Tag Archives: kontroll

Venus og hunden

Standard

Nå følger den meg som en hund, depresjonen.

Liggende ved mine føtter, snerrende i mine drømmer

Armene mine, omfavnelsen, fylt av angst

 

Om natten er hun meg, statuen uten armer

Om natten er du ikke lenger deg

Eller jeg vet i hvert fall ikke

hva det betyr

 

Hunden puffer meg med snuten

når jeg glir mot mørket, mot lyset

Våker, verker

Skal jeg stryke den?

Blir den hos meg da?

Sparke løshunden er ikke i min natur

Eller er det nettopp det jeg er redd for

 

Jeg prøver å sy armer til Venus

Prøver i fortvilelse å feste dem

på hennes glatte, hvite skuldre

Blikket hennes alltid bortvendt

Hjertet hennes råttent, mistet

 

Om morgenen går vi ut, hunden og jeg

Jeg vil ikke kalle det fredelig sameksistens

heller mangel på muligheter

den er visst også lei av meg

jeg liker ikke øynene dens

rødrandet, kalde

 

Venus tenker på havet hun engang steg opp av

Lurer på hvor det ble av det

Ellers prøver hun stort sett å la være å tenke

Jeg er ikke sikker på hva hun gjør istedenfor

men ønsker at jeg fikk det til

Hvor lenge kan hun vente?

Og er det først og fremst fingertupper hun savner?

Husker hun følelsen av

Hud

Svaberg

Leppene dine

mot dem?

 

Fins det noen vei dit

hun sist hadde dem?

Det håper jeg ikke.

Det stedet bør man ikke besøke uten hund

Så kanskje var det derfor

jeg en dag fant den liggende ved min seng

 

Venus våkner

Hun liker det ikke

Livet klemmer og strammer i marmoren

Og hvordan klatre ned uten armer

Hvordan fly

kan ikke kjenne presset av luften mot håndflatene

Og egentlig er bena litt tunge

 

Jeg hvisker til henne når hunden sover

Det er noe som venter på deg

Det er et sted der du mangler

Hennes stenansikt uten tårer

tror meg fortsatt ikke

 

Jeg bare må klare å sy de armene

og klappe den jævla hunden

Glimt fra kroppen uten kontroll

Standard

I fem minutter var hun min.

(Levi Henriksen forteller i Dagbladet om da han som barn fikk en klem av sine drømmers mål, den etterlengtede jenta) .

En klem (en ordentlig klem): varmen i møtet kropp mot kropp, dine armer rundt meg, mine armer rundt deg. Berøringens mirakel. (Berøringen som forresten også, når forholdet er feil, plutselig kan tydeliggjøre avstanden. En digresjon). Idet jeg leser ordene hans («I fem minutter var hun min») fylles jeg av ren sødme. Hvem av oss lengter ikke etter det? Vær min, la meg være din. I fem minutter, eller gjennom en middag, en natt, et liv.

Jeg er her hvis du er her. (Oversettelse av en møte-hilsen på swahili, sett i boka Å møte hverandre, av M. J. Wheatley). Er den ikke fantastisk? Dét er det klemmen gir meg, den gode klemmen, når jeg føler meg aller mest alene, trist, motløs. Eller; glad over å møte en kjær, en venn, klar for nærhet! Det magiske i å gi slipp på kontrollen, bare lene seg inn i den andres pust og ro, og i det øyeblikket være møtt, være sammen. Så kan klemmen utvikle seg videre til en god prat, fantastisk erotikk, eller «bare» et rolig øyeblikk som kan gi jording til en hel dag.

I disse dager har jeg tenkt mye på kroppen; på den fysiske opplevelsen av å være en kropp. På sansenes språk inn i følelsene, i identiteten. Tenker minst like mye på kontroll; over seg selv, over kropp, følelser. På resignasjon.

Hvor dukker denne sammenhengen opp i hodet mitt, mellom det kroppslige og kontroll? I det siste har begge disse temaene, hver for seg, blitt synligere for meg. Kanskje jeg bare plutselig har levd lenge nok, så opphopet erfaring (kjennes ut som om jeg har fått så j… mye av det i det siste) munner ut i en forståelse av noe nytt. Eller rettere sagt, gammelt.

Kroppen; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Nytelsen dukker opp med sommerværet, det enkle i å være avkledd, varm, med huden i bris og sol og vann, en slags primærtilstand? Er et fysisk vesen i så mye større grad enn den innpakkede vinterpersonen.

Lengselen som våkner i meg ved synet av en kropp i dans, letende ut i rommet med bevegelsen….., uttrykket i hendenes posisjon…, overgivelsen i overkroppen…. de forteller mine følelser, som ikke kan sies med ord. Kunne jeg bare si det med slike bevegelser. Hadde jeg bare fortsatt den kontrollen over kroppen; mistet av sykdom. Eller kanskje nettopp det mistede egentlig er muligheten for å slippe kontrollen, slippe nok til å lete frem dette fantastiske uttrykket??

Det minner meg om et intervju jeg leste i stad, med Slash (gitarist i Guns n’ Roses); leter evig etter det magiske øyeblikket der han er ett med gitaren, med publikum. Kan aldri vite når det øyeblikket kommer. Jeg tolker det som at han må slippe kontrollen og slippe seg inn i intensjonen sin om å treffe noen der ute med sitt fysiske uttrykk. Han liker ikke å synge og er ikke god med følelser – det er gitaren som kan fortelle og gi kontakt.  Sier Slash, med dopkroppen, tatoveringene, solbrillene. Jeg tenker det er det samme som danserinnen sier. Med sin grasiøse, sunne, trente, uttrykksfulle kropp.

Kontroll; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Det er betingelsene vi får. En  kropp som kan uttrykke, nyte og leke, men som også kan bli syk, redd, skadd. Og i ytterkantene av disse opplevelsene får vi vite aller mest om hva det vil si å være menneske; der hvor vi et øyeblikk kun er fysiske vesener.

Jeg er her.