Tag Archives: mot

Å lære kinesisk i Paris

Standard

Jeg bodde to måneder i St. Cyr L’ecole, et tettsted ved Versailles-parken utenfor Paris. Da jeg dro dit, var jeg kvalm av frykt, for å dumme meg fullstendig ut, for at det nå endelig skulle bli avslørt hvor dum jeg er.

Det var om vinteren, og hver morgen gikk jeg tidlig fra hybelhuset til bussholdeplassen, oftest sammen med mitt nye bekjentskap, Fu Ping fra nord-Kina. Han hadde kommet noen måneder før, og viste meg hvor man kjøpte busskort, og hvor den billige matbutikken var. Morgenene var kjølige, som våren her i nord. Den første bussen kjørte meg inn til Versailles, hele veien langs parkmuren rundt den enorme Versailles-parken. De stille morgengatene som holdt på å våkne og morgenhimmelen, med fugler tegnet på, ga etter hvert en ro som jeg sjelden har i morgentrafikken bak rattet her. Hver morgen kom den samme slitne damen på, med to små, trøtte gutter, den enes astmahoste ga meg sånn hjemlengsel.

Laboratoriet som jeg arbeidet ved, ligger ute på landet, med skog bak (ville små hyacinter vokste der). Jeg reiste dit for å gjennomføre en serie eksperimenter som kunne gjøres med en metode denne laben hadde. Jeg fikk dele kontor med tre andre, som vennlig lot meg låne Mac’en sin (min PC kom seg ikke på nett..), hjalp meg i min umettelighet etter nye franske ord, og snakket om musikk og natur og bøker med meg. De fleste snakket svært lite engelsk; og jeg overhodet ikke fransk. Jeg lærte mange blomsternavn av en dame. En annen, som ble min gode venn, og som har besøkt meg i Oslo, lot meg tålmodig telle mange ganger i kaffepausen, og ertet meg med at det var som å hjelpe hennes 6-årige datter. Av Christophe, som jeg skulle jobbe mye med på laben, hørte jeg om oppussing, og han lærte meg navn på fugler, og at mitt navn betyr en spesiell type, svært stygg fisk (da jeg reiste, fikk jeg gave til «lotte of sea»); han snakket overhodet ikke engelsk, men vi pekte og mimet og lo. Han likte å snike seg inn og få folk til å skvette. Alle engasjerte seg hverandres eksperimenter, og det var nervepirrende, men stimulerende, å bli sett på mens jeg jobbet, og å bli utspurt nysgjerrig om teorien bak mine eksperimenter. Motargumenter ble gitt, men jeg ble også spurt om mine tanker om andres arbeid. Skummelt.

Mens jeg var der, og jeg er litt stolt av min andel i det, ble det en morgenrutine at vi hilste på alle språk; det danske god morgen fra meg og «la petite danoise» (jeg var «le grand danoise»). Arabisk hilsen (som jeg har glemt!) fra de to libanesiske jentene, et ni hao fra Fu Ping, og selvsagt bonjour, eller bon matin . Vi lærte allesammen disse hilsnene. Nede i kjelleren jobbet stille Ludovic, som ikke turte prøve på engelske ord, men som med beste vilje tolket mine bestillinger (på feil-fransk) på tavlen der man skrev opp dyrkningsmedier og utstyr man trengte. Vi snakket sammen  noen ganger tidlig om morgenen, jeg var ikke så skummel likevel når jeg satt alene på laben og noterte resultater fra dagen før. På tidlig kveld hilste alle «a demain» forbi alle kontordørene på vei hjem, en varm glede for en skandinav på vei hjem til en stygg liten hybel.

Jeg lærte meg å kjøpe sjokoladecroissanter på fransk, med høflige svar tilbake når jeg ble ønsket god kveld, noe som skjedde i alle butikker, og på bussen.  Jeg hadde god tid til hjemturen; familien min gjorde sine kveldsrutiner hjemme i Norge, uten meg. Jeg hadde med min lille franske ordbok overalt, og spurte og grov til alle; hva heter det, hva betyr dette. På alle bussholdeplassene hang det en reklame som sa: » c’est maintenant ou jamais», og det fylte meg med fryd å oversette uttrykket fra min lille bok der jeg satt på vei hjem i mørkningen.

Om søndagen, når jeg ikke var på laben, tok jeg toget inn til Paris og oppdaget gatene, trærne, elven, lysene i takleilighetene ut mot Ilê St Louis, de rolige, støvete plassene med benk og bok. Friheten og frykten ved å være helt alene. Gleden ved å bestille et måltid og et glass vin på et brasserie, og la øynene og ørene lytte, leve. Og på toget hjem til Versailles med sine rike storfamilier, så jeg først Paris-forstedenes grelt fortvilte boligblokker, og nærmere hjemme, bålene langs togskinnene, der barn lekte utenfor bølgeblikkskurene de bodde i.

På disse månedene lærte jeg noen få gloser på kinesisk (hei, ananas) og arabisk. Jeg lærte å si og forstå mange franske uttrykk, raskest laboratorieuttrykkene jeg trengte, etter fryden ved å ha lært meg selv «det er nå eller aldri». Jeg lærte å spørre svært høflig, lærte å smile og hilse på vei inn i en butikk. Jeg kommer alltid til å huske latteren vi alle brøt hjelpeløst ut i, min kinesiske venn, butikkmannen og jeg, da den kinesiske tungen under ingen omstendigheter kunne uttale «farin». Og hvordan jeg lærte å lage kinesiske dumplings fra bunnen, og vi serverte et kinesisk festmåltid for laben. Jeg lærte om uendelig mye vennlighet fra fremmede; som ba meg hjem, som kjøpte pokemon-kort jeg kunne sende til sønnen min etter å ha hørt at jeg ikke fant slike noe sted. Jeg ble ikke kalt dum av noen.

Det er nå eller aldri.

Reklamer