Tag Archives: fortvilelse

Juling og kjærlighet

Standard
Juling og kjærlighet

Denne uken har jeg fått så mye juling at jeg følte meg som menneskemos på tirsdag.
Jeg som trodde rett før operasjonen at dét møtet var de siste av den grusomme sorten, at nå ville det nærme seg slutten på en forferdelig fem-måneders periode.

Man kan banke opp noen med språk. Kroppsspråk og ord. Man kan få noen til å føle seg som om de ikke er verdt noen ting, med språk. Man kan fortelle meg at jeg er et nødvendig onde, at jeg ikke har noen rettigheter eller noen betydning, med språk. Man kan få meg til å vite at det jeg gir, ikke regnes for noen ting, med språk. Det har jeg opplevd igjen denne uken.

Å gråte. Å våkne hver eneste natt etter få timer og bli jaget rundt og rundt i bokseringen av tankene og minnene; ordene høres om og om igjen. Å miste motet helt. Grue meg til hver eneste dag resten av dette året. Miste troen på at jeg kan få en god fremtid. Føle trygghet, glede.

Den første natten drømte jeg hele tiden om kalvene. De som løper i innhegningen til de blir fanget av en lasso. Jeg så dem når de lå på siden, med ville øyne, og det tydeligste jeg så var de fire bena, eller rettere sagt hvor stramt tauet rundt beina var. Merket med et tall. Som meg. Lotte, hvem DU er, betyr ingenting. Du skal bare brukes. Jeg gjenkjenner følelsen, det språket har gått opp spor i meg før.

Denne uken har jeg opplevd språk som har fått meg til å klare å stå opp, å dra dit hvor jeg nesten ikke klarer å dra lenger, språk som har løftet meg opp og satt meg forsiktig ned på føttene for én runde til. Språk som har sagt Lotte, du er verdifull. Lotte, du kan gå med hodet hevet.

Språk kan gi så mye kjærlighet.

I bilen nå, plutselig kom det en tanke (det kom veldig mange, for jeg er i bokseringen hele tiden nå, inni hodet) men denne tanken kom etter en runde til med «jeg kan ikke la dem knekke meg, men hvordan skal jeg klare det?», for plutselig tenkte jeg: men de skjønner ikke hvem de prøver å kue nå.

«Lotte», tenkte jeg. «Du kjenner ikke så mange andre som har hatt 7 operasjoner bare de siste fire årene. Som samtidig har hatt ti til femten migreneanfall på minimum ett døgn hver – hver eneste måned de samme årene. Som innimellom operasjonene har fått tatt 8-10 biopsier av hvert bryst minst fire ganger. Som har testet ut, over flere måneder hver gang, så mange medisiner at jeg har glemt antallet; hver eneste medisin har hatt voldsomme bivirkninger. Som har fått Visual noise, løsning av glasslegemet i øyet, og så grønn stær, underveis i de årene. Som har tilbrakt timevis i tromler med høye lyder og intravenøse greier i armen og sprøyter i lår og rør i unevnelige steder. Som har fastet og spydd, og ikke sovet sammenhengende i årevis. Som underveis har gått gjennom et utall smertefulle, skremmende eller ydmykende undersøkelser, og samtaler med maktmennesker som er helt uten kunnskap eller empati. Som har hatt voldsomme, glødende smerter – hver eneste dag og natt. I årevis. Som har mistet penger og karriere og venner av alt dette»

Jeg tenkte at de som prøver på å knekke meg nå, de burde
a) ha skjønt at de ville oppnådd mye mer ved bare å snakke rolig med meg. Jeg er jo grei.
b) ha skjønt at de eventuelt heller burde prøvd seg på en som ikke var VANT TIL noe som var enda verre enn dem.

Tenk at man kan bli vant til sånt. Det gjør noe med en.

Det gjør blant annet det med meg at jeg har vent meg til å se skjønnhet og lek uendelig mange steder og i en del mennesker. Inklusive i meg selv. Det gjør det med meg at jeg ikke godtar å skulle skamme meg over så mye. Det gjør at jeg ønsker meg kjærlighet, ømhet, nærhet, glede, omsorg, trøst, musikk, lek. Det gjør at jeg har tar imot de tingene når jeg får dem, og at jeg lengter intenst etter å gi dem. At jeg lett klarer å romme mine venners smerte også, når de viser meg tillit. At jeg må fortsette å kjempe for å tørre tro på at kjærlighet og godhet vinner, for hvordan kan lidelse og strev ellers gi mening.

Å gi en annen noen gode ord – med ord eller med kroppsspråk – DET kan redde liv, det kan redde dagen, det kan gjøre at den andre ser på seg selv med snillere øyne. Det er fullstendig magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

Det er aldri teit eller svakelig å SE et annet menneske og prøve å oppnå at ordene blir brukt til forståelse – istedenfor juling…….

….jeg har visst klart å løsne litt på de tauene rundt bena nå, har fått plastret noen av de usynlige sårene, så vidt. Før neste angrep?

Og nå er det helg og hvile og jeg kan se på skyer som flyr fort med vann i og fugler som lager bilder foran dem – og jeg kan se en film og glemme alt annet en stund. Mat! Kokosbolle! Kaffe!

Reklamer

Naturens måte

Standard

September

Sitter i solskinn med regn dryppende ned i boka. Ullstrømper til over knærne, men kan fortsatt brette opp skjørt og ermer for solvarmen. Alt er slutt men alt begynner, i nedbrytningen ligger råstoffet til neste syklus. Mitt livs september, jeg har prøvd det før. Men fallet er voldsommere denne gangen.

Kanskje den nye begynnelsen blir varmere, villere.

Gresset fortsatt saftiggrønt, men oftest vått etter regnskyll. Vepsene trege, forvirrede, edderkoppene hektisk spinnende.

Oktober

Jordet er eneste redning etter en desperat natt, flere. Tar på de nærmeste klærne, en avis til å sitte på, ut i morgengryet. For lite klær; armene grøsser og vinden går rett gjennom buksebena. Alt er vått av regnet, det surkler i leire og sokkene mine er våte etter få meter. Blikket mot bakken, mot gule strå, vannpytter. Her er det endelig plass nok til hvor vondt det gjør, jeg kan tillate følelsen å utvide seg i meg til den treffer ytterkantene og tårene flommer. Jordet brer seg utover, utover rundt meg; nok plass.

Opp til treet, den kjente barken, sterk kvaelukt etter nattregn. Det er ikke stille her; motorvei suser, fly på vei til Gardermoen, husene der vi alle bor er plagsomt nær. Men likevel:

Åpen himmel, treet gynger kanskje svakt med sin solide stamme, det visne gresset nikker. Uten bevisst tanke registrerer jeg fargeendringene på løvtrærne nede ved bekken: helt gule nå. Himmelen blir mer og mer grå over meg, er det min sorg, min frykt og maktesløshet som siver ut? Hutrende over skriveblokken, vanter og ullskjerf til tross, er det en form for fred midt i smerten og den forferdelige følelsen av tap.

Våte føtter, insekter på arket, hviskende greiner over meg. Her er det plass til å føle sorgen over alt jeg prøver å få til, men hver gang må gi opp når sykdommene slår til. Mangelen på mening, rettferdighet, den lille jentas blikk inni meg: hva har jeg gjort for å fortjene så mye vondt? Den voksnes uhyggelige erkjennelse av at jeg er bare et menneske, og at lidelse er et av vilkårene. Jeg er langt fra unik og kan ikke forvente annet. Andre har lidd, lider, så uendelig mye mer enn meg. Likevel bryter jeg sammen idet det skjærer gjennom magen igjen. Og samtidig den kvalmende gjenkjennelsen i kroppen av at nå vender også migreneanfallet tilbake. Et par timers lindring ga den alt for sterke pillen. Akkurat som i går, som i natt. Vil spise, men kvalmen fra de forebyggende pillene tar fra meg gleden over mat. Vil fortape meg i en bok og glemme, men de forebyggende sprøytene har gjort synet til en svimlende berg-og-dal-bane. Eeehhh… husker knapt hva alt sammen forebygger siden det bare blir mer sykdom.. Jeg orker ikke mer. Banner, vil bare skrike Nei! Nok! Slutt! Slik et barn kunne gjort til storesøsteren som plaget.

Men jeg skriker til min egen kropp, til mitt livsvilkår. Jeg er et dyr, en cellesamling, der ting kan gå galt. Hvor kan jeg flykte hen?

Iskald nå. Kulden siver opp gjennom hoftene tross avisen mellom meg og leira.

Må gå inn. Må tvinge frem et lysglimt som kan bære meg gjennom også denne dagen. Må lete frem mening.

På vei ned jordet, skjelvende av kulde, dukker glimtet opp, er det fred, lykke, mening? Jeg er en del av dette. Susingen i løvtrærne i skogbrynet, som mitt elskede hav. Hver gang mine gjennomvåte joggesko treffer bakken surkler det i leira og en munter skvisjelyd høres. Jeg hakker tenner. Stopper likevel idet tre duer flakser opp, sirkler flere ganger over meg. Legger merke til due-måten å fly på: raske, litt ubehjelpelige vingeslag, så ulikt gjessenes effektive maskineri, eller svalenes ninja-elegante manøvrer. Det funker for duene. Og jeg gjenkjenner synet: hvor ofte har jeg fulgt fugler med øynene? Uten bevissthet mot det, men som jeg puster eller beveger en arm. Jeg er en del av dette.

Om jeg nå skal tas ut av min syklus med månen, my lunar connection, om jeg nå gir dette offeret og ikke lenger vil få kjenne tidevannet i kroppen; blir jeg likevel fortsatt en del av syklusene i naturen. Av de overveldende oransje (for mine eye-noise-øyne), mykt rundede små bladene på buskene. Av måten jordet strekker seg, bølger, hviler, bortover horisonten på.

Av den stille pustingen, inn og ut, som bakken og treet gjør med hverandre.

Om min kropps gale celler fortsatt herjer i sine uforståelige spor, så er også det natur. Om jeg la meg ned akkurat her, bredte kroppen ut mot leire, gress, knekkende strå, blomster, iskaldt vann, så ville den bli oppslukt uten spor. Klærne ville blitt igjen, mobiltelefonen (!) som en del av tiden. Men selve mitt fysiske jeg ville bare ha smeltet inn i den samme karbonreserven, molekylsuppen, som alle før meg. Jeg ER en del av noe, om enn hensikten med meg er usynlig for meg nå.

Mot . Utholdenhet. Må bare.

Øyeblikkene av å være natur, er glimt av at det er ok at det ikke er noen hensikt med meg akkurat nå, at jeg lider, akkurat nå, og lenge før dette nå.

Jeg er mer, har vært uendelig mye mer, og mine molekyler har satt igjen former, avtrykk. Lagret i mine synapser, eviggjort i mine signalsubstanser, alt livet jeg har levd. Hver jubel idet husken svingte kjempehøyt, triumfen i å la seg slenge ut fra husken på det høyeste punktet, fly! et øyeblikk.

Milliarder av impulser i hjernens univers bærer på ømmeste vis hvert kjærlige ord jeg har sagt, hver ekstase. Side om side med mine klynk om hjelp gjennom smertelandene jeg har besøkt så alt for mye, ligger ansiktene, duftene, ordene. Slik jeg ligger i noens synapser, evig.

Som gresset vet, fuglene vet, hvordan man bryter ned for å starte igjen. Ikke på bar bakke, men i avtrykket av det som var.

Dét må være nok i de stundene der fengselet er så trangt, kaldt, ensomt.

Senere; få dager etter operasjonen;

Jeg var der den dagen vinteren kom; jeg sto i sola i kanten av jordet, hadde gått forsiktig på stive ben fra huset, så opp mot treet, og kjente sollyset i ansiktet. Brått, ved siden av meg, bak de gule løvtrærne, vokste grå himmel frem, reiste seg som en vegg over hele kirken, skolen, hele nord ble mørkt. Så kom vinden, og en storm av bladkonfetti fra trærne, blandet med snøfnugg, virvler rundt og over meg, jeg jubler

 

November

Rimfrost i dag, lyden av stråene annerledes. Ubevisst registrerer jeg endringene i farger (løvet på trær og bakke, mosen, halmstråene, de fire ulike blomsterartene som er overalt på jordet, himmelen..), lyder, bakkens konsistens mot fotsålene, mens kroppen jobber opp bakken og tankene spretter omkring.

Hvert strå som stryker rundt anklene og leggene mine, en kjærlig berøring, et helt jorde fullt av kjærlighet. Husk kjærlighet. Ikke mist deg selv i alt det andre. Bli «der ute»; i verden, i møte med andre, ta imot og gi. Mitt mantra for å bli her gjennom all smerten. Det ville vært så uendelig lett å gi opp, trekke meg tilbake.

Bli her. Jeg er en del av dette.

Venus og hunden

Standard

Nå følger den meg som en hund, depresjonen.

Liggende ved mine føtter, snerrende i mine drømmer

Armene mine, omfavnelsen, fylt av angst

 

Om natten er hun meg, statuen uten armer

Om natten er du ikke lenger deg

Eller jeg vet i hvert fall ikke

hva det betyr

 

Hunden puffer meg med snuten

når jeg glir mot mørket, mot lyset

Våker, verker

Skal jeg stryke den?

Blir den hos meg da?

Sparke løshunden er ikke i min natur

Eller er det nettopp det jeg er redd for

 

Jeg prøver å sy armer til Venus

Prøver i fortvilelse å feste dem

på hennes glatte, hvite skuldre

Blikket hennes alltid bortvendt

Hjertet hennes råttent, mistet

 

Om morgenen går vi ut, hunden og jeg

Jeg vil ikke kalle det fredelig sameksistens

heller mangel på muligheter

den er visst også lei av meg

jeg liker ikke øynene dens

rødrandet, kalde

 

Venus tenker på havet hun engang steg opp av

Lurer på hvor det ble av det

Ellers prøver hun stort sett å la være å tenke

Jeg er ikke sikker på hva hun gjør istedenfor

men ønsker at jeg fikk det til

Hvor lenge kan hun vente?

Og er det først og fremst fingertupper hun savner?

Husker hun følelsen av

Hud

Svaberg

Leppene dine

mot dem?

 

Fins det noen vei dit

hun sist hadde dem?

Det håper jeg ikke.

Det stedet bør man ikke besøke uten hund

Så kanskje var det derfor

jeg en dag fant den liggende ved min seng

 

Venus våkner

Hun liker det ikke

Livet klemmer og strammer i marmoren

Og hvordan klatre ned uten armer

Hvordan fly

kan ikke kjenne presset av luften mot håndflatene

Og egentlig er bena litt tunge

 

Jeg hvisker til henne når hunden sover

Det er noe som venter på deg

Det er et sted der du mangler

Hennes stenansikt uten tårer

tror meg fortsatt ikke

 

Jeg bare må klare å sy de armene

og klappe den jævla hunden

freedom faith music love

Standard

Rhythm slow like lovemaking

Driving again, the light piercing my eyes always now, I’m protecting my brain behind sunglasses. Can hardly look at anything, need darkness to have a moment of peace.

Sucking in every hour of comfort whenever the pain eases up; meanwhile training myself to focus my eyes far away, thus resting my wired, overworked, screaming brain. Pulling myself up, out, walking, soothing landscapes rescuing me, slow moving rhythm of my feet balancing my screwed-up nervous system. Giving in when I must, hours disappearing in fetal position.

Still, even this far down the road, there is sometimes music. This time, my newly found favorite song, and as usual, I’m obsessed. Sets me free for moments. Music cutting behind words, behind reason, straight into the wordless insides of me. The force of his voice and its emotions, the darkness and beauty of the words, the rhythm is pulling on me like tide….. Slow like lovemaking.

«…all the things she grants me
Freedom is not among those things
And freedom is by no means free..»

This is what I want. Freedom. But, oh, it is by no means free.

I want all the history that mars my body to be erased. I want to know who I am again. I want to be able to stay in myself without fear of the next pain, the endless cycles emptying me, over and over. Who would ever recognize what this is like for me? I can hardly grasp it myself.

* to mar:

1. To inflict damage, especially disfiguring damage, on.

2. To impair the soundness, perfection, or integrity of; spoil.

 That’s it: it has impaired the integrity of me; so that I don’t, any longer, know exactly who I am. My images of me, the stories of who I am, no longer really believable, when no one is a witness. Do you, does anyone, know my name?

Nights; awoken by aching, I twist, sweating and cold, in the covers.

«..the night pulled tight around me…»

Sobering to observe how coolly I now evaluate my symptoms at four in the morning, how without emotion I tell myself not to be afraid, because fear won’t help me, it is a luxury I can’t afford any more  (it shreds me to shaking, to panic). I tell myself that I will have to sleep now, and if the pain gets so bad I need hospital again, I will wake up. The phone is next to me, so now, sleep. Repeating like a mantra, «you’ll be okay. Believe it.»

How I, bleakly, on countless nights and days try to evaluate the strength, position, temporal development of my own symptoms, before administering (with a shudder of disgust) the drug of choice. Always, now, in a haze.

I am falling so deeply, so hard, where is the rock bottom which will catch me, stop me, crush me or bounce me back flying? The rock bottom; faith.

Trying to find faith. How do humans manage to believe?

Never religious, this is something I know nothing of, and yet, it is what it is now reduced to, as the only road to travel. They tell me; believe in the healing power of your body and mind, believe in the drugs, believe that there is a future. How? My immeasurable strength now diluted to homeopathic concentrations.

Can anyone tell me how to remember to keep the faith,  throughout the day: at 12 o’clock, shopping for groceries, when in the shower, paying the bills, when you’ve been turned down, you’re alone, or too much surrounded by others? At three in the morning, sleep evasive.

«…freedom is impossible, this I know

I can’t find it in no bedroom

Or wherever it is

I run and hide

No, I never did find it

By any one’s side…»

But…. I do find a measure of freedom in company, in belonging to someone and something, in giving myself over to what I love (dancing, the slow hip circle. Singing, when coming in on cue almost too late, the tardy rhythm so organic, bodily). Struggling so hard to believe, to have faith, is this where I will manage it? Moment by moment, refusing to feel the fear. Allowing only joy. Pleasure sweet like honey. Love, body, tears, friendship. I write lists of names: these people are my friends. I hold onto the slip of paper. Please speak my name.

Freedom; impossible. Still. But not always.

Faith; necessary.

(lyrics are quoted from Madrugada’s brilliant song, Sail away).

Fortsett å svømme

Standard

 

Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.

Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.

Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.

Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.

Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?

Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn og vennefamilien. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos, venneprat. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!

Husker den første turen, oss alene, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten;  et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll….  Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!

Nå; trøsten  ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.

Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.

Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.

Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.

Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»

problemet

Standard

Hva er egentlig problemet? Vet du hvordan det er å være rastløs uten mål og mening? Har du hatt det sånn? Oppe i hodet mitt foregår en konstant kamp. Jeg burde gå og trene. Hva skal jeg trene? Har jeg lyst til å trene? Er det noen spesiell trening som jeg VET vil gjøre meg bedre? Har jo alle de der styrkeøvelsene fra forrige runde, som fysioterapeuten tegnet, med glade fjes på strekfigurene. De øvelsene er så kjedelige. Jeg har gjort dem tusen ganger, gjorde dem om og om igjen da. Bildene de putter i hodet mitt er av en stusselig, slapp person som halter rundt, med en kropp og et ansikt som ikke noen har hatt overskudd til å gjøre noe for å shine opp på lenge. Med stygge, hudfargete støttegreier fra hjelpemiddelsentralen på underkroppen. Med null humør og overskudd. Med et blikk som lurer på hva det var som traff meg, som sier hjelp meg…

Jeg burde hvile. Skikkelig effektiv hvile. Da må jeg lese instruksjonene i den avslapningsboka, eller allerbest sette på CD’en med øvelser som ligger bak i boka. Men da må jeg finne en ledning til den bærbare CD-spilleren, og det er umulig. Huset vårt flommer over av ting, overalt, hvorfor kan vi ikke bare rydde? Hvorfor rydder jeg ikke nå istedenfor å drikke nok en kopp av den kaffen, som til og med er pulverkaffe av den typen som er tilsatt sukker, og derfor sikkert ansvarlig for at jeg er syk, og som uansett vil gjøre at jeg blir tjukkere i tillegg. Men hvile ja, det var det, burde sikkert sove. Men da bryter jeg jo en nogenlunde normal døgnrytme, og jeg skal jo straks tilbake på jobb, så det er dumt. Men, oppgaven min nå er jo å forte meg å hvile slik at jeg blir frisk og kan gå tilbake på jobb og alle blir fornøyde. Eller, var det å trene?

I speilet ser jeg så stygg ut. Posete øyne, som brakkvann, er det de rare sovepillene som gir meg sånne øyne? Blast hår, rynkete slapt fjes. Og kroppen… hvis bare jeg trente mer.. da ville jeg sikkert også blitt frisk.

Stopp, stopp. Har dere glemt timene, minuttene, ukene av smerte, hvordan smertene bølger gjennom kroppen og presser ut det siste av det som var meg der inne? Hvordan bare det å gå ut av senga var et hav av smerte. Hvordan det å løfte en melkekartong skar gjennom ryggen. Hvordan jeg måtte skyve hensyn til smertene til side for å pleie; barnet, huset, mannen, jobben. Vasketøyet. Hvordan det å måtte komme seg ut av bilen en ekstra gang kunne få tårene frem i øynene, for det gjør så vondt; å få vridd begge bena ut av bilen, nei vent, først må jo døren åpnes, og det skyvet skjærer i kroppen. Så vri bena (AU! og du vet at dette fremprovoserer mer smerte som venter i kveld) og få vekten ut av bilen, finne noe å dra i. Bevege seg med bittesmå skritt (husk, å gå sidelengs gjør kjempevondt, så parkeringsplasser og garasjer er pyton). Inn igjen; mitt eget triks, en plastikkpose på setet, da kan kroppen roteres smertefritt inn og jeg må bare huske å løfte bena ved hjelp av hendene så jeg ikke provoserer smertebeistet.

Å løfte barn, handleposer, whatever, inn i bilen; don’t even go there. Men jeg må gjøre det, har ikke noe valg.

Hvor mange ganger gjorde jeg dette? Hvor uendelig mange dager kjempet og kjempet jeg, mot smertene og frykten for aldri å bli bedre, mot den ukjente utmattelsen som smerte skaper, det visste jeg aldri før. Lenge etter at det begynte, kjempet jeg nok til å havne et levbart sted, til å begynne å finne den skapningen som lå skremt og utmattet der inne, og å la henne få begynne å synes. Så kom det en ny klo som skviste meg; ny smerte, enda større en den gamle. Denne klarte å få meg til å gråte, besvime, skjelve, miste meg selv. Jeg ble redusert til frykt for neste gang pillene begynte å slippe taket, med fortsatt en time igjen til jeg kunne ta fler. Til slutt var jeg gjennomsiktig, til slutt skar de meg opp og det hjalp langt om lenge. Litt. Heller ikke dette blir noen gang helt borte, trusselen om oppblomstring er der.Nå har jeg to, tre sykdommer; jeg samler.

Ny klo, ny sykdom…. nytt sted i kroppen, enda verre, tett i tett, annenhver dag virker ikke øyne, hode, hørsel, luktesans. Hver behandling mer skremmende, dyr, ubehagelig enn den forrige.

Jeg sitter her og skal bli frisk nok av noe som ikke kan kureres. Hvordan gjør man? Og hvor er det plass til meg oppi her? Drømmene jeg har blir patetiske når de skal se ansikt til ansikt med alt dette, og jeg ikke en gang tåler det som alle andre lever hver dag lenger. Jeg har prøvd så hardt. Jeg har prøvd å late som ingenting, å ikke fortelle, ikke vise. Jeg er så sliten. Og jeg drømmer om kraft, om styrke, om å le, undeholde, formidle, danse. Problemet; det er for mye vondt, og jeg vil at det skal stoppe.