Tag Archives: glede

Borneo

Standard

 

Alt det vi skulle ønske vi var

 

Jeg trodde det var banalt

Gråte av det gode

gjør ikke alle

Herregud så teit

Hvordan kan man beskrive

å være kuttet bort fra alt

som er til stede

 

Hvis jeg hadde visst

at jeg burde være glad for å være glad

skulle jeg vært glad mens jeg var det

Kan man være misunnelig

på enkelhet

Kan man være for mye

Kan man være løsrevet

Kan noen bli med meg inn

Kan

Jeg har jo skrevet det allerede,

Melankolien over epleblomster

jeg ser bare døden

 

Jeg vet at den fins

gleden

En gang var den en genser

jeg bare tok ut av skuffen

på vei mot frokost og nøkkelkort

Eller den var på plass allerede

ved siden av milten kanskje

 

Like plutselig var den umulig

Jeg har hørt om den

Som Borneo

med alle apene og blomstene

frodig og farlig

kannibaler

men hvordan skulle man liksom

komme seg dit

 

Jeg ser de andres feriebilder

Derfra

Hele tiden

Ser dem faktisk være der

Deres Borneo er på Torshov,

ved middagsbordet, på trikken

Og de har årskort

 

Jeg som alltid var en globetrotter

kan ikke lenger språket på billettautomaten

(husker Paris, toget, «Patientez» jeg lærte meg systemet! Jeg lærte meg det. Jeg har alltid dratt hvor jeg ville)

 

Nå – Borneo er rundt meg men jeg får ikke komme inn

Det eneste landet er det som

truer med å vokse seg ut

gjennom meg, så stort er det

 

Sorglandet, den nakne redselen

 

Landskapet er mørke trestammer

Uten liv, uten håp

 

Jeg kan ikke vise deg det

 

En bryter i meg er innstilt feil

Hvem flikket den over

Og var det mens jeg sov

 

Jeg så alltid lys, så rødt

Men Borneo er for langt vekk

 

Advertisements

Flyene

Standard

 

Gennem alle årene har jeg mærket

så alt for godt

 

hvordan flyene, færgerne, bilerne

har taget dig væk fra mig

mig væk fra dig

 

nætternes alenehed

den alt for kolde telefon

eftermiddagene i det stille hus før nogen kom hjem

fraværet af din arm om min skulder

 

resten af den tid vi får vil jeg have

at de skal bringe os

til hinanden

 

Dyp

Standard

 

Vi har det i oss, begge

Det mørke hullet

Bunnløse dyp

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Frykt uten ansikt, monstre

Skrekk forbi all kontroll

 

En dag fanget jeg i et glimt

et hopp

En ryggfinne løftet seg et øyeblikk

Glitrende, strålende

Fantastisk rar

 

Det er flyvefisk der

Sirener og haier

De mest ubegripelige sneglehus

 

I dypet vaier sjøgresset

Rundt sjenerte kreps

Farlige vidunderlige mirakler

I et glimt stormer sølvfisk  forbi

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Da jeg snudde blikket

nådde lyset meg

fra langt der oppe

 

Jeg har dem i meg

Bunnløse dyp

 

 

Store og små forventninger

Standard
Leste om hun kringle – bloggedama, en svensk jente i USA som lever av å blogge om mote og livsstil. Drikker cocktails på fester og viser seg i designkjoler. Unge jenter elsker livet hennes og vil være som henne, står det i artikkelen. Det treffer meg på en litt trist måte. Jeg mener, hvor mange kommer til å oppleve en sånn tilværelse, og hva slags forberedelse på et liv er det da? Å tro at det er det eneste som er verd å etterstrebe?
Vi hadde satset alt vi turte økonomisk for en blokkleilighet i en lite fancy forstad. Lånte 110 % av leilighetens verdi, og var stolte av å klare oss selv. Husker at det gikk i suppeposer fra innerst i skapet den siste uka før lønn. Noe av det beste jeg visste, var å skeie ut med en kaffe latte på kaffebar i blant. Møbler var arvet fra familie, og fritida ble livet opp med ting som ikke kostet allverden, sykkeltur og skogstur med venner eller middager hjemme med dem. Høres utrolig prektig ut, men det var ikke det som var greia; vi røykte, drakk og herja, vi, men bare når vi hadde råd, og designermerker var ikke i tankene. Å være kul, sexy, stilig, ja absolutt, men ikke som det eneste målet i livet. Jeg mener, alle jobbet eller studerte med ett eller annet mål for øyet, om et livsinnhold som ikke var at andre vil bruke samme neglelakk som deg fordi du er kul.
Men hvordan skal noen kunne finne det tilfredsstillende å starte som vi gjorde, hvis de lever inne i den fancy bloggverdenen? (jeg innser at dette også er en blogg, men jeg prøver ikke å leve av å se kul ut). Da er vel ikke utsikten til en middag bestående av potetmos fra rimarema nok til å rettferdiggjøre at man står opp hver dag, at man holder det gående gjennom de dagene som jevnt over er slitsomme, kjedelige, sinnsopprivende, skremmende, deilige, alt det som en del vanlige dager er.
På bildet krysser hun en bygate, travle NYC, og jeg blir straks litt misunnelig på hennes åleslanke lår i jeans, flommende, perfekte hår, og generelle lekkerhet. Hun bærer selvsagt en designerveske (regner jeg med; jeg har ikke peiling på vesker, mine lidenskaper omhandler helt andre ting) og en take-away kaffe (DET kan jeg også få til!!). Jeg ønsker meg ikke hennes liv – men jeg er voksen, eldre enn henne, er et annet sted i livet. Ville jeg ha ønsket det hvis jeg var 18 år, 20 år, nå?
Jeg vet at jeg ikke forventet de tingene da jeg var 18 og 20. For meg så ikke verden slik ut, men det eksisterte kanskje da også? Designerklær, skjønnhetsbehandlinger, heseblesende tempo, cocktails om kvelden, vakre mennesker, som det eneste saliggjørende. I den verdenen var det aldri en dag som var litt kvisete, hvor håret er litt fett og man egentlig er ganske uinteressant, men det allikevel viser seg at noen gidder å se en episode av Home and away sammen med en. Med potetgull fra Rimi, og brus.

I den verdenen fins vel heller aldri følelsen av seier etter å tjent inn nok penger på vaskejobben ved siden av studiene til å gjøre noe skikkelig gøy? Den dype gleden ved å ha bestått en jævlig eksamen etter måneder med lesing, øving, kløning, evige kollokviegrupper der vi pugget i fellesskap. Finnes lykken ved at en du er forelsket i, tenner skikkelig på deg, selv om du ikke har designtruse og botox i panna der? I min verden er det litt mer sånn at det blir veldig mye gøyere når man ikke tenker veldig mye på hvordan man ser ut (bildene skal uansett ikke på Facebook…) i enkelte situasjoner……

Hvor skuffet blir man egentlig når det helt vanlige, kjedelige, spennende livet treffer en?