtiden
gjett om jeg skal ha på meg DEN kjolen der
Ut på dans en mørk natt

Rydde? Nei.
Her er et liv.

Greyhound days

Standard

Here is an old poem; from over a year ago, I think.

How distant I feel to the glossy «mummy-magazines», they make me queasy with their fake, pastel version of existence.

Burn the magazines and be real, with your child, your lover, your life.

 

Greyhound days

They slip away more every day

The open spaces within my mind

 

Room for roaming

My wild leopards

Bush fires

Jungle sweat

 

Occupied by

Child, man, needs

Thoughts taking flight crash and burn

 

Dinner

Laundry

5.30 alarm

 

I need more

 

Where are my night thoughts

The darkness

What took them

– just time, domestic

 

Gone, the watching of tree patterns on the sky

Endless moments

Soul sky high

 

I need more

So, in a hard voice I tell the boy

Go away

Instant regret of mother heart

(that wild thing in me)

 

The walls fall in on my forest clearings:

The childhood fairytale

of dancing elves

The existence of princes

Joyful fear,

knowing dragons are in the caves

 

Dishwasher

School bullies

Stretching exercises of the soul

Finally, the boundaries are unseen

 

Oh yes, there has been

Fear, pain, boredom:

No lack of challenges

 

Racehorse days

Greyhound days

I try to catch even the shadow of my soul

Before sundown, exhaustion

 

Love is the jailor

Insane love, wild love

How fortunate I am

To be an invaded space

 

Dyp

Standard

 

Vi har det i oss, begge

Det mørke hullet

Bunnløse dyp

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Frykt uten ansikt, monstre

Skrekk forbi all kontroll

 

En dag fanget jeg i et glimt

et hopp

En ryggfinne løftet seg et øyeblikk

Glitrende, strålende

Fantastisk rar

 

Det er flyvefisk der

Sirener og haier

De mest ubegripelige sneglehus

 

I dypet vaier sjøgresset

Rundt sjenerte kreps

Farlige vidunderlige mirakler

I et glimt stormer sølvfisk  forbi

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Da jeg snudde blikket

nådde lyset meg

fra langt der oppe

 

Jeg har dem i meg

Bunnløse dyp

 

 

problemet

Standard

Hva er egentlig problemet? Vet du hvordan det er å være rastløs uten mål og mening? Har du hatt det sånn? Oppe i hodet mitt foregår en konstant kamp. Jeg burde gå og trene. Hva skal jeg trene? Har jeg lyst til å trene? Er det noen spesiell trening som jeg VET vil gjøre meg bedre? Har jo alle de der styrkeøvelsene fra forrige runde, som fysioterapeuten tegnet, med glade fjes på strekfigurene. De øvelsene er så kjedelige. Jeg har gjort dem tusen ganger, gjorde dem om og om igjen da. Bildene de putter i hodet mitt er av en stusselig, slapp person som halter rundt, med en kropp og et ansikt som ikke noen har hatt overskudd til å gjøre noe for å shine opp på lenge. Med stygge, hudfargete støttegreier fra hjelpemiddelsentralen på underkroppen. Med null humør og overskudd. Med et blikk som lurer på hva det var som traff meg, som sier hjelp meg…

Jeg burde hvile. Skikkelig effektiv hvile. Da må jeg lese instruksjonene i den avslapningsboka, eller allerbest sette på CD’en med øvelser som ligger bak i boka. Men da må jeg finne en ledning til den bærbare CD-spilleren, og det er umulig. Huset vårt flommer over av ting, overalt, hvorfor kan vi ikke bare rydde? Hvorfor rydder jeg ikke nå istedenfor å drikke nok en kopp av den kaffen, som til og med er pulverkaffe av den typen som er tilsatt sukker, og derfor sikkert ansvarlig for at jeg er syk, og som uansett vil gjøre at jeg blir tjukkere i tillegg. Men hvile ja, det var det, burde sikkert sove. Men da bryter jeg jo en nogenlunde normal døgnrytme, og jeg skal jo straks tilbake på jobb, så det er dumt. Men, oppgaven min nå er jo å forte meg å hvile slik at jeg blir frisk og kan gå tilbake på jobb og alle blir fornøyde. Eller, var det å trene?

I speilet ser jeg så stygg ut. Posete øyne, som brakkvann, er det de rare sovepillene som gir meg sånne øyne? Blast hår, rynkete slapt fjes. Og kroppen… hvis bare jeg trente mer.. da ville jeg sikkert også blitt frisk.

Stopp, stopp. Har dere glemt timene, minuttene, ukene av smerte, hvordan smertene bølger gjennom kroppen og presser ut det siste av det som var meg der inne? Hvordan bare det å gå ut av senga var et hav av smerte. Hvordan det å løfte en melkekartong skar gjennom ryggen. Hvordan jeg måtte skyve hensyn til smertene til side for å pleie; barnet, huset, mannen, jobben. Vasketøyet. Hvordan det å måtte komme seg ut av bilen en ekstra gang kunne få tårene frem i øynene, for det gjør så vondt; å få vridd begge bena ut av bilen, nei vent, først må jo døren åpnes, og det skyvet skjærer i kroppen. Så vri bena (AU! og du vet at dette fremprovoserer mer smerte som venter i kveld) og få vekten ut av bilen, finne noe å dra i. Bevege seg med bittesmå skritt (husk, å gå sidelengs gjør kjempevondt, så parkeringsplasser og garasjer er pyton). Inn igjen; mitt eget triks, en plastikkpose på setet, da kan kroppen roteres smertefritt inn og jeg må bare huske å løfte bena ved hjelp av hendene så jeg ikke provoserer smertebeistet.

Å løfte barn, handleposer, whatever, inn i bilen; don’t even go there. Men jeg må gjøre det, har ikke noe valg.

Hvor mange ganger gjorde jeg dette? Hvor uendelig mange dager kjempet og kjempet jeg, mot smertene og frykten for aldri å bli bedre, mot den ukjente utmattelsen som smerte skaper, det visste jeg aldri før. Lenge etter at det begynte, kjempet jeg nok til å havne et levbart sted, til å begynne å finne den skapningen som lå skremt og utmattet der inne, og å la henne få begynne å synes. Så kom det en ny klo som skviste meg; ny smerte, enda større en den gamle. Denne klarte å få meg til å gråte, besvime, skjelve, miste meg selv. Jeg ble redusert til frykt for neste gang pillene begynte å slippe taket, med fortsatt en time igjen til jeg kunne ta fler. Til slutt var jeg gjennomsiktig, til slutt skar de meg opp og det hjalp langt om lenge. Litt. Heller ikke dette blir noen gang helt borte, trusselen om oppblomstring er der.Nå har jeg to, tre sykdommer; jeg samler.

Ny klo, ny sykdom…. nytt sted i kroppen, enda verre, tett i tett, annenhver dag virker ikke øyne, hode, hørsel, luktesans. Hver behandling mer skremmende, dyr, ubehagelig enn den forrige.

Jeg sitter her og skal bli frisk nok av noe som ikke kan kureres. Hvordan gjør man? Og hvor er det plass til meg oppi her? Drømmene jeg har blir patetiske når de skal se ansikt til ansikt med alt dette, og jeg ikke en gang tåler det som alle andre lever hver dag lenger. Jeg har prøvd så hardt. Jeg har prøvd å late som ingenting, å ikke fortelle, ikke vise. Jeg er så sliten. Og jeg drømmer om kraft, om styrke, om å le, undeholde, formidle, danse. Problemet; det er for mye vondt, og jeg vil at det skal stoppe.