Tag Archives: livet

Jenta mi

Standard
Jenta mi

Sus i bilen åttende desember 2014

Myk nesten umerkelig pust mot baksiden av fingrene. Fingrene inn mellom tremmene i buret mens jeg kjører. Mørke. Bare oss to. En usigelig ømhet for dette dyret, overgitt til meg.

Jeg prøvde å gjøre alle bevegelser rolig og forsiktig da jeg fikk henne i buret, bar det ut, festet det med selen; ingen brå lyder mot taket av buret, ting som skremmer henne og som hun ikke forstår.
Bare en gang sier hun en lyd, et skremt miaow, en bønn, og jeg kan ikke gi henne det hun ønsker, det er jeg som har satt henne inn i den mørke plastkassen og holder henne fast i noe som skremmer. Dyrlegebesøk.

(Hva er for smått å skrive om? Dette?
Hva er for stort? Kjærligheten? Smertene og tapene mine?)

Det har vært hun og jeg, er hun og jeg, jenta mi kaller jeg henne. Og hun er der, en stille tilstedeværelse som kommer og går, oppsøker meg for nærhet. Noen ganger kjenner jeg at hun er der barefordi kald luft et øyeblikk beveger seg mot leggen min; pelsen hennes er så tykk og luftig at den bærer med seg luften inn til meg.

Det er noe med å kjøre der bare oss to i mørket, på vei tilbake, mørkeblåsort himmel og vi har ordnet dette sammen hun og jeg, vi er på vei, kanskje vi bare drar videre.

Hva er jeg? De valgene jeg tok om utdannelse og jobb, var det gode valg? Hva er det jeg vil og klarer nå? Satt der på venterommet og tenkte, føler jeg meg som en dyrlege? Jeg vet ikke, eller nei, og også ja, jeg har minner lagret om klinikk og røntgen og om operasjonssaler på høyskolen og kollokviegrupper. Men klinikkhverdagen nå, ikke i fortid….? Uvirkelig. Dette er NÅ, som tilværelsen min foregår.

Tiden der jeg brant og ga så intenst til klinikklivet og livet i fjøset var før og jeg er nå.
Men kan jeg hente inn det som var? Er det bare sykdommen som sliter meg ut slik at gnisten og lysten og motet forsvinner? Er det slik for alle at det de en gang utdannet seg til, iblant forsvinner litt i timelister og revirmarkeringene på stabsmøtene? Eller er det slik som jeg iblant frykter eller kanskje jeg føler det, det slår liksom litt med halen innvendig, som en frekk havfrue, at jeg ikke gjør det jeg er ment til å gjøre? At jeg ikke er så innmari god til det jeg gjør?

Men den tanken kan jo like godt være over-romantisk spinneri uten så mye feste i noe som gir meg en sikker hverdag

…….hva er dét? Det er jeg som skrev teksten om at det ikke fins noen beskyttelse….

Tanker i en stille mørk bil og en nær stund og en nattehimmel som lokker med andre verdener, andre liv…

Advertisements

Rock bottom

Standard
Rock bottom

Jeg liker følelsen av stein mot fotsålene
trå forsiktig
skarpe kanter mot sjela

Ruller under føttene
ulike farger
alle historiene

Er de egentlig sånne som meg
som datt ned her
til slutt ble steiner

Blir utålmodig med meg selv
Ikke vær fortvilet

Tror jeg på det jeg sier
om at hver bevegelse
kan være dans
nå er tiden inne for å vise det
nå, på det styggeste
den mørke tid hvor alt ramler

Fortvilelsen ligger demmet opp av nedre øyenkant
kan se vannflaten strekke seg
innover i landskapet
fredelig bak demning
mørkt blankt
liter på liter

alt som svever og padler skjult rundt nedi
tegn på liv
levende liv
av typen navnløs for de fleste
skylt ned dit fra mose og skog
oppstått i en glemt bunn
som fortsatt ligger der og bobler
selv om ingen ser
ingen er bunnfisker
krepsedyr?
enarmede skapninger
fordi enarmede er morsommere enn flercellede

Iblant stiger nivået
eller demningen synker litt sammen
alltid overrasket over
hvor lett tårene flyter

Ser meg selv på broen over
der hvor det fosser under bena
høy lyd og vann som knuses
til en annen form

renner videre

Evolusjon

Standard

 

La meg gå

Hvorfor er det jeg som må bygge bro

 

Når jeg ikke leter

Er jeg der

 

Når dere går

Er jeg der

 

Når jeg lar være å forstå

Er jeg der

 

Hel

kan jeg noen gang bli hel

 

var jeg hel

eller ble jeg født med

det enorme sorte hullet

tvers gjennom sjelen

 

der alt lyset som er meg blir borte

i det alt for betydningsfulle mørket

Der halen min sitter fast

halen, det eneste som noen gang

lot meg danse

 

men jeg tror jo ikke egentlig

på det selv, plutselig

 

Den siden av broen

Der er jeg en gnom

Verdens ondeste hagegnom

laget av dopapir og misunnelse

Den har aldri sett en havfrue i sitt liv

og forholder seg mest til Nytt på Nytt

 

Når eksisterer den andre siden?

Er det et Peter Pan-land

der barn jorden rundt må tro på Tingeling

for at jeg skal få lov å være hel

Eller egentlig, være komplett

 

Mosaikk

hver vakre juvelflise er føyd sammen med sin nabo

av gull, av fryd

 

Å være bygget av et gasellebein,

en halv havfrue og to leoparder

er helt naturlig

 

med et grønt hjerte, fullt av batmansignaler

i midten

 

 – gjør jeg narr av meg selv igjen, nå?

 

Er det så farlig om man har en elv tvers gjennom?

Er det ikke det dere har sagt, hele livet,

og som jeg høflig har latt som jeg trodde?

Til elven hulte meg så mye ut

at jeg måtte drukne

Bli til hav

og drukne meg selv

om og om igjen

 

Måtte la meg selv få bein

til å krabbe opp på land

 

Evolusjon

Slik blir jeg til stadig nye livsformer

Amøber og enhjørninger

i ufredelig sameksistens

 

Dyp

Standard

 

Vi har det i oss, begge

Det mørke hullet

Bunnløse dyp

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Frykt uten ansikt, monstre

Skrekk forbi all kontroll

 

En dag fanget jeg i et glimt

et hopp

En ryggfinne løftet seg et øyeblikk

Glitrende, strålende

Fantastisk rar

 

Det er flyvefisk der

Sirener og haier

De mest ubegripelige sneglehus

 

I dypet vaier sjøgresset

Rundt sjenerte kreps

Farlige vidunderlige mirakler

I et glimt stormer sølvfisk  forbi

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Da jeg snudde blikket

nådde lyset meg

fra langt der oppe

 

Jeg har dem i meg

Bunnløse dyp

 

 

Store og små forventninger

Standard
Leste om hun kringle – bloggedama, en svensk jente i USA som lever av å blogge om mote og livsstil. Drikker cocktails på fester og viser seg i designkjoler. Unge jenter elsker livet hennes og vil være som henne, står det i artikkelen. Det treffer meg på en litt trist måte. Jeg mener, hvor mange kommer til å oppleve en sånn tilværelse, og hva slags forberedelse på et liv er det da? Å tro at det er det eneste som er verd å etterstrebe?
Vi hadde satset alt vi turte økonomisk for en blokkleilighet i en lite fancy forstad. Lånte 110 % av leilighetens verdi, og var stolte av å klare oss selv. Husker at det gikk i suppeposer fra innerst i skapet den siste uka før lønn. Noe av det beste jeg visste, var å skeie ut med en kaffe latte på kaffebar i blant. Møbler var arvet fra familie, og fritida ble livet opp med ting som ikke kostet allverden, sykkeltur og skogstur med venner eller middager hjemme med dem. Høres utrolig prektig ut, men det var ikke det som var greia; vi røykte, drakk og herja, vi, men bare når vi hadde råd, og designermerker var ikke i tankene. Å være kul, sexy, stilig, ja absolutt, men ikke som det eneste målet i livet. Jeg mener, alle jobbet eller studerte med ett eller annet mål for øyet, om et livsinnhold som ikke var at andre vil bruke samme neglelakk som deg fordi du er kul.
Men hvordan skal noen kunne finne det tilfredsstillende å starte som vi gjorde, hvis de lever inne i den fancy bloggverdenen? (jeg innser at dette også er en blogg, men jeg prøver ikke å leve av å se kul ut). Da er vel ikke utsikten til en middag bestående av potetmos fra rimarema nok til å rettferdiggjøre at man står opp hver dag, at man holder det gående gjennom de dagene som jevnt over er slitsomme, kjedelige, sinnsopprivende, skremmende, deilige, alt det som en del vanlige dager er.
På bildet krysser hun en bygate, travle NYC, og jeg blir straks litt misunnelig på hennes åleslanke lår i jeans, flommende, perfekte hår, og generelle lekkerhet. Hun bærer selvsagt en designerveske (regner jeg med; jeg har ikke peiling på vesker, mine lidenskaper omhandler helt andre ting) og en take-away kaffe (DET kan jeg også få til!!). Jeg ønsker meg ikke hennes liv – men jeg er voksen, eldre enn henne, er et annet sted i livet. Ville jeg ha ønsket det hvis jeg var 18 år, 20 år, nå?
Jeg vet at jeg ikke forventet de tingene da jeg var 18 og 20. For meg så ikke verden slik ut, men det eksisterte kanskje da også? Designerklær, skjønnhetsbehandlinger, heseblesende tempo, cocktails om kvelden, vakre mennesker, som det eneste saliggjørende. I den verdenen var det aldri en dag som var litt kvisete, hvor håret er litt fett og man egentlig er ganske uinteressant, men det allikevel viser seg at noen gidder å se en episode av Home and away sammen med en. Med potetgull fra Rimi, og brus.

I den verdenen fins vel heller aldri følelsen av seier etter å tjent inn nok penger på vaskejobben ved siden av studiene til å gjøre noe skikkelig gøy? Den dype gleden ved å ha bestått en jævlig eksamen etter måneder med lesing, øving, kløning, evige kollokviegrupper der vi pugget i fellesskap. Finnes lykken ved at en du er forelsket i, tenner skikkelig på deg, selv om du ikke har designtruse og botox i panna der? I min verden er det litt mer sånn at det blir veldig mye gøyere når man ikke tenker veldig mye på hvordan man ser ut (bildene skal uansett ikke på Facebook…) i enkelte situasjoner……

Hvor skuffet blir man egentlig når det helt vanlige, kjedelige, spennende livet treffer en?