Tag Archives: kropp

Kroppsforskrekkelse

Standard

Denne er verd å lese:

http://www.zaralarsson.se/2014/10/10/blir-forbannad/

Yess. Godt skrevet!! Kvinnekropper kan vises frem så lenge de er «pornofiserte» og ihvertfall perfeksjonerte som objekter, men en kvinnekropp som bare er dét, den er forbudt og ekkel og skal være noe man føler skam rundt. Jeg liker det danske ordet «kropsforskrækkelse»- som jeg syns vi lider av.

Det er samme greia som at enkelte syns jeg skal holde skamfullt kjeft om de særdeles reelle og kroppslige lidelsene som torturerer meg for tiden – mens hvis noen har fått kink i auraen, hakk i energistrømmen, eller noe annet svevende og fjernt fra den virkelige fysiske realiteten som vi også lever i, så kan det diskuteres opp og ned og i mente og i tv-serier og ukeblader overalt.

Vi lever alle i en skjønn KROPP som kan gi oss både smerter og de mest fantastiske sanseopplevelser. Bort med all skammen. Lev i og med kroppen.

Naturens måte

Standard

September

Sitter i solskinn med regn dryppende ned i boka. Ullstrømper til over knærne, men kan fortsatt brette opp skjørt og ermer for solvarmen. Alt er slutt men alt begynner, i nedbrytningen ligger råstoffet til neste syklus. Mitt livs september, jeg har prøvd det før. Men fallet er voldsommere denne gangen.

Kanskje den nye begynnelsen blir varmere, villere.

Gresset fortsatt saftiggrønt, men oftest vått etter regnskyll. Vepsene trege, forvirrede, edderkoppene hektisk spinnende.

Oktober

Jordet er eneste redning etter en desperat natt, flere. Tar på de nærmeste klærne, en avis til å sitte på, ut i morgengryet. For lite klær; armene grøsser og vinden går rett gjennom buksebena. Alt er vått av regnet, det surkler i leire og sokkene mine er våte etter få meter. Blikket mot bakken, mot gule strå, vannpytter. Her er det endelig plass nok til hvor vondt det gjør, jeg kan tillate følelsen å utvide seg i meg til den treffer ytterkantene og tårene flommer. Jordet brer seg utover, utover rundt meg; nok plass.

Opp til treet, den kjente barken, sterk kvaelukt etter nattregn. Det er ikke stille her; motorvei suser, fly på vei til Gardermoen, husene der vi alle bor er plagsomt nær. Men likevel:

Åpen himmel, treet gynger kanskje svakt med sin solide stamme, det visne gresset nikker. Uten bevisst tanke registrerer jeg fargeendringene på løvtrærne nede ved bekken: helt gule nå. Himmelen blir mer og mer grå over meg, er det min sorg, min frykt og maktesløshet som siver ut? Hutrende over skriveblokken, vanter og ullskjerf til tross, er det en form for fred midt i smerten og den forferdelige følelsen av tap.

Våte føtter, insekter på arket, hviskende greiner over meg. Her er det plass til å føle sorgen over alt jeg prøver å få til, men hver gang må gi opp når sykdommene slår til. Mangelen på mening, rettferdighet, den lille jentas blikk inni meg: hva har jeg gjort for å fortjene så mye vondt? Den voksnes uhyggelige erkjennelse av at jeg er bare et menneske, og at lidelse er et av vilkårene. Jeg er langt fra unik og kan ikke forvente annet. Andre har lidd, lider, så uendelig mye mer enn meg. Likevel bryter jeg sammen idet det skjærer gjennom magen igjen. Og samtidig den kvalmende gjenkjennelsen i kroppen av at nå vender også migreneanfallet tilbake. Et par timers lindring ga den alt for sterke pillen. Akkurat som i går, som i natt. Vil spise, men kvalmen fra de forebyggende pillene tar fra meg gleden over mat. Vil fortape meg i en bok og glemme, men de forebyggende sprøytene har gjort synet til en svimlende berg-og-dal-bane. Eeehhh… husker knapt hva alt sammen forebygger siden det bare blir mer sykdom.. Jeg orker ikke mer. Banner, vil bare skrike Nei! Nok! Slutt! Slik et barn kunne gjort til storesøsteren som plaget.

Men jeg skriker til min egen kropp, til mitt livsvilkår. Jeg er et dyr, en cellesamling, der ting kan gå galt. Hvor kan jeg flykte hen?

Iskald nå. Kulden siver opp gjennom hoftene tross avisen mellom meg og leira.

Må gå inn. Må tvinge frem et lysglimt som kan bære meg gjennom også denne dagen. Må lete frem mening.

På vei ned jordet, skjelvende av kulde, dukker glimtet opp, er det fred, lykke, mening? Jeg er en del av dette. Susingen i løvtrærne i skogbrynet, som mitt elskede hav. Hver gang mine gjennomvåte joggesko treffer bakken surkler det i leira og en munter skvisjelyd høres. Jeg hakker tenner. Stopper likevel idet tre duer flakser opp, sirkler flere ganger over meg. Legger merke til due-måten å fly på: raske, litt ubehjelpelige vingeslag, så ulikt gjessenes effektive maskineri, eller svalenes ninja-elegante manøvrer. Det funker for duene. Og jeg gjenkjenner synet: hvor ofte har jeg fulgt fugler med øynene? Uten bevissthet mot det, men som jeg puster eller beveger en arm. Jeg er en del av dette.

Om jeg nå skal tas ut av min syklus med månen, my lunar connection, om jeg nå gir dette offeret og ikke lenger vil få kjenne tidevannet i kroppen; blir jeg likevel fortsatt en del av syklusene i naturen. Av de overveldende oransje (for mine eye-noise-øyne), mykt rundede små bladene på buskene. Av måten jordet strekker seg, bølger, hviler, bortover horisonten på.

Av den stille pustingen, inn og ut, som bakken og treet gjør med hverandre.

Om min kropps gale celler fortsatt herjer i sine uforståelige spor, så er også det natur. Om jeg la meg ned akkurat her, bredte kroppen ut mot leire, gress, knekkende strå, blomster, iskaldt vann, så ville den bli oppslukt uten spor. Klærne ville blitt igjen, mobiltelefonen (!) som en del av tiden. Men selve mitt fysiske jeg ville bare ha smeltet inn i den samme karbonreserven, molekylsuppen, som alle før meg. Jeg ER en del av noe, om enn hensikten med meg er usynlig for meg nå.

Mot . Utholdenhet. Må bare.

Øyeblikkene av å være natur, er glimt av at det er ok at det ikke er noen hensikt med meg akkurat nå, at jeg lider, akkurat nå, og lenge før dette nå.

Jeg er mer, har vært uendelig mye mer, og mine molekyler har satt igjen former, avtrykk. Lagret i mine synapser, eviggjort i mine signalsubstanser, alt livet jeg har levd. Hver jubel idet husken svingte kjempehøyt, triumfen i å la seg slenge ut fra husken på det høyeste punktet, fly! et øyeblikk.

Milliarder av impulser i hjernens univers bærer på ømmeste vis hvert kjærlige ord jeg har sagt, hver ekstase. Side om side med mine klynk om hjelp gjennom smertelandene jeg har besøkt så alt for mye, ligger ansiktene, duftene, ordene. Slik jeg ligger i noens synapser, evig.

Som gresset vet, fuglene vet, hvordan man bryter ned for å starte igjen. Ikke på bar bakke, men i avtrykket av det som var.

Dét må være nok i de stundene der fengselet er så trangt, kaldt, ensomt.

Senere; få dager etter operasjonen;

Jeg var der den dagen vinteren kom; jeg sto i sola i kanten av jordet, hadde gått forsiktig på stive ben fra huset, så opp mot treet, og kjente sollyset i ansiktet. Brått, ved siden av meg, bak de gule løvtrærne, vokste grå himmel frem, reiste seg som en vegg over hele kirken, skolen, hele nord ble mørkt. Så kom vinden, og en storm av bladkonfetti fra trærne, blandet med snøfnugg, virvler rundt og over meg, jeg jubler

 

November

Rimfrost i dag, lyden av stråene annerledes. Ubevisst registrerer jeg endringene i farger (løvet på trær og bakke, mosen, halmstråene, de fire ulike blomsterartene som er overalt på jordet, himmelen..), lyder, bakkens konsistens mot fotsålene, mens kroppen jobber opp bakken og tankene spretter omkring.

Hvert strå som stryker rundt anklene og leggene mine, en kjærlig berøring, et helt jorde fullt av kjærlighet. Husk kjærlighet. Ikke mist deg selv i alt det andre. Bli «der ute»; i verden, i møte med andre, ta imot og gi. Mitt mantra for å bli her gjennom all smerten. Det ville vært så uendelig lett å gi opp, trekke meg tilbake.

Bli her. Jeg er en del av dette.

All dressed up

Standard

Hope

the thinnest blade

enough to cut me wide open again

 

All the pain I could hold, but

hope is too heavy a burden

 

This physical quality of my emotions

like clothes

summer dresses: for warm light, warm skin, for being

red, green

black silk

 

The thinnest garments

barely covering sensuality

 

Leather for rage

 

No coat, no scarf warm enough for despair

 

A dress for hope?

Will it fit comfortably around the scars

fall in beauty on my frame

Match the colour of my eyes

raw from crying

but nearly ready

to reflect the light

 

Venus og hunden

Standard

Nå følger den meg som en hund, depresjonen.

Liggende ved mine føtter, snerrende i mine drømmer

Armene mine, omfavnelsen, fylt av angst

 

Om natten er hun meg, statuen uten armer

Om natten er du ikke lenger deg

Eller jeg vet i hvert fall ikke

hva det betyr

 

Hunden puffer meg med snuten

når jeg glir mot mørket, mot lyset

Våker, verker

Skal jeg stryke den?

Blir den hos meg da?

Sparke løshunden er ikke i min natur

Eller er det nettopp det jeg er redd for

 

Jeg prøver å sy armer til Venus

Prøver i fortvilelse å feste dem

på hennes glatte, hvite skuldre

Blikket hennes alltid bortvendt

Hjertet hennes råttent, mistet

 

Om morgenen går vi ut, hunden og jeg

Jeg vil ikke kalle det fredelig sameksistens

heller mangel på muligheter

den er visst også lei av meg

jeg liker ikke øynene dens

rødrandet, kalde

 

Venus tenker på havet hun engang steg opp av

Lurer på hvor det ble av det

Ellers prøver hun stort sett å la være å tenke

Jeg er ikke sikker på hva hun gjør istedenfor

men ønsker at jeg fikk det til

Hvor lenge kan hun vente?

Og er det først og fremst fingertupper hun savner?

Husker hun følelsen av

Hud

Svaberg

Leppene dine

mot dem?

 

Fins det noen vei dit

hun sist hadde dem?

Det håper jeg ikke.

Det stedet bør man ikke besøke uten hund

Så kanskje var det derfor

jeg en dag fant den liggende ved min seng

 

Venus våkner

Hun liker det ikke

Livet klemmer og strammer i marmoren

Og hvordan klatre ned uten armer

Hvordan fly

kan ikke kjenne presset av luften mot håndflatene

Og egentlig er bena litt tunge

 

Jeg hvisker til henne når hunden sover

Det er noe som venter på deg

Det er et sted der du mangler

Hennes stenansikt uten tårer

tror meg fortsatt ikke

 

Jeg bare må klare å sy de armene

og klappe den jævla hunden

Glimt fra kroppen uten kontroll

Standard

I fem minutter var hun min.

(Levi Henriksen forteller i Dagbladet om da han som barn fikk en klem av sine drømmers mål, den etterlengtede jenta) .

En klem (en ordentlig klem): varmen i møtet kropp mot kropp, dine armer rundt meg, mine armer rundt deg. Berøringens mirakel. (Berøringen som forresten også, når forholdet er feil, plutselig kan tydeliggjøre avstanden. En digresjon). Idet jeg leser ordene hans («I fem minutter var hun min») fylles jeg av ren sødme. Hvem av oss lengter ikke etter det? Vær min, la meg være din. I fem minutter, eller gjennom en middag, en natt, et liv.

Jeg er her hvis du er her. (Oversettelse av en møte-hilsen på swahili, sett i boka Å møte hverandre, av M. J. Wheatley). Er den ikke fantastisk? Dét er det klemmen gir meg, den gode klemmen, når jeg føler meg aller mest alene, trist, motløs. Eller; glad over å møte en kjær, en venn, klar for nærhet! Det magiske i å gi slipp på kontrollen, bare lene seg inn i den andres pust og ro, og i det øyeblikket være møtt, være sammen. Så kan klemmen utvikle seg videre til en god prat, fantastisk erotikk, eller «bare» et rolig øyeblikk som kan gi jording til en hel dag.

I disse dager har jeg tenkt mye på kroppen; på den fysiske opplevelsen av å være en kropp. På sansenes språk inn i følelsene, i identiteten. Tenker minst like mye på kontroll; over seg selv, over kropp, følelser. På resignasjon.

Hvor dukker denne sammenhengen opp i hodet mitt, mellom det kroppslige og kontroll? I det siste har begge disse temaene, hver for seg, blitt synligere for meg. Kanskje jeg bare plutselig har levd lenge nok, så opphopet erfaring (kjennes ut som om jeg har fått så j… mye av det i det siste) munner ut i en forståelse av noe nytt. Eller rettere sagt, gammelt.

Kroppen; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Nytelsen dukker opp med sommerværet, det enkle i å være avkledd, varm, med huden i bris og sol og vann, en slags primærtilstand? Er et fysisk vesen i så mye større grad enn den innpakkede vinterpersonen.

Lengselen som våkner i meg ved synet av en kropp i dans, letende ut i rommet med bevegelsen….., uttrykket i hendenes posisjon…, overgivelsen i overkroppen…. de forteller mine følelser, som ikke kan sies med ord. Kunne jeg bare si det med slike bevegelser. Hadde jeg bare fortsatt den kontrollen over kroppen; mistet av sykdom. Eller kanskje nettopp det mistede egentlig er muligheten for å slippe kontrollen, slippe nok til å lete frem dette fantastiske uttrykket??

Det minner meg om et intervju jeg leste i stad, med Slash (gitarist i Guns n’ Roses); leter evig etter det magiske øyeblikket der han er ett med gitaren, med publikum. Kan aldri vite når det øyeblikket kommer. Jeg tolker det som at han må slippe kontrollen og slippe seg inn i intensjonen sin om å treffe noen der ute med sitt fysiske uttrykk. Han liker ikke å synge og er ikke god med følelser – det er gitaren som kan fortelle og gi kontakt.  Sier Slash, med dopkroppen, tatoveringene, solbrillene. Jeg tenker det er det samme som danserinnen sier. Med sin grasiøse, sunne, trente, uttrykksfulle kropp.

Kontroll; voldsomme påkjenninger. Nytelse. Ydmykelse. Nærhet. Godhet. Fortvilelse. Grenser. Minner. Resignasjon. Maktesløshet.

Det er betingelsene vi får. En  kropp som kan uttrykke, nyte og leke, men som også kan bli syk, redd, skadd. Og i ytterkantene av disse opplevelsene får vi vite aller mest om hva det vil si å være menneske; der hvor vi et øyeblikk kun er fysiske vesener.

Jeg er her.