Tag Archives: new zealand

Se Sydkorset, og lyset over Kjeller

Standard

På loftet har jeg en kasse med bilder, notater, brev og skjell, alt sammen fra tidlig på 1990-tallet.  Det kom til Norge i en stor trekasse, sendt med båt fra New Zealand, sammen med, blant mye annet rart, noen (viste det seg) utslitte klesplagg, og mange glass med hjemmelaget, uspiselig (viste det seg) kiwisyltetøy.

Syltetøyet sto jeg på kjøkkenet til min søster og kokte, mens jeg iblant så ut av det lange, smale vinduet over benken. Jeg husker en annen kveld et tordenvær lå rett over huset; den voldsomme skjønnheten i lynene gjennom det vinduet. Landskapet utenfor var fullstendig flatt; huset var et lite, uisolert landarbeiderhus i dette jordbruksområdet i Bay of Plenty som minnet om en stor, flat tallerken. Mot horisonten bak var det fjell, mens huset, papirfabrikken, og nærmeste lille by lå på denne uendelige flaten. Det nærmet seg slutten på et halvt års opphold på NZ, og syltetøyet var en rimelig måte å lage suvenirer på. Kiwiene var billige; dette var et fruktdyrkerområde. Med hjelp av søsteren min fikk også jeg jobb en måneds tid med å beskjære kiwiplantene. Det var vinter, og om morgenen når vi startet var det iskaldt, mens solen ga varme midt på dagen, ned mellom de lange grenrankene over hodene våre. Selv om jeg fikk bruke det ene elektriske teppet i huset (men kun litt hver kveld, strømmen var kostbar), våknet jeg hver morgen med sammenkrøkete fingre som måtte bendes opp. Grepet om sekatøren hele dagen, kombinert med kulda, fikk fingrene til å stivne i et klogrep hver natt. Klærne mine la jeg i fotenden under dyna, og kledde på meg det jeg kunne uten å stå opp. Når jeg kom ut av  dusjen, kunne jeg se pusten min… Det var en etterlengtet glede å fyre i den lille peisen.

Jeg ankom NZ med en ryggsekk, returbillett og tjuetusen kroner, spart opp gjennom ett års arbeid hjemme i Oslo, som sekretær på dagen, barjente på teater noen kvelder, helgevakter i glassbutikk, kanskje fortsatt vaskejobb? Husker ikke. Billetten fant jeg i London; i tiden før internett reiste man på billig vis dit hvis man ville overseas, det var i reisebyråene der de billige billettene var.

En del av tiden på NZ fikk jeg lov å tilbringe i et stort, gammelt hus nord i Auckland. Tante Lil og onkel Neal, som jeg aldri hadde truffet før, inviterte meg hjem til seg. Boligområdet deres lå nær en fantastisk strand, en rolig bukt nedenfor skogkledde, bratte skrenter. Da de bygget hus mange år tidligere, var det nesten ikke andre boliger der, bare skog og jorder. På mine gåturer langs stranden traff jeg kun noen få ganger et enkelt menneske. Dette landet hadde så uendelige strekninger med plass, med tilsynelatende uberørt natur. Dette var kombinert med brutal og ukontrollert forurensing noen steder; elven bak huset i Bay of Plenty rant helt klar der vi plukket bjørnebær i krattet, men stinkende og tyktflytende etter papirfabrikken i Kawerau.

På kjøkkenet til Lil i Auckland lærte jeg å koke grønnsaker i mikroovnen så de forble sprøe og fargerike, og hjalp med matlaging og innkjøp mens vi snakket og snakket. Jeg fikk jevnlig kjøre med dem til bruktbokhandelen, enkelte av bøkene står i hyllen her i huset vårt i dag («Tirralirra by the river», «The blackwater lightship»), de fleste ble byttet inn igjen, penger hadde jeg lite av. Neal fortalte meg om familiens tid i Rhodesia, dit min skotske onkel tok med min finsk-danske halvtante med skip mange år tidligere, bygget jernbane og fikk barn. I fotoalbumene i dette huset fikk jeg møte ukjente deler av min danske familie i sort-hvitt; unge damer kledd elegant i moten fra 1930-årene, lent mot biler med den tidas runde former. Jeg fikk mitt eget rom i det rolige huset, og det var varmt der hver kveld…

Et stykke nord for Auckland lå de vakreste, villeste sorte lavastrender mot vest. Disse to eldre menneskene tok meg med dit en morgen, noen timers tur i bil, som endte nede på en helt øde, sort, milelang strand, bare klipper bak, og uendelig hav knusende inn etter å ikke ha møtt land siden så langt unna som det var mulig å forestille seg. Lyset over vannet her glemmer jeg aldri. Men er mine bilder i hodet ekte? Husker jeg det slik det var, eller ville en annen besøkende huske det på en annen måte?

Når jeg blir en gammel dame, husker jeg nok også fortsatt første gang jeg så Sydkorset en stjerneklar natt, sittende på baugen av en båt som var under konstruksjon, han som pusset opp viste den stolt frem. Det var en fest hjemme hos noen, hvem var de? Jeg har glemt ansiktene og navnene, men aldri opplevelsene og at jeg fikk være del av det. En barbeque, med enkel mat, med en keg med øl, med typisk «kiwi» laidback og vennlig stemning. Enkle boliger med lite pynt og oppussingspreik, folk med enkel imøtekommenhet og nysgjerrighet på landet jeg kom fra, på andre siden av kloden. Huset til Doreen i Rotorua, der jeg også fikk bo; tamarindtrærne i bakhagen til kusine Kirsten og mannen hennes, der jeg bodde lenge, LP’ene med Little Feat hjemme hos deres venn Dennis, og yndlingskoppen min der, med seilbåter på, som jeg fikk med i gave da jeg reiste. Koppen ble knust i fjor av uvørne håndverkere; jeg gråt. Så mange minner om vennlighet, og om andre landskap, om fremmede trær og fugler, om lyden av språket, om rideturer og camping ved havet.

I livet mitt nå, går jeg ofte tur ved huset vårt her i Norge, og ser hver gang nye nyanser i lyset over åsryggene ved Kjeller. Det er bare et jorde, ved et tettsted utenfor Oslo, men trærnes silhuetter mot himmelen bak, og måten fargene skifter på med årstidene, snakker til sinnet mitt like mye som Sydkorset, ternene som danset rundt over klippekantene på Norfolk Island (en historie helt for seg!) og den sorte lavasanden nordvest for Auckland gjorde. Og jeg er takknemlig for at jeg har lært det språket.

Advertisements